Maiglimt

Noen ganger har man så mange ord inni seg at ingen av dem kommer fram, kommer ut. Kanskje har man kranglet med internettforbindelsen sin, kanskje har det skjedd så mye fint de siste par ukene, kanskje har man bilder fra flere turer enn man orker å blogge om, kanskje bare … det er så mye. Her er bildene, istedet. Jeg kommer sterkere tilbake. Snart.

Fisketur i Saltstraumen med sørlendinger. Første gang nord for Trøndelag, fikk fisk på andre kast. God dag!

Måkene vet det. Når vi sløyer fisk på land, kommer innvollene kasta ut til dem. Garantert, igjen og igjen.

17. mai – Bodø sett fra Keiservarden litt utpå kveldinga. En fin måte å verdsette dagen på!

Vi har utforska nye stier, og Emre sjekker at hjem fortsatt er der med den vestvendte utsikta.

199 år med egen grunnlov, 108 år med uavhengighet. Vi har mye å feire. Og jeg gråter fortsatt av å synge Ja, Vi Elsker eller Kongesangen mens godeste Harald V står på balkongen…

Vi utforska nye stier i nabolaget her om dagen, og fant dette nydelige stedet. Stor fare for at jeg vender tilbake. Med telt.

Årets første utefrokost ble inntatt 20. mai. Satser sterkt på at det IKKE blir den siste i sommer…

Det var DA jeg skjønte at kanskje solnedgangen ville bli fin…
Moskenesøya sett bak sørspissen av Landegode.

Sola på vei ned bak Landegode. Om bare noen få dager vil den ikke gå ned bak horisonten, selv om den forsvinner bak Landegode. Da er det midnattsol et par måneder fremover

Gjensyn

Utsikt fra stua mi onsdag kveld

Det er noe med å møte igjen folk man er glad i som man ikke har sett på ei stund. Det er godt. Det er noe grunnleggende godt i det som bare setter seg i margen og gir en form for fred som ikke lar seg kopiere. Det er som om verden er litt mer i vater; at brikkene faller litt mer på plass selv om ingenting egentlig har forandret seg.

Når man møter folk man er glad i, og som man ikke har sett på ei stund, trenges det ingen oppvarming før man snakker om de tingene som ligger en på hjertet. Man kan hoppe fra det dype til det overfladiske uten å bli beskyldt for å ikke bry seg. Man kan dele essensen uten å dvele ved detaljene, og man trenger ikke forklare bakgrunnen for alt, fordi den andre kjenner historien som ligger forut for det aktuelle. For eksempel.

Jeg lurer på om det hadde vært annerledes om man så hverandre oftere.

Mai har sitt eget tempo

Rødsildra et sted i fjæra

Det er noe med mai. Mai er måneden der alt går fort. Det er jobb og aktiviteter og fridager om hverandre, helgene er fullbooket (og til tider dobbelt- eller trippelbooket), ettermiddagene går med og kveldene blir borte. Det er fint, for det er travelt uten stress. I alle fall for min del. Og mai er folk. Masse folk. Kolleger, venner, konsertgjengere, familie, medarbeidere, frivillige og tilfeldig forbipasserende. Det er skrekkelig mange folk å forholde seg til i mai.

Min mai bærer med seg konsert, jobb, hjelpekorpskvelder, blåtur, foreldrebesøk, utenlandsgjesterbesøk, sosiale kvelder, lange vandringer, paibaking, blogging, lesing og skriving, bursdagsfeiring, veterinærbesøk, konfirmasjon med toastmasteroppgave og … enda noen ting. Ikke alt hører hjemme i bloggen. Denne mai-måneden blir nesten så innholdsrik som et helt år, føles det som.

Og innimellom er man ute på tur med den firbeinte, kanskje har man bare med seg mobilen når man burde hatt kamera istedet. Når man kommer over vakker rødsildre, for eksempel. Jeg knipsa den likevel, vel vitende om at jeg heller ville hatt kameraet med meg.

Snart er det tid for å ta frem teltet.

Jeg kommer ikke utenom Mjelle

Mjelle 1. mai

Jeg blir aldri ferdig med Mjelle. Hver gang jeg er der føles det som om jeg ser alt for første gang, hver gang jeg er der, er det som å komme hjem. Denne dobbeltsidigheten bærer med seg en forunderlig ro, som om hode og hjerte bare faller til ro og puster ut når jeg har tilbakelagt den lille kilometeren fra parkeringsplassen gjennom bjørkeskogen og frem til den delvis lilla stranda. Som om alt inni meg hviler, uansett hva jeg var fylt av da jeg begynte turen dit.

Emre følger med på folk og dyr på Mjelle

Du er ikke alene på Mjelle hvis det er 1. mai og godt vær. Ikke sjans. Men vi var heldige og kom dit litt ut på dagen, på et tidspunkt da mange folk var på vei hjem. Mjelleområdet er stort uten at det føles overveldende. Det er alltids plass til å sette seg ned et sted, tenne opp et bål og grille pølser om man vil. Og det var akkurat det vi skulle denne dagen. Senere på sommeren er det masse sau som går løs her, men foreløpig er de ikke sluppet ut på beite enda. Like fullt holdt jeg båndtvangen. Det meste av tida, så lenge der var andre folk.

På Mjelle er det lilla sand

På Mjelle stiger fjellet rett til værs fra havet, bare skilt av ei stripe sand og litt bjørkeskog som klamrer seg fast mot vær og vind. Bergartene i fjellet inneholder endel kobolt. Når det regner, vaskes kobolt langsomt gjennom fjellet og ut i sanden, hvor det blir liggende. Derfor er mye av sanda på Mjelle-stranda lillarød av farge. Noen ganger er det mer fremtredende enn andre. Jeg slutter aldri å la meg fascinere.

Tilbakeblikk

Sånn ser det ut bakover mot der vi kom fra. En liten kilometer med sti langs bergveggen til venstre i bildet fører bort til parkeringsplassen, som består av ei tilrettelagt gresslette i bunnen av en bakke. Mot høyre bildekant ser du såvidt røyken fra bålet vårt. Det er ikke mye skog og nedfallstre her, så vi tok med oss veden hjemmefra. Det snødekte fjellet i bakgrunnen er Skautuva, som måler 626 m.o.h. Den er tilgjengelig både fra denne kanten og fra byen. Jeg har ikke vært der, men skal gå dit i sommer har jeg tenkt – den lange veien fra byen. Når det bare blir bart.

Himmel og hav. Og Skrova.

Det er mye å se på Mjelle. Fjellet, havet, stranda, bergene som danner ei bittelita halvøy. For eksempel. Rødsildra som stillferdig trenger seg frem overalt nå som det er vår. Ørna som fikk søringen til å måpe og deretter glise fornøyd, før han henta kikkerten. Sauer og lam som tar seg frem der ingen skulle tur at nokon kunne beite. Folk og hunder og barn og whatnot. Og havet. Himmelen. Her kan man se himmel møte hav uten noe imellom. Rett nok ligger Lofotveggen der, og Vesterålsfjellene går i ett med den, men på dager som denne er det ikke mye man ser – vi er for lavt i landskapet, jordhellingen fjerner utsikta. Men det er fint likevel.

Mannen og hunden. Bare en av dem er min.

Jeg har aldri vært alene på Mjelle. På hver eneste tur har jeg vært der sammen med noen – alt fra en person, som nå, til større grupper med 15 stykker eller noe. Mjelle er et sted som inviterer til samvær med eller uten ord. Samtalen kan gå livlig, man kan nyte tausheten. Det spiller ingen rolle; man er sammen der uansett. Man kan rope til stormen og bli overdøvet, man kan lytte til myggen og høre sauene breke. Til sommeren skal jeg gjøre noe for første gang – jeg skal overnatte i telt på Mjelle. Og jeg gleder meg allerede.

Farvel, Mjelle. For denne gang.

Det er øyeblikkene

Det er øyeblikkene.

Det er øyeblikkene som skaper det lille ekstra. I hverdagen, på jobb, i plikter og i fritida – det er øyeblikkene. Det har vært mange øyeblikk i det siste, borte fra bloggen. Øyeblikk der ting virkelig funker på jobb. Øyeblikk der noen virkelig skjønner mysteriet ‘kart og kompass’ og klarer å løse  praktiske oppgaver. Øyeblikk der sola skinner og varmer huden, mens lufta stopper opp og lufta er salt. Øyeblikk der fremtida kommer veldig nær, øyeblikk der fortida ikke er borte. Øyeblikk, overalt.

Og så dette.

Gylden solnedgang bak Lofoten og Landegode.

I vinter diskuterte jeg kamera, fotografering og linser med noen venninner – enkelte av dem mer enn andre. Til bursdagen min i påska fikk jeg det som for meg er drømmelinsa fra ei god venninne. Jeg prøver den stadig mer ut, og liker det jeg erfarer. Det er som å bli kjent med et helt nytt menneske: man må lære hva som funker og ikke, hva som gir tydelige resultater og hva som blir mer disig, hva som lar seg gjøre og hva som bare er plent umulig. Hva som gir dybde og hva som gir nærhet, hva som gir kluss og hva som fjerner fokus. Og alle detaljene som bare kommer av langvarig samvær over tid.

Øyeblikket da jeg knipsa dette i kveld, fra stuevinduet mitt, føltes helt uvirkelig. Fem minutter etter at bildet, og noen til, var tatt, var solfargene borte og horisonten blekblå, skyene grå. Men det gjør ingenting, for jeg hadde fått med meg øyeblikket. Øyeblikket da verden sto i brann og linsa var venn med meg.

Det skal bli mange slike øyeblikk fremover.

Them old ways

Jeg leste en gammel bloggpost der jeg kommenterte det uvanlige i å være på besøk hos noen som ikke hadde noen elektroniske medier påslått mens vi var der; ikke radio, ikke tv, ikke nettbrett eller mobil eller noe annet. Det var bare oss og dem og all verdens tid. Det å være sammen med noen som ikke kaster et sideblikk mot mobilen hvert femte minutt, som ikke ‘bare skal svare på ei melding’, som ikke skjeler mot en skjerm eller mot høyttalere – det er faktisk ganske sjelden. Tenk etter selv; hvor ofte er du sammen med et annet menneske uten at noen av dere sjekker mobilen, har tv’n på i bakgrunnen eller har spotify rullende? Jeg er forøvrig den siste til å rette pekefingeren mot andre – jeg er akkurat like skyldig selv. Derfor var det så bemerkelsesverdig – og så skrekkelig godt - å være hos noen og få den opplevelsen.

Honning fra Sibir (!) smakte godt oppi teen i kveld.

Og i kveld slo det meg. Jeg har akkurat avslutta gjennomgangen av alle sesongene av en tv-serie som jeg har hatt gjensyn med på Netflix, og var i ferd med å fordype meg i en annen favoritt. Da slo det meg. Det å sitte foran skjermen og se på serier, tar bort tid jeg kunne brukt til andre ting. For eksempel andre mennesker. Jeg kunne tatt en telefon, sendt en mail eller noe annet. Mye annet jeg kunne gjort i stedet for å se på skjermen. Før øyeblikket med inspirasjon forlot meg, klappet jeg derfor sammen laptopen. I skuffa fant jeg både papir og konvolutter, og på kjøkkenbenken står beholderen med et utall penner og tusjer. Det tok under et minutt å brygge en kopp te, og så var jeg klar.

Konvolutten er ti år gammel, minst. Men i kveld ble den endelig tatt i bruk.

Det ble kvalitetstid. Helt i eget selskap (vel, her er jo en hund også…) tilbrakte jeg en stor del av kvelden ‘i selskap’ med ei kjær venninne. Å skrive til henne var som å sitte i en sofa sammen og fortelle om hva som skjer og hva som ligger meg på hjertet om dagen. Når jeg hadde skrevet et avsnitt, trengte jeg ikke å lukke øynene for å vite hvordan hun vil smile når hun leser det, og hva hun vil si tilbake, hvordan hun vil respondere. Jeg vet det, slik man bare vet når man kjenner noen og er glad i dem.

Noe sier meg at flere søndagskvelder fremover vil bli tilbrakt på denne måten.

Når vi prater om det

Det hjelper å si noe om det. Etter forrige post om prokrastinering, har jeg klart å fullføre noe jeg lenge har slitt med å konsentrere meg om. Inspirasjon fra Memory (og andre), en tupp i ræva fra meg selv, peptalk fra en nyfunnet kjær venninne – alt har medvirket til at jeg har klart å bruke tid og konsentrasjon på prosjektet, og det har lyktes. Etterhvert som det har gått fremover, har jeg dessuten blitt motivert av å se hva jeg får til når jeg bare endelig gjør det. På et vis.

Kveldssolhimmel over både Landegode og Moskenesøya.

Det skader heller ikke at lyse, fargerike kvelder med rødgyldne solnedganger og grønn kveldshimmel bak Landegode har blitt bytta ut med grå regnværsdager og fine inne-timer. Faktisk passer det utmerket at været ikke helt har vært i storslag i det siste. Nå koser jeg meg med te og siste rest av sørlandschips i en bolle, etter å ha nytt et glass vin litt tidligere. Jeg har beina i sofaen og stearinlys tent her og der i  stua. Og innvendig har jeg vissheten om at jeg har klart målet jeg satte meg, et delmål kan krysses av på lista og merkes med ‘oppnådd’.

Nå gleder jeg meg til resten.