Endelig helg – Opp og ut på tur!

Saltstraumen kl 14.44 sist tirsdag

Johooo! Dagene går fort, og de blir stadig kortere. Men jeg har det bra, og den siste uka har gitt meg flere bloggposter i hodet. Jeg har bare ikke tid til å sitte med lappetoppen og få dem ut, til internettet og til dere, kjære lesere og kjenninger!

Helga skal tilbringes på hyttetur på Saltfjellet sammen med en lyslugget kjekkas. Kameraet er med, og ruta bestemmes av snemengden. Det skal bli endel sne, men vi kommer oss frem på et eller annet vis! Vi skal gå til fots, ikke på ski. Jeg tror det blir en kjempetur – og forhåpentligvis gir det litt bloggemateriale, det også.

Bildet over er fra Saltstraumen, tatt midt oppå Saltstraumbrua omtrent, med straumen på vei inn. Et av lysene på bredden på andre sida er fra mitt barndomsparadis; huset til farmora mi. Du ser Børvasstindan i bakgrunnen, så klart. De er kanskje velkjente nå? Jeg tok bildet etter at jeg hadde vært på besøk hos en annen blogger tidligere i uka (!!), for bussen jeg skulle ta var stappfull av skolebarn så jeg valgte å vente på neste, og tok istedet en rusletur her i strøket.

Ha ei kjempefin helg – kos deg gjerne utendørs, alene eller i godt selskap!

Salten på vannet

Gamle Salten opplever en ny vår i godt voksen alder

Gamle Salten ligger til kai i Bodø. Hun er i skrivende stund en staselig dame på 56 år, og ble opprinnelig bygd som kombinert laste- og passasjerskip. Fra leveringa i 1953 og et drøyt tiår fremover gikk hun i hurtigrutetrafikk mellom Bergen og Kirkenes under navnet MS Salten. Men hjem var Saltens Damskibsselskab i Bodø. Etter hurtigrutetida har hun vært skoleskip på Sørlandet i mange år (under navnet MS Sjøkurs!), før hun i 1995 ble kjøpt til Stavanger og restaurert av entusiaster. Imidlertid var det lokale krefter i Bodø som syns det var forsmedelig at man ikke hadde dette stykket lokalhistorie der det hørte hjemme, og for et drøyt år siden trommet de sammen krefter, ideer og penger og fikk dama hjem igjen. Nå er hun restaurert og i bruk som veteranskip, og blant annet veldig populær for lukkede selskaper som bryllup og julebord. Hun og jeg har noe til felles; kort fartstid i byen – hennes er et år, min er et par måneder. Hun har dessuten fantastiske linjer – definitivt mer smekker og elegant enn undertegnede!

Nye Salten er 50 år yngre og langt raskere

Dette er dagens ‘Salten’ på vannet, en moderne hurtigbåt som er nøyaktig femti år yngre enn sin navnesøster. Denne båten går i rutetrafikk primært mellom Bodø og Sandnessjøen, dvs kysten sørover fra Bodø. Det er et ganske imponerende syn å stå på moloen og titte sørover når den dukker opp på vei ‘hjem’; motorkraften er det ingenting å si på og den glir forbausende smidig gjennom vannet selv når det ikke er helt vindstille akkurat. Du tror det kanskje ikke når du ser bildet, men hun tar faktisk over 200 passasjerer – helt lovlig! Turen tar nesten seks timer en vei, men da har du til gjengjeld sett 18 holdeplasser, mange av dem øyer i skjærgården, i tillegg til starten og endepunktet. Og jeg vedder på at du har hatt lyst til å gå i land og utforske på minst halvparten av dem… Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har tatt den turen. Og innrømmer like glatt at tanken frister. Du skal se det blir tur på meg før det har gått alt for lang tid. (Det er bare ikke hensiktsmessig nå om dagen, siden turen starter kl 16 og det blir mørkt i den tida. Jeg vil jo helst se noe underveis, tross alt.)

Lite rutegående her, men mye trivselstrafikkerende!

Det er underskudd på småbåtplasser i Bodø. Det er ikke vanskelig å skjønne når du ser småbåthavna, for der ligger de tett i tett i tett. Selv når noen av dem er tatt opp og lagt på vinterlagring. Bodø er kjent blant båtfolk for å være en veldig gjestfri og god besøkshavn når man er på farta til vanns, og i en kåring av Norges beste gjestehavn for noen år siden mener jeg byen kom på tredjeplass. Det er bra når man ligger nord for polarsirkelene og konkurrerer med hele det blide Sørlandets havner på rekke og rad. Her ser du moloen som beskytter småbåthavna – fra en litt uvant vinkel i forhold til andre molobilder jeg har lagt ut tidligere. Steinene i skulpturlandskapet er lett gjenkjennelige. Og har du øynene med deg, ser du også seilbåten som er på vei ut på fjorden samt minst 10 personer som spaserer.

Bildene er forøvrig tatt i 14-tida for bare noen dager siden. Det hadde vært en overskyet dag og dermed er det mørkere enn om himmelen hadde vært klar. Denslags utgjør stor forskjell på dagslengden her oppe nå. Overskyet vær ved soloppgang og solnedgang betyr minst to timer mindre med dagslys, og langt mer dunkelt lys. Er det klarvær, varer dagen lengre og kjennes også lysere underveis. Så lenge det varer, i alle fall

Dama ytterst på bakerste benk

Hun var yngst i en søskenflokk på sju. Lillesøster, men den som sørget for de andres vel og viste omsorg som en mor da foreldrene etterhvert gikk bort. Gift, firebarn, to av hver sort. Og en fantastisk mann som hun var fryktelig glad i. De bodde nært stedet hvor hun vokste opp, og det var venner og familie i de fleste husene rundt dem. Livet var ikke alltid enkelt eller rosenrødt, men hun var god å ha under alle omstendigheter. Da mannen kom inn og ba henne tynt om hjelp fordi han hadde kutta fingertuppen av seg i gressklipperen (Koffør sku du nu inn i klepparn med fingern før du hadd slådd av strømmen?), ringte hun etter naboen med den ene handa mens hun forbandt den skamferte fingeren med den andre. Ingen lo høyere enn henne hvis hun ble lurt; for eksempel av et oppfinnsomt barn med den ene handa foran øyet og den andre handa knugende på ei blodig saks. Jaja, korr galt det nu enn kan bli har vi i det minste humor! Hun var av den gamle sorten, den generasjonen som levde et langt liv før strøm og telefon og asfalt inntok utkantene i Lofoten. Den sorten som ikke finnes mer.

Om sommeren så du henne gjerne med hodet ned og rumpa opp der hun stelte med blomsterbedene sine. Om høsten fant du henne oppi haugene bak det store gule huset, da plukka hun multe, blåbær og tyttebær i tur og orden. Rips fra hagen. Kanskje litt krøkebær for å lage hverdagssaft. Om mannen kom hjem seeent om kvelden med ei bøtte fersk fisk, var det ikke klage å høre i hennes munn over at det ble sent og mye arbeid. Neimen Arnoldus, du e nu jæv. Kor masse fesk! For eksempel. Søndager var det alltid forrett, hovedrett og dessert på bordet.

Hun lærte meg å finne pengeblomster. Jeg vet enda ikke hva de heter ‘på ordentlig’, men det er en gul blomst som langs stilken har grønne blader som vokser sammen to og to med et stort frø imellom. Hvis du klemmer på bladene kommer frøet ut, og vips har du noe du kan bruke til penger når du leker. Og så lærte hun meg å lage blomsterkrans til håret. Hun forsøkte i alle fall, en sommer da jeg var barn, og jeg gikk med kransen hun laget helt til prestekragen visnet og rødkløveren hang dypt og rustbrun med hodet.

Da vi satt i kjøkkenvinduet hennes og så at stormåsen satte seg ved takrenna på mine besteforeldres hus og spiste opp (!!!) de nyklekka ungene til småmåsen, var det hun som kom med et glass rød saft til meg da jeg gråt av indignasjon. Den dagen ble grunnlaget for et felles, intenst hat mot stormåsen grunnlagt. Og beseglet med ferske boller med ost og syltetøy.

Hun deltok veldig aktivt i menighetsarbeid på stedet. Sammen med sin Arnoldus ble folk hentet og kjørt før og etter gudstjenester og andre arrangementer. Hun strikket votter og raggsokker til julemesser, heklet duker og bakte kake til vårbasaren og skjenket kaffe på kirkekaffen. Da kirka brant i 1983 ringte hun til mamma og gråt så mye i telefonen at hun knapt fikk frem to ord: Kjerka brenn! For gammeltanter og nabokailla som havnet på sykehus og pleiehjem ble hun et fast innslag. Hun kom gjerne med noe godt, og fantes det ei sangbok i nærheten kunne du ta deg tak på at det kom en trall eller to før hun forlot. Ikke lot hun diabetesen stoppe sitt eget søtsug heller. Det gikk jo som regel bra.

For fem år siden skulle hun og Arnoldus kjøre til Leknes. I en sving rett før Bøstad, et stykke forbi Torvdalshalsen, kjørte bilen ut. Arnoldus omkom momentant, hun overlevde. Da de ble funnet og folk kom til, var det første hun sa: Æ trur han Arnoldus e død, førr han svara ikkje.

Respekt for Vårherre, det hadde hun til fulle. Men hun kalte seg aldri for ‘en kristen’. Gikk aldri til nattverd. Satt gjerne ytterst på bakerste benk i kirka, og foretrakk kjøkkenet foran sakristiet. Anså andre for ‘mer kristne’ enn henne selv. Men hun ga mat til de som var sultne. Trøstet dem som sørget. Var nær hos dem som var ensomme. Besøkte dem som satt alene. Hun la ned sitt liv for andre, dag ut og dag inn gjennom et langt liv. Så lenge det varte.

Når hun begraves til uka, på sin (avdøde) brors fødselsdag, er jeg sikker på at Vårherre møter henne ved døra og sier ‘Velkommen hjem!’ For det er der hun hører til.

Mens livet lever

“Du må bruke mye tid på blogginga” sa noen til meg i kommentarfeltet mitt for ikke lenge siden. Svaret mitt var nei, jeg bruker ikke mye tid på blogginga. For meg er den et overskuddsfenomen, og som regel blir bloggpostene mine til en høvelig sen kveld mens jeg sitter og ser på tv samtidig som jeg leker med laptopen. Da har jeg det godt, og bloggpostene kommer raskt.

Og det ser du på bloggfrekvensen i det siste. Den har vært lavere enn normalt. Det er fordi det er så mye som skjer, og antall kvelder hvor jeg har sittet alene hjemme og hatt ro til å leke på laptopen har blitt drastisk redusert. Noen har blitt født. Noen har dødd, den siste bare for et par timer siden. Noen har blitt alvorlig syke, og utfallet er ikke gitt enda. Andre har blitt friske etter alvorlig sykdom og blomstrer i det de holder på med i livet sitt. Jeg har underholdt andre. Jeg har selv latt meg underholde. Jeg har jobba til alle døgnets tider. Jeg har sovet til uforutsigbare tidspunkter. Jeg har vært mindre sosial enn normalt, men likevel tilbrakt tid sammen med et høyt antall mennesker. Jeg har vært overalt og alle steder, men likevel hatt roen med meg.

Det er kort og godt livet som holder meg litt borte fra blogginga om dagen. Det er ikke noe traumatisk; det er simpelthen bare sånn det blir en periode. Jeg kommer nok sterke tilbake etterhvert, når ting roer seg. Inntil da håper jeg du har tålmodighet med meg!

Historier fra havet

Hvor mange historier har dette kontoret formidlet, mon tro...?

Man hører så mye om den Stolte Norske Sjøfartshistorien, men egentlig vet jeg ikke så mye om den. Jeg vet noe, men føler at det ikke er nok. Skjønner ikke helt hvor omfattende den var, hvor allestedsnærværende vissheten om de sju verdenshavene var. I min tid har det vært mest snakk om utflagging, filippinere og mangel på norske offiserer. Reiser og utlandsturer har blitt noe helt normalt selv for spedbarn.

Samtidig har jeg kanskje vært heldig i den forstand at jeg har hatt flere sjømenn i slekta. Noen har vært sjømenn så lenge at jeg kan huske de var det, til utpå 1980-tallet en gang, andre har bare historien om korte eller lange karrierer på sjøen. Når brødreflokken kommer sammen, dukker gjerne historiene opp. Da hender det jeg sitter i en krok og holder kjeft, i håp om å lære mer, høre mer, skjønne mer av mennene som sitter der.

I helga slapp jeg å sitte i en krok. Jeg fikk dykke rett ned i det jeg fra forskningsverdenen er vant til å kalle for ‘førstehåndskilder’. Noen jeg kjenner godt samler nemlig på gamle postkort, og viste seg å også ha ei samling med kort og brev som har vært sendt mellom medlemmer av familien. Det var utrolig morsomt å se dem og lese; mange ganger stod det egentlig lite i den håndskrevne teksten, mens mye ble fortalt av kombinasjonen frimerke – poststed – datostempel.

Et standardtrykket dobbelt julekort bar følgende tekst: Hei [lillebror]! Jeg tenkte nu at jeg skulle sende deg et kort. Hvordan har du det? Jeg vet ikke hva jeg skal si. Så må du ha det bra. Det var sendt fra en storebror til en lillebror, og begge lever den dag i dag. Ikke mye innhholdsrik tekst, med andre ord. Men brevet var poststemplet Singapore, Malaya 1964. Og med ett ble historien en annen.

Frem til andre verdenskrig var dette midt i et område som var britisk koloni. Da andre verdenskrig var slutt, var det sterke krefter som kjempet for løsrivelse fra britene. Etter en geriljakrig som startet i 1948 ble det etter flere videverdigheter erklært selvstendighet for landet Malaya i 1957. Seks år senere – i 1963 – kom bl.a. Singapore med i føderasjonen, samtidig med at navnet ble endret til Malaysia. To år senere ble Singapore igjen utelukket fra føderasjonen. Poststemplet forteller dermed at brevet jeg leste ble sendt i den korte perioden Singapore var en del av Malaysia – og at poststemplet som ble brukt må ha vært gammelt, siden navnet på landet offisielt var Malaysia (ikke Malaya) i 1964.

Og oppi alle urolighetene som har vært har det seilt et skip ned norsk flagg med last hit og dit. Ombord på skipet befant det seg en nordlenning som en dag i havn sendte brev til sin lillebror for å ønske ham god jul. Hva han har fått med seg av de politiske og sosiale omveltningene der han har seilt, har jeg aldri spurt ham om. Kanskje jeg gjør det en dag.

Foreløpig bare blogger jeg om det.

Straumøya: Nærmere enn du tror

Straumøya er lett å overse hvis du ikke tenker deg om. Den ligger på sørsida av fjorden, og østenden av øya er med på å danne det trange sundet som heter Saltstraumen, hvor enorme vannmengder tvinger seg gjennom flere ganger i døgnet. Kjører du videre sørover fra Saltstraumen, ligger Straumøya der i andre enden av brua over straumen, og etter noen få hundre meter forlater du øya når du kjører over neste bru. Det er lett å dra forbi. Men er du klok, tar du deg tid til å svinge til høyre ved butikken og følge veien vestover, utover øya. Da kan du få med deg mye, hvis du bare vet å se etter.

Fredfylt hvilested

Jeg og min kumpan denne helga stoppet på stedet hvor en liten kirkegård ligger kloss i veien. Det gjør vi alltid når vi er her. Vi har nemlig et gravsted å besøke. I vestenden av kirkegården, med hodet mot ei bjørk, ligger grava til ei lita jente som ville blitt tanta mi om hun fikk vokse opp. Familien hadde bare bodd i nabolaget et lite år, etter å ha flytta dit fra Lofoten. Lille Marie var yngst av fire søsken, og eneste jente. Hun ble født på høsten, slet seg gjennom en vinter – og døde tidlig om våren, av dobbeltsidig kikhoste. I dag ville man kunne berget henne, men i 1948 var forholdene annerledes.

Innermarkstua

Litt lenger bortetter veien og opp til venstre finner du dette bygget, Innermarkstua. Kubonden har også blogga om den. Han bor rett i nærheten. Det var her lille Marie bodde med foreldre og søsken sitt korte liv, og familien ble boende enda et par år før de flytta over til fastlandet på sørsida av straumen. Da jeg var innom her for noen år siden, stod huset til nedfalls. Det var så forfallent at man knapt turte nyse i nærheten av frykt for at det skulle rase sammen. I sommer var vi her igjen, og da ‘fant’ vi ikke huset enn så mye vi lette. Det var simpelthen fordi vi ikke kjente det igjen – det er i ferd med å bli restaurert og ser overhodet ikke ut slik det gjorde sist. Stua er bygd i typisk Nordlandshus-stil av laftet tømmer. Jeg syns det er utrolig vakkert å se på – selv om det enda gjenstår endel arbeid.

Lokale innbyggere på streif

Det er mye elg i strøket her, som du ser. Denne familien bestod av mor, far og barn, og de holdt til rett ved veien der vi kom rullende. Da vi stoppa bilen, var de snare til å stikke av. Det er jo ikke så lenge siden jakta slutta, tross alt, så skepsisen er sikkert vel begrunnet.

Her mangler egentlig bare sommertemperaturer…

Kjørende utover Straumøya vil du ganske snart få ei nydelig og ganske lang strand på høyre side. Hvit, finmalt sand ut mot grønnblått hav er et vakkert syn – også her. I bakgrunnen ser du vakre fjell litt innpå Bodø-halvøya, deriblant Steigtind litt mot venstre. Jeg innbiller meg at dette må være et vakkert sted å bade om sommeren! Skjønt med tanke på at vannet her kommer rett inn fra storhavet, kan det hende temperaturene også sommerstid minner mer om isbading. Det finner jeg nok ut av etterhvert.

Safest when dead!

Denne diiigre kloa fant jeg på stranda rett nedenfor naustet. Jeg lurte litt på om den kom fra ei kongekrabbe siden de kan bli så store, men Kumpanen mente at den stammet fra en stor versjon av ei ‘vanlig’ krabbe. Farga fikk meg til å lure på om den kanskje stammer fra en hummer, når alt kommer til alt? Men sikre ble vi aldri. Det er i alle fall en av de største gripeklørne jeg noensinne har funnet i naturen, samme hvor den kommer fra! Tung var den også, utvilsomt med kjøttet i behold inni.

Børvasstindan sett fra Straumøya

Børvasstindan ligger på fastlandet, men fra Straumøya kan det nesten se ut som om de ‘henger fast’ i øya. Dette bildet er tatt i halvfiretida om ettermiddagen, mot sør. Det er fortsatt lys på himmelen, men sola har gått ned bak horisonten og det varer ikke lenge før det er mørkt. Hadde himmelen vært overskyet, ville det vært mørkt allerede. Dagene er veldig korte for tida, og kortere skal de bli før det snur. Det er helt greit; jeg har gledet meg til denne tida og plages ikke av mangelen på dagslys. Til sommeren skal jeg streife her, oppi fjellene. Det finnes mange innfartsstier i områdene rundt, og mange fine vann som kan gi mat mens man er underveis. Jeg ser for meg at det blir gode dager…

Over Saltstraumen

Det er sen ettermiddag, og det har gått noen timer siden forrige bilde. Vi har vært her, og vi har vært der. Nå skal vi videre, til det stedet hvor vi skal tilbringe natta. Igjen krysser vi Saltstraumbrua, i retning Straumøya og videre sørover. Et grønnblått skjær henger fortsatt igjen på himmelen. Jeg knipser på måfå ut frontruta bare for å se om det gikk an å ta bilde. Og det gjorde det, på et vis. Deretter sa jeg godkveld til Straumøya, og så var vi forbi.

Det hadde vært en god dag. Og den var fortsatt ikke over.

Timeout på kjøkkenet

Når dagene flyr og lyset blir kortere og livet akselererer, er det viktig at man ikke tar helt av. At man har noe som holder en på bakken, som gir rom for ettertanke og en liten pust oppi alt som skjer. Noe som gir anledning til å ta en liten timeout hvis man vil. Min sånn ‘ting’ er dette:

Bildet viser et utsnitt av serviset jeg bruker til daglig når jeg spiser middag. Helt enkle hvite tallerkener med striper i gult, grønt og sort. Dette serviset fikk mine besteforeldre i bryllupsgave da de giftet seg i 1948. Det ble gjort på ordentlig gammelt vis; mange av gjestene ga en eller to ting hver av det de visste paret sparte på, og sammenlagt fikk de et temmelig omfangsrikt servise. I dag er det delt mellom deres to barn, og jeg disponerer altså noe av det. Jeg bruker det med andakt, men jeg bruker det. Jeg er ikke så redd for at noe skal knuse at frykten hindrer meg i å anvende det. Heldigvis.

Serviset minner meg om dette paret, naturlig nok. Om førstejuledagsmiddager som fulgte samme tradisjon hvert eneste år – deriblant tomatsuppe med mye makaroni i til forrett. Min suppebolle med nesten bare suppe fordi jeg ikke likte makaroni; min brors suppebolle med nesten bare makaroni fordi han egentlig ikke likte tomatsuppe. (Vi har begge blitt voksne siden da!) Minner meg om søndager med bestemors kjøttkaker. Minner meg om avslutningen av mange måltider sammen med bestefar, fordi han var ekstremt opptatt av at absolutt alt skulle spises opp. Han husket krigen, og han var fattig sammen med resten av familien sin i hele oppveksten, så han visste hva det var å ikke ha mat. Det resulterte i at han skrapet middagstallerkenene så rene at de nesten ikke trengte vask etterpå. Hvis han syns jeg lot for mye ligge igjen på tallerkenen da jeg sa meg ferdig med måltidet, utfordra han meg til å forsøke å få plass til det i ei teskje. Fikk det plass, måtte jeg pent putte skjea i munnen. Og deretter gjenta operasjonen. Helt til tallerkenen min var nesten like ren som hans. Han var minstepensjonist. Etter måltidet la han seg bakover i godstolen sin, foldet hendene over magen, sukket tilfreds og sa “Vi har det nu godt, vi rike!” …

Når hverdagene flyr forbi og jeg har litt mer enn hvilepuls der jeg henger med, er det godt å spise på slikt servise. Det gir rom for ettertanke, for å reflektere over mangt og mye og lære litt av det som ligger bak, og glede seg til det som ligger foran. Men mest av alt gjør det meg simpelthen glad.

God appetitt, og god helg!