Beretningen om et varslet fravær

Røros i den blå timen er et nydelig syn

Det er slett ikke umulig at det blir temmelig stille her de neste dagene. Jeg skal nemlig gjøre som i fjor – jeg reiser til Røros for å være med på å arrangere Femundløpet. Femundløpet er i år også VM i langdistanse hundekjøring, og jeg skal jobbe parallelt for både VM-komiteen og Femundløpet.

Vi vil løpe NÅ!

Femundløpet er en konkurranse innenfor langdistanse hundekjøring, og dette løpet er en konkurranse i to formater. Noen kjører F400, det vil si 400 kilometer med åtte hunder foran sleden når de starter. Andre kjører F600 – 600 kilometer gjennom fjellet med 12 hunder foran sleden når man starter. Det er lov til å sette ut hunder underveis, uansett årsak, og kjørere i de to klassene må bare ha hhv 5 eller 6 hunder igjen foran sleden når de krysser mållinja i Røros. Som regel har de dog mange flere, og målet er som regel å komme igjennom hele løpet med flest mulig hunder i spannet over mål.

Lars Monsen ved start i 2010. I år starter han som nr. 64.

Det er utrolig mange hundekjørere som skal være med i år. Torsdag er det hele 83 påmeldte hundespann som starter i F600, fredag er det 138 påmeldte spann som starter i F400. Det betyr at det tilsammen er over 2.000 hunder som skal ut i løypene denne uka! Noen av kjørerne har tilnærmet kjendisstatus og er godt kjente over det ganske land, mens andre deltakere er ‘vanlige folk’ som bare liker hundekjøring og konkurrerer vel så mye for moroa som for resultatet sin skyld. De sistnevnte har ofte vel så heftige heiagjenger som ‘kjendisene’ – foreldre, søsken, venner og andre som backer dem i det de har satt seg fore. Det hele er en fantastisk blanding av folk og dyr, og en veldig jordnær atmosfære uansett hvem man har med å gjøre. Heldigvis. Det er noe av sjarmen ved sporten, for meg som tilskuer i alle fall.

'Min mann' : Per Mjærum fra Jeppedalen Husky Trail

Starten for F600 går i Bergmannsgata i sentrum av Røros på torsdag, fra klokka 12 og utover. Fredag går startenfor F400 fra arenaen ved Idrettsparken Hotell rett ‘nedenfor’ sentrum av Røros. Søndag er det beregnet målgang for begge klassene en gang utpå dagen. I tillegg til å jobbe for Femundløpet og VM-komitéen er jeg en del av støtteapparatet rundt kjøreren du ser på bildet over. Jeg oppdaterer bloggen på hjemmesidene hans mens løpet går og sørger for at hans venner, sponsorer og øvrige støttespillere er sånn noenlunde oppdatert mens Per og hundene er på sporet. Folk som følger konkurranser av dette slaget via internett kalles ofte for ‘tablemushere’. (Musher = slang for hundekjører) Konkurransen er ofte minst like nervepirrende for tablemusherne som for kjørerne og de som er rundt omkring langs løypa!

Ser du hunden som hviler i halmen? Tolga, 2010.

Mange tror at man må tyne hundene sine og presse dem mer enn hva de er gode for i konkurranser som dette, spesielt om man skal ha ambisjoner om å havne helt i toppen. Det er direkte feil. Hundene som er med her, liker å løpe og er trent for å løpe langt. De har trent mange hundre (enkelte mer enn tusen) kilometer siden 1. august, som er en slags uformell ‘sesongstart’ for treningssesongen. De blir foret, stelt, kjælt med og pleiet etter alle kunstens regler underveis. Alle kjørerne vet at det er hundene, og ikke personen på sleden, som er heltene når man krysser mållinja. Veterinærer sjekker stort sett alle hundene på alle sjekkpunktene underveis, og hunder som av ulike årsaker ikke bør løpe videre blir satt ut. Og hvis et samlet hundespann finner ut at de rett og slett ikke VIL mer, setter de seg simpelthen rett ned, enten de er på løypa eller et sjekkpunkt, og da rikker de seg ikke uansett hva kjøreren måtte forsøke. Det kalles ‘parkering’ på hundekjørerspråket. (Her kan du se hvordan det opplevdes for Lars Monsen under Finnmarksløpet en gang, ca 24 minutter ut i klippet.)

Topp 3 i F600 i fjor: Inger-Marie Haaland (sølv), Sigrid Ekran (gull) og Robert Sørlie (bronse) på scenen i Storstuggu, Røros Hotell, under banketten.

Søndag en gang rundt middagstider kommer vinnerne i mål på arenaen ved Idrettsparken Hotell på Røros. I fjor kom Svein Sødahl Kvam i mål som vinner av F400 klokka 13:58, mens Sigrid Ekran vant F600 og kom i mål 16:45. I år er det mye mindre sne i løypa og forholdene later generelt til å være vanskeligere. Hva det får å si for kjøretidene er likevel vanskelig å si – været underveis spiller også en stor rolle. Uforutsette ting dukker alltid opp. Selv om noen av favorittene – ‘storkanonene’ – ofte står øverst på pallen, er det alltid rom for overraskelser. Alltid.

Så jeg gleder meg til uka som kommer. Det blir slitsomt og lite søvn, det blir nervepirrende og ulidelig spennende, det blir sosialt inntil det ekstreme, men mest av alt: Det blir fryktelig, fryktelig morsomt. Hvis du bor slik at du har mulighet til å dra dit, vil jeg absolutt anbefale et helgebesøk til Røros for å oppleve livet og spenninga – spesielt søndag vil det være elektrisk når vinnerne kommer i mål! Hvis ikke, kan du jo følge med på sida til arrangøren, for eksempel, og på NRK sine sportssendinger.

Med litt flaks, rekker jeg å blogge litt, jeg også. Men jeg lover ingen ting.

(i en parentes)

…og klokka bikker halv to mens jeg sitter her og vet at jeg burde legge meg, det kommer en dag i morgen og alt det der. men legger jeg meg? Neida. Jeg sitter her og later som om jeg ser “My best friend’s wedding” bare for å ha ei unnskyldning til å sitte her i stedet for å gå ned trappa, innom badet og så i seng. Han firbeinte ligger klar ved trappa, men vet at masing ikke nytter, så han sover her oppe så lenge. Jeg vil ikke at en fantastisk fin dag og kveld skal ta slutt, jeg vil strekke stemninga litt lenger, jeg vil beholde samtalen fra i kveld i hodet, jeg vil se for meg de fine folkene jeg har snakket med på telefonen og jeg vil gjenoppleve latteren sammen med hun som satt uventa lenge i sofaen. Og som spiste spontan kveldsmat hos meg, tomatsuppe og lussekatter. Jeg mener, alt kan blandes når det smaker godt, kan det ikke? Men karaoke er ikke lenger kult selv om Dermot Mulroney er så ufattelig, skrekkelig, skremmende kjekk selv om filmen er gammel. Han er kjekk, men karaoke er litt for mye så jeg legger meg. Legger meg og vet at det er tre dager til. Tre dager, tre netter og så er jeg underveis og befinner meg et annet sted for ei stund. Nesten som å vente på jula som barn, bare at dette er morsommere og jeg er voksen og har lov til alt jeg vil. Hurra. Godnatt. (Nei, jeg har ikke drukket.)

Gyldig grunn?

Helt siden jeg hadde besøk av en dyskert med dreadlocks sist sommer har jeg sett frem til gjenvisitt sommeren som kommer. En gang helt i starten eller slutten av juni, hadde vi avtalt, og jeg holdt av gjesterommet. Hun og hennes kjære skulle få utforske farvannet mitt sammen med meg og den firbeinte; en firbent som er tre ganger så stor nå som han var da hun så ham sist. Jeg gledet meg vilt og hemningsløst.

Men i dag fikk jeg et brev. Hun kommer ikke, de kommer ikke likevel.

Jeg burde bli skuffet, men klarer det ikke helt. Jeg blir heller oppglødd. Jeg mener det. Hør bare:

“Vi har nemlig fått en mulighet vi ikke kan si nei til, og jeg får oppfylt min livslange drøm om å dra til Bajkal-sjøen [i Russland]. Vi har akkurat kjøpt en Toyota Geländewagen som vi skal få bygget litt om før vi drar. Vi kjører gjennom Slovakia, Tsjekkia, Ukraina og til Russland. I Russland kjører vi langs grensen til Kazakhstan og til Mongolia. Der drar vi mot sør, til den kinesiske grensen, og så videre nordover igjen til Bajkal-sjøen. Ruten tilbake har vi ikke planlagt i detalj, men vi har lyst til å dra til St. Petersburg. Derfra er det ikke så langt å kjøre til deg, og vi håper å rekke en tur til Nord-Norge også før vi må hjem igjen.”

Nei, ærlig talt, min gode tysker. Jeg syns det er en dåårlig grunn. Hva skal du med Bajkalsjøen når du kan komme hit? Alvorlig talt. Slik ville jeg aldri prioritert. Det er nesten så jeg må bli fornærma på deg

Perle in the making

Jeg bare surfa målløst omkring og vurderte å legge meg. Eller ikke. ‘Ikke’ vant, og jeg fortsatte å surfe. Og vips schmokk var jeg her, hos Hannebloggen. Bloggen hennes er en blanding av tegninger og storytelling, og jeg har bare så vidt begynt å kose meg med arkivet.

Hanne er 21 år og trodde inntil nylig at bloggleserne hennes var jenter i alderen 12-19. Men hun tok feil – og har fått 451 kommentarer som beviser det. Jeg har ikke sagt et ord i kommentarfeltet hennes enda. Men jeg har blitt fan. Og herved har jeg gjort mitt for at flere skal oppdage den lille perlen – se henne nå, før hun blir kommers

Æ dyrka pene menn

Jeg har en svakhet som ikke alltid vises utenpå, om du da ikke kjenner meg veldig godt.

Jeg er svak for menn.

Jeg snakker ikke om å gå til sengs med alle og enhver. Jeg snakker ikke om ‘må-ha-syndromet’ som sier at jeg vil prøve meg på alle. Jeg snakker ikke engang om en seksuell kontekst hele tida. Jeg bare liker menn.

Aller best liker jeg dem som er litt ‘furet, værbitt’. De som har levd litt, som har opplevd litt og som har latt livet sette spor i ansiktet. De trenger ikke se bra ut på bilde engang, bare de har noe ved segsom jeg ikke helt klarer å definere, men som bare er der somehow, utilsiktet.

Ukjent mann i Tbilisis gater

Denne fyren, for eksempel, knipsa jeg en dag på gata i Tbilisi, Georgia, for noen år siden. Han sto i flokken på den andre sida av sperringene på Rustaveli, paradegata som går rett foran parlamentet der. Jeg syns han var noe av det fineste jeg har sett, og hadde jeg kunnet georgisk (eller husket den russisken jeg engang lærte), skal du ikke se bort fra at jeg hadde gått over for å snakke med ham. Finne ut hvem han var, hvor han bor, hva hans historie var. Hvorfor han var akkurat der, akkurat da. Men jeg turte ikke. Jeg bare lirka frem kameraet, holdt det litt ned så det ikke skulle se påtakelig ut at jeg ‘siktet’ mot ham, og myste halvdiskret ned mot skjermen og zoomen for å se at bildet ble ok.

Det er så mange fine menn i verden – jeg treffer stadig nye flotte fyrer, i alle aldre. Jeg lar meg gjerne imponere, men det er ikke alltid de vet hvilken effekt de har. Heldigvis.

Ellers ville jeg raskt vært ille ute.

Husker du Iren Reppen?  Hun kunne få sagt det, eller sunget det om du vil…

(Lytt til sangen, overse bildene som følger med på jutjuben. Plastic fantastic er uinteressant )

Det er noe jeg vil si til deg

Du dekket bordet for meg

Og vi satt sammen ved bordet og spiste brunch. Du hadde laget eggerøre og satt mange gode ting på bordet; jeg fikk bokstavelig talt komme til dekket bord og bare sette meg ned. Hadde jeg bodd på hotell og forsynt meg med det jeg hadde mest lyst av fra buffeten der, ville det sett ut omtrent som bordet du bød meg spise ved.

Vi hadde ikke møttes før, og likevel kjentes det som å komme hjem til en god, gammel venn jeg bare ikke hadde sett på ei stund. Vi snakket om det å reise, om det å være underveis og alltid ha noe man dro til og fra og levde mellom. Jeg snakket om hvor mye jeg hadde kjent meg hjemme i Georgia i forhold til i England – om hvordan fjellene, dalene, naturen og utkantmenneskenes forhold til den fikk meg til å kjenne meg igjen. Kjenne meg som meg selv, etter en lang periode i tilpasningens tegn. Da du snakket, kjente jeg meg igjen i det du fortalte; i det du tenkte og erfarte og valgte i møte med det ustadige og flyktige.

Du ga meg ei bok du trodde jeg ville like. Du hadde fullstendig rett. Boka av Owe Wikström  snakker rett til meg. Jeg var litt skeptisk da jeg leste baksida, tenkte at det virka litt … ikke meg…, på et vis, ikke min type bok. Men jeg tok feil. Du hadde rett. Igjen. Uten å være noen besserwisser viste du meg at du ikke bare har kunnskaper og plukker opp ting; du har også den udefinerbare klokskapen i din besittelse. Klokskapen; evnen som gjør at du vet hvordan du skal bruke kunnskapen du har, både den fra bøkene og den som livet har lært deg. (Boka? Jeg har den fortsatt. Skulle gi den til deg neste gang, tenkte jeg. Tenkte jeg.) Senere møttes vi igjen.

Men vi skal ikke sitte sammen ved dette bordet mer. Du er ikke der. Jeg kan ikke lenger bare ringe deg og for å finne en tid for å møtes. Det er ikke som før. Og jeg kjenner at jeg savner deg veldig. Du er ikke av dem man trenger å rent fysisk være nær for å kjenne seg nær. Kjenne at du og vennskapet med deg oppleves nært. Du er en person det er lett å ofte tenke på, uavhengig av hvor mye eller lite man har sett deg i det siste.

Jeg savner deg. Det er så mye jeg skulle ønske akkurat nå.

Det er ikke farta det kommer an på

I adventstida var et av mine forsetter å ta kontakt med Ordning & Reda på Majorstua i Oslo, for det er der jeg alltid kjøper mine planleggere/agendaer fra år til år. Jeg kom på det mens jeg var et sted hvor jeg hadde tid til tekstmeldinger, men ingen nettilgang. Jeg kunne dermed ikke finne telefonnummeret deres via nettet, men tenkte at en tekstmelding er jo like enkelt.

I likhet med mange andre har jeg et lite agg innvendig mot Telenor og mot Opplysningen 1881. Det er noe med hvor store og dyre de er, hvor mange kjipe historier man hører samt egne erfaringer med håpløse kundekonsulenter (erfaringer som i sannhetens navn ligger langt tilbake i tid). Og siden jeg akkurat hadde sett reklame for 1888 på TV, tenkte jeg “Jeg skal gi dem en sjanse!”.

Tekstmeldinga “TLF Ordning Reda Bogstadveien Oslo” ble sendt til 1888.

Kort tid etterpå fikk jeg melding tilbake. “Majorstuen Skole, Bogstadveien XX, telefon XYZ”. Det eneste som stemte med det jeg hadde søkt etter, var navnet på gata. Attpåtil tilbydde meldinga meg å sende ny melding hvis jeg ville ha flere alternative svar på søket mitt.

Jeg sendte samme meldinga til 1881.

Nesten før jeg hadde sendt den fikk jeg svar. “Ordning och Reda, Bogstadveien 47, 0366 Oslo. Telefon 22 46 66 40.”

Så enkelt kan det gjøres.

Så kjære 1888 – det er mulig du er den RASKE opplysningen, men så lenge det raske svaret ditt er rappe hakke feil, hjelper det ikke. Du er utkonkurrert. Eller for å si det med BBC: “You are the weakest link. Good bye!”