Morgengryet hilser Røst, bare avbrutt av Stavøya midt i bildet.

Det ville seg slik at jeg var på Røst for ikke lenge siden. Røst er den aller, aller ytterste øya i Lofoten – to hakk utenfor landfaste Moskenesøya og siste stopp før … vel ingenting, egentlig. Det er bare veldig ytterst! Og i motsetning til resten av Lofoten er øya Røstlandet, hvor de fleste bor, veldig flat.

Fra vestsida av Røst

Røst er egentlig benevnelsen på en hel liten verden av øyer, holmer og skjær som ligger ytterst på Lofotkartet. Den største bebodde øya heter Røstlandet, og høyeste punkt her er bare 11 eller 14 meter, jeg husker ikke helt. På  et standard Norgeskart vises Røst bare som en prikk i enden av Lofoten, på et lokalt kart over området ser du flere øyer og skjær ganske nært Røstlandet, som er den største og mest bebygde øya. Og i praksis viser det seg at mange av øyene utenfor kyststripa til Røstlandet er tilgjengelige ved fjære sjø fordi man kan gå utover når vannet er borte. Noen steder ligger steinra som gjør dem tilgjengelige selv ved flo sjø.

Gjett hva som er viktig inntekt på Røst?

Det bor omtrent 600 mennesker på Røst. Røst er egen kommune, og på Røstlandet finner du både rådhus, legekontor og skole. Blant annet. Fiskeindustrien er naturligvis den viktigste leveveien her, og nå er sesongen for Lofotfisket igang. Andre steder i Lofoten og i Vesterålen finner du ofte de litt høye, trekanta fiskehjellene (utendørs trestativer til å henge fisk på, for tørking).  På Røstlandet er det flatt og vinden får godt tak. Der finner du bare flate fiskehjeller, i alle fall det jeg så. Nesten overalt er det fiskehjeller i fjæresteinene, rett over flomålet.

Spredt bebyggelse

I morgentimene er det fantastisk vakkert når sola kommer opp og skinner på Røstlandet. Noen steder er bebyggelsen litt samlet, andre steder står det hus spredt utover. Det var naturligvis mange gamle hus der ute, noen velholdt og andre ikke, men jeg mener også at jeg så et relativt nyreist hus. Veiene på Røst er fine, om enn smale noen steder. Mye er innen gangavstand om man er ung og sprek, og været er bra ,men jeg skjønner godt at de fleste foretrekker å ha bil. Totalt bor det ca 600 personer her ute.

e

SeaKing fra 330-skvadronen på vestkysten av Røstlandet

Hvis du vil til Røst, har du flere muligheter. Den landfaste (gjennom bruer) delen av Lofoten slutter med Moskenesøya, hvor E10 ender på Å. Men Lofoten fortsetter – utenfor Moskenesøy har du Værøy og Røst. Dit kan du reise med Widerøe fra f.eks. Bodø, eller du kan ta ferge fra Bodø eller fra andre steder i Lofoten. Har du kjørt ut gjennom Lofoten, kan du fra Moskenes ta ferge til både Værøy og Røst. SeaKing’en bruker ca 30 minutter fra Bodø til Røst, men der kan man som kjent ikke booke plass…

Midt på dagen, midt på øya

Midt på dagen i slutten av januar er dette omtrent hvor langt opp sola rekker før den går ned igjen. Det gir noen fantastisk fine timer med mange farger hvis været er så klart at man ser himmelen. Helt i fra det første ryktet om dagslys viser seg på sørøsthimmelen og til sørvesthimmelen vitner om hva som har vært, forandrer lyset og fargene seg hele tida. Fra Røst ser man fastlandet som ei uendelig rekke av fjell mot øst. I vest finnes bare horisontlinja. Dette bildet er mot øst, men du ser ikke fastlandet – bare ei stripe land på andre sida av et av de mange vannene på Røst. Jeg mistenker at det er brakkvann, men er ikke sikker.

Jeg har aldri vært på Røst før. Jeg drar gjerne dit igjen – kanskje noe å tenke på for ei sommerhelg?

Stein har funnet et nytt hjørne. Hurra!

Jeg syns motivet er herlig – en relativt ung gutt som sitter og leser i sin ”StreetArt Cookbook”. Humor så det rekker, og samtidig et veldig vakkert motiv med forseggjorte detaljer. Dette er i tråd med de Stein-motivene jeg liker best av dem jeg har sett. Kanskje syns jeg Stein er bedre når det er et snev av vemod og ømhet i motivet kontra når han prøver seg som samfunnsrefser? Jeg tror kanskje det.

Takk, Stein. Jeg gleder meg allerede til neste, piece.

Oppdatering 26. januar: Jeg har funnet en til! Den er kjempekul, og jeg ble obs på den takket være en kommentar på et tidligere Stein-innlegg. Blogging følger så snart jeg er forbi stedet med kamera igjen – første gang har jeg gått rett forbi et superkult motiv…

Hvis du vil se flere StreetArt-motiver av Stein fra Bodø, kan du velge taggen for StreetArt i høyremargen. Da får du opp flere innlegg om/med Stein sine motiver, samt annen street art.

Ikke bare er sola tilbake. Den breier seg i all sin prakt før den tar kvelden. Herlig…

Jeg har vært veldig glad for at jeg selv ikke har vanskelig for å si nei. Jeg plages sjelden av dårlig samvittighet og sier gjerne ‘nei’ med god samvittighet dersom det er noe jeg vet med meg selv at jeg ikke kan eller vil si ja til. Jeg har vært glad for at jeg har selvtillit og trygghet nok til å stå for det jeg mener, selv om noen setter mye inn på å overbevise meg om noe annet.

Men nå er jeg der. Og de fine rådene, mine egne kloke tanker, strekker ikke lenger til.

Jeg har blitt spurt om å ta på meg et verv som innebærer endel ansvar. Det er frivillig og derfor ulønnet, men det bærer med seg ting som isolert sett gjør det verdt innsatsen likevel. Instinktet var å si JA med en gang. Hodet sa NEI, og viste til en rekke gode grunner for hvorfor jeg ikke skal gjøre det. Jeg ser mange grunner for å si ja, og mange grunner til å si nei. Jeg har lyst til å si ja, men har også lyst til å si nei.

Problemet er ikke samvittighet til å si nei. Det har jeg. Problemet er at fornuften sier nei, lysten sier ja, og jeg vet jeg bør høre på fornuften fordi den har rett og er den beste beslutninga på sikt. Men lysten sier ja, og det men’et er så sterkt at det står imot behovet for å si nei. Foreløpig. Jeg vet at det  si nei er best for meg, men likevel har jeg lyst til å si ja.

Hvordan sier man nei når man har lyst til å si ja? Fort og gæli, eller veloverveid og begrunnet? Hvordan motiverer man seg selv til å velge rett når man kjenner alle argumentene for og mot? Hvordan velger man side når man bare krangler med seg selv?

Hjeeeeeelp…!

2) Hva gjorde du for et år siden?
Januar 2011? Jeg jobbet mye. Og når jeg ikke jobbet, koste jeg meg i timesvis utendørs i sneen sammen med hunden – vi hadde en fantastisk vinter! Jeg brukte også en hel del tid på frivillig arbeid, siden jeg var sterkt involvert i nettsidene til VM i hundekjøring, som fant sted i Norge i fjor vår. Jeg forberedte mye av det som skulle komme under Femundløpet i starten av februar, og det ble lange kvelder på msn, telefon og nett… Dessuten oppdaterte jeg nettet for Per fra Jeppedalen Husky Trail da han deltok i Gausdal Marathon og Hallingen. Og passet tre barn under skolealder for et vennepar mens de dro til Roma på kjærlighetshelg en langweekend. Puh. Og så blogget jeg, naturligvis.

3) Fem snacks du liker:
Sjokolade. Lakrisbåter. Juleskumnisser (de hvite og rosa, ikke jukse-tomtegubber fra Sverige). Popcorn. Ostepop.

4) Fem sanger du kan hele teksten til:
Det er mange fler enn fem sanger jeg kan teksten til – jeg kommer fra et hjem og er oppvokst i en kultur der man gjerne synger og spiller, og min hjerne klistrer noen ganger uforklarlige ting. Så kanskje heller fem kategorier? Salmer: Navnet Jesus, viser: Mjelle av Terje Nilsen, folkemusikk: Anne Knutsdotter, pop/rap: Shoop av Salt’n’pepa (husker du dem?), rock: Living on the edge av Aerosmith. For eksempel.

5) Fem ting du ville gjøre om du ble mangemillionær
En: Betale ned gjeld. Kjedelig, jeg vet, men det ville likevel være et valg. To: Gi penger til kirkene mine, f.eks. til bruk for å skaffe eget lokale (ei her i byen, ei i Oslo og ei i England). Tre: Støtte utbygging av sykehus og helseklinikker i DR Congo gjennom CRN. Fire: Gi penger til min nærmeste familie. Den femte? Chartre et fly pluss pluss og invitere familie og venner på ei heidundrende all-inclusive-feiring av min neste bursdag, selv om det ikke er rund dag eller noe.

6) Fem dårlige vaner
Latskap. Skryting. Utsette nødvendig husarbeid. Sløv med å følge opp kjedelige rutineting. Utålmodig.

7) Fem ting du liker å gjøre
En: Være ute i naturen, uansett årstid, sammen med hunden. Og gjerne med andre folk, enten det er til lands eller til vanns. To: Løse kryssordet i Magasinet til Dagbladet en lørdag ettermiddag mens jeg drikker te og spiser litt snop. Tre: Åpne et håndskrevet brev som har kommet i posten. Fire: Fiske, helst med stang og i ferskvann, men jeg liker fisking nesten uansett. Fem: Ha en produktiv dag på jobb i selskap med kolleger, mens vi har det morsomt sammen.

8) Fem ting du aldri ville kle deg i eller kjøpe
En: Duse, lyse pasteller. To: Buksedrakt/catsuit. Tre: Miniskjørt. Fire: Poncho. Fem: Dyremønstrede klesplagg av enhver sort.

9) Fem favorittlekesaker
Hunden min. Penn & papir. Strikkepinner & garn. Lappetoppen. Fyrstikker.

10) Ti personer jeg vil gi utfordringen til
Næh… De ti første som leser dette, kanskje? Det er ikke så farlig, egentlig, jeg er ingen stor tilhenger av å pålegge folk bloggememe’r hvis de ikke har valgt det selv. Jeg fikk oppgaven av Suziluz – de som vil ha den fra meg, kan anse seg utfordret!

Noen ganger er Oslofjorden verdt en visitt

Du kan sove nå, det er greit det. Du har tatt deg av meg på beste vis, bydd på dine beste og vært tilgjengelig og mild. Arrene etter den harde sommeren din er der, men det er ikke bare de som definerer deg. Du er fortsatt deg selv, litt eldre, litt mer efaren, litt klokere. Litt blidere, syns jeg sogar. Den gretne Stockholm-wannabe-minen du var i ferd med å anlegge så jeg ikke denne gangen, men det blide vi-er-alle-samme-landsby-smilet og overbærenheten var med ett blitt synlige. I alle fall viste du dem til meg. Du er rett og slett blitt enda mer sympatisk – man må ikke lenger være glad i deg for å like deg.

Fine, fine Oslo. Du er fortsatt litt min og jeg har langt fra glemt deg. Jeg kommer snart tilbake, jeg lover.