Stein har funnet et nytt hjørne. Hurra!

Jeg syns motivet er herlig – en relativt ung gutt som sitter og leser i sin ”StreetArt Cookbook”. Humor så det rekker, og samtidig et veldig vakkert motiv med forseggjorte detaljer. Dette er i tråd med de Stein-motivene jeg liker best av dem jeg har sett. Kanskje syns jeg Stein er bedre når det er et snev av vemod og ømhet i motivet kontra når han prøver seg som samfunnsrefser? Jeg tror kanskje det.

Takk, Stein. Jeg gleder meg allerede til neste, piece.

Oppdatering 26. januar: Jeg har funnet en til! Den er kjempekul, og jeg ble obs på den takket være en kommentar på et tidligere Stein-innlegg. Blogging følger så snart jeg er forbi stedet med kamera igjen – første gang har jeg gått rett forbi et superkult motiv…

Hvis du vil se flere StreetArt-motiver av Stein fra Bodø, kan du velge taggen for StreetArt i høyremargen. Da får du opp flere innlegg om/med Stein sine motiver, samt annen street art.

Ikke bare er sola tilbake. Den breier seg i all sin prakt før den tar kvelden. Herlig…

Jeg har vært veldig glad for at jeg selv ikke har vanskelig for å si nei. Jeg plages sjelden av dårlig samvittighet og sier gjerne ‘nei’ med god samvittighet dersom det er noe jeg vet med meg selv at jeg ikke kan eller vil si ja til. Jeg har vært glad for at jeg har selvtillit og trygghet nok til å stå for det jeg mener, selv om noen setter mye inn på å overbevise meg om noe annet.

Men nå er jeg der. Og de fine rådene, mine egne kloke tanker, strekker ikke lenger til.

Jeg har blitt spurt om å ta på meg et verv som innebærer endel ansvar. Det er frivillig og derfor ulønnet, men det bærer med seg ting som isolert sett gjør det verdt innsatsen likevel. Instinktet var å si JA med en gang. Hodet sa NEI, og viste til en rekke gode grunner for hvorfor jeg ikke skal gjøre det. Jeg ser mange grunner for å si ja, og mange grunner til å si nei. Jeg har lyst til å si ja, men har også lyst til å si nei.

Problemet er ikke samvittighet til å si nei. Det har jeg. Problemet er at fornuften sier nei, lysten sier ja, og jeg vet jeg bør høre på fornuften fordi den har rett og er den beste beslutninga på sikt. Men lysten sier ja, og det men’et er så sterkt at det står imot behovet for å si nei. Foreløpig. Jeg vet at det  si nei er best for meg, men likevel har jeg lyst til å si ja.

Hvordan sier man nei når man har lyst til å si ja? Fort og gæli, eller veloverveid og begrunnet? Hvordan motiverer man seg selv til å velge rett når man kjenner alle argumentene for og mot? Hvordan velger man side når man bare krangler med seg selv?

Hjeeeeeelp…!

2) Hva gjorde du for et år siden?
Januar 2011? Jeg jobbet mye. Og når jeg ikke jobbet, koste jeg meg i timesvis utendørs i sneen sammen med hunden – vi hadde en fantastisk vinter! Jeg brukte også en hel del tid på frivillig arbeid, siden jeg var sterkt involvert i nettsidene til VM i hundekjøring, som fant sted i Norge i fjor vår. Jeg forberedte mye av det som skulle komme under Femundløpet i starten av februar, og det ble lange kvelder på msn, telefon og nett… Dessuten oppdaterte jeg nettet for Per fra Jeppedalen Husky Trail da han deltok i Gausdal Marathon og Hallingen. Og passet tre barn under skolealder for et vennepar mens de dro til Roma på kjærlighetshelg en langweekend. Puh. Og så blogget jeg, naturligvis.

3) Fem snacks du liker:
Sjokolade. Lakrisbåter. Juleskumnisser (de hvite og rosa, ikke jukse-tomtegubber fra Sverige). Popcorn. Ostepop.

4) Fem sanger du kan hele teksten til:
Det er mange fler enn fem sanger jeg kan teksten til – jeg kommer fra et hjem og er oppvokst i en kultur der man gjerne synger og spiller, og min hjerne klistrer noen ganger uforklarlige ting. Så kanskje heller fem kategorier? Salmer: Navnet Jesus, viser: Mjelle av Terje Nilsen, folkemusikk: Anne Knutsdotter, pop/rap: Shoop av Salt’n’pepa (husker du dem?), rock: Living on the edge av Aerosmith. For eksempel.

5) Fem ting du ville gjøre om du ble mangemillionær
En: Betale ned gjeld. Kjedelig, jeg vet, men det ville likevel være et valg. To: Gi penger til kirkene mine, f.eks. til bruk for å skaffe eget lokale (ei her i byen, ei i Oslo og ei i England). Tre: Støtte utbygging av sykehus og helseklinikker i DR Congo gjennom CRN. Fire: Gi penger til min nærmeste familie. Den femte? Chartre et fly pluss pluss og invitere familie og venner på ei heidundrende all-inclusive-feiring av min neste bursdag, selv om det ikke er rund dag eller noe.

6) Fem dårlige vaner
Latskap. Skryting. Utsette nødvendig husarbeid. Sløv med å følge opp kjedelige rutineting. Utålmodig.

7) Fem ting du liker å gjøre
En: Være ute i naturen, uansett årstid, sammen med hunden. Og gjerne med andre folk, enten det er til lands eller til vanns. To: Løse kryssordet i Magasinet til Dagbladet en lørdag ettermiddag mens jeg drikker te og spiser litt snop. Tre: Åpne et håndskrevet brev som har kommet i posten. Fire: Fiske, helst med stang og i ferskvann, men jeg liker fisking nesten uansett. Fem: Ha en produktiv dag på jobb i selskap med kolleger, mens vi har det morsomt sammen.

8) Fem ting du aldri ville kle deg i eller kjøpe
En: Duse, lyse pasteller. To: Buksedrakt/catsuit. Tre: Miniskjørt. Fire: Poncho. Fem: Dyremønstrede klesplagg av enhver sort.

9) Fem favorittlekesaker
Hunden min. Penn & papir. Strikkepinner & garn. Lappetoppen. Fyrstikker.

10) Ti personer jeg vil gi utfordringen til
Næh… De ti første som leser dette, kanskje? Det er ikke så farlig, egentlig, jeg er ingen stor tilhenger av å pålegge folk bloggememe’r hvis de ikke har valgt det selv. Jeg fikk oppgaven av Suziluz – de som vil ha den fra meg, kan anse seg utfordret!

Noen ganger er Oslofjorden verdt en visitt

Du kan sove nå, det er greit det. Du har tatt deg av meg på beste vis, bydd på dine beste og vært tilgjengelig og mild. Arrene etter den harde sommeren din er der, men det er ikke bare de som definerer deg. Du er fortsatt deg selv, litt eldre, litt mer efaren, litt klokere. Litt blidere, syns jeg sogar. Den gretne Stockholm-wannabe-minen du var i ferd med å anlegge så jeg ikke denne gangen, men det blide vi-er-alle-samme-landsby-smilet og overbærenheten var med ett blitt synlige. I alle fall viste du dem til meg. Du er rett og slett blitt enda mer sympatisk – man må ikke lenger være glad i deg for å like deg.

Fine, fine Oslo. Du er fortsatt litt min og jeg har langt fra glemt deg. Jeg kommer snart tilbake, jeg lover.

Første gang jeg var her, var en januarlørdag i 1996. Jeg husker det fordi det var den bursdagen som endte med at vi plukka ei dame opp av Akerselva på Grønland da vi vandret mot nachspielet alle visste ville komme, selv om vertskapet prata om hvor trøtte de var. Ingen var trøtte lenger da jeg hørte ropene fra elva og pilte ned til bredden, vi ble edru da vi skjønte hvor nære på det hadde vært.

Fast innslag

Det var hit jeg flyktet da jeg hadde fått tidenes verste epost etter en blind date som ikke dukket opp. Det var her jeg feira da jeg hadde fått min første voksne fulltidsjobb med fulltidsjobb-betalt. Her har jeg sittet alene i så mange timer at de ikke lar seg telle, uten at jeg noensinne har følt meg ensom. Her har jeg hatt så mange nære, personlige samtaler at veggene kunne bristet av innhold, saltet kunne satt sine spor i det mørke treverket.

Hit har jeg dratt folk i alle aldre, og hit har jeg dratt for å være sikker på å ikke møte noen jeg kjenner. Her har jeg flørta så jeg nesten skled ned av stolen, og hit har jeg dratt for å komme meg raskest mulig bort fra daten med den grusomme dialekten. Jeg har vært edru, full og alt innimellom – sulten, mett, våken og trett. Vært her rett etter åpningstid, og vært en av de siste ut døra.

Det enkle er mer enn godt nok

Ved bordene her har jeg lest aviser, løst kryssord, lest bøker og analysert oppgaver sønder og sammen. Jeg har kladdet CV sammen med noen som skulle søke Drømmejobben, og jeg har laget endeløse pro/contra-lister sammen med hun som lurte på om hun skulle slå opp med Ham eller ikke. Det var her vi satt da han fortalte meg om hvor godt han egentlig likte bestevenninna til eksen sin, og hvorvidt det var lov å nærme seg den dama eller ikke. I dag er de for lengst gift, han og bestevenninna, og eksen var forlover.

Da jeg kom inn døra og kom bort til baren, slapp et lite ubevisst sukk ut av meg. Jenta bak bardisken så halvt spørrende på meg. – Det er bare så godt å være her igjen, sa jeg. - Du mener inne, siden det er kaldt ute?! – Nei, sa jeg, det er bare så godt å være HER, på dette stedet. Det er så lenge siden sist, og jeg er så glad i det. Vi småpratet litt før jeg satte meg ved yndlingsbordet – jeg kan sitte overalt hvis det er om å gjøre, men dette er ’mitt’ bord.

Godt i gang med kakestykket gitt!

Kommer du utenfra, ser du ikke noe spesielt. Kommer du inn døra, ser det ut som et hyggelig men relativt ordinært sted. Det er ikke topp moderne, ei heller slitent. Romslig uten å være for stort, lagt opp av noen som har god nok romfølelse til å skjønne at selv om et lokale kan romme mange mennesker, må de ha mulighet til å både sirkulere OG samles i grupper uten at det ’stopper opp’ i lokalet. Og her gjør det ikke det.

Etter ei stund var jeg borte ved bardisken igjen, bestilte en varm sjokolade. – Bare gå og sett deg du, jeg kommer bort sa jenta ved baren. Jeg satte meg, og ikke lenge etterpå kom hun bort. – Vil du ha penger nå, eller skal jeg komme bort til disken? spurte jeg. – Bare ta den du, det er greit. Vi sier det er på huset, for jeg ser at du koser deg!

Ah. Fine, fine stedet mitt. There is no place like home. Jeg er borte, men jeg er hjemme.