Hverdagskveld ved Saltstraumen

Okei, jeg innrømmer det gjerne: En av de fine tingene med å bo i Bodø, er at det er kort vei til Saltstraumen. Så kort er det at man på en helt vanlig hverdag kan dra til Saltstraumen på båltur sammen med flere andre fine folk. Nå mot mørketida er det ekstra stemningsfylt.

Bål i gapahuken på Straumøya

På Straumøya finnes det en gapahuk som ligger helt nede ved vannet og er tilgjengelig for alle som vil og kommer forbi. Sommerstid går jeg som regel rett forbi – da trives jeg bedre på gresset og bergene lenger ned. Men nå på vinteren er det fint å krype sammen på benkene rundt ovnen midt i gapahuken og fyre opp bål. Litt synd at det er så lite trekk at røyken ikke trekker ordentlig opp i pipa, sånn at gapahuken lett fylles med røyk. På den annen side: Da har man en grunn til å trekke ut. Og når det er er stjerneklart, vindstille og tilløp til nordlys, er det helt greit å sitte ute. For å si det mildt.

Saltstraumbrua, Saltstraumen og Mørkved på andre sida av fjorden.

Vi var heldige. Straumen kom inn den kveldsstunda vi var der, og bruset fra vilt strømmende virvler (‘kjeler’) var tidvis overdøvende. Et par fiskere med hodelykter på hodet og solide brodder på skoene kom forbi, ellers var vi alene. Vi så på stjernene, titta etter stjerneskudd, håpte at det lysegrønne sløret skulle trekke opp til skikkelig nordlys og koste oss bare verre.

Neste gang skal jeg tilbake i dagslys. Det blir ikke lenge til.

Advertisements

Fredag med hjemmekontor

Det er noe som kjennes litt glamorøst med hjemmekontor, særlig på en fredag. Det gjør heller ikke noe at hjemmekontoret akkurat i dag befinner seg i Trøndelag, i et hus på en høyde med utsikt i flere retninger. Vertskapet er på jobb, jeg og hunden har inntatt en komfortabel sofa med utsikt. Hva mer kan man ønske seg?

Sørvendt utsikt fra et hus på Frosta

Det hender at jeg har hjemmekontor. Jeg stortrives på jobb, men noen ganger er det godt å kjenne seg mer på ‘hjemmebane’ mens jeg jobber – å kunne lage lunsjmat på mitt eget kjøkken, gå i hvilke klær jeg vil, drikke den teen jeg helst vil ha, pusle med private småting innimellom når hodet trenger å koble litt av… Sånt noe. Å ha hunden i nærheten er også en trivselsfaktor som øker min personlige produktivitet ganske dramatisk.

Denne fredagen har jeg hjemmekontor fra broren min si stue. Det går foreløpig helt strålende. Jobben blir gjort, trivselen er høy, produktiviteten på høyde med hva den ville vært om jeg satt på min ‘normale’ arbeidsplass. Jeg priser meg lykkelig – både fordi jeg har en jobb, og fordi jeg i tillegg har mulighet til hjemmekontor innimellom. Det kunne lett vært annerledes.

Aldri ferdig med lyset

Overgangen fra lys til mørke føltes mer brutal i år enn den pleier å være. September var unormalt varm og full av sol og klarværsdager. Oktober kom med regn, skyer og mørke kvelder og morgener. Skyene gjorde det mørkere, samtidig som det var ‘nok’ soltimer hver dag til at man fikk litt følelse av at det faktisk var dag. Det nærmet seg mørketid, men vi var ikke ‘helt der’, føltes det som. Det er sånn oktober skal være, egentlig.

Men november. November startet brutalt. November når det er snø er en nydelig affære, med hodelykt-turer, hundelufting i morgengry med blåtoner overalt og en følelse av at man skal holde ut, på et vis. At det ikke er katastrofe at dagene blir stadig kortere. I år, derimot, kom november med regn, skyer og vind. Det var som om elementene hadde samordnet seg for å suge mest mulig lys ut av dagene. Det lille som var igjen, ble en parentes utenfor vinduet mens jeg var på jobb. Lyset ble nesten en fremmed og måneden kjentes uendelig etter bare noen dager. Selv i helga, på tur i dagslys, var det som om lyset slet med å komme gjennom – og regnet sildret ned, uavlatelig.

God morgen, jobben! Litt før åtte en tirsdag i november.

Men i dag var det annerledes. I dag var det nærmest klar himmel da jeg gikk morgentur med hunden, og man kunne skille sorte fjell fra dyp-dyp-blå himmel bakom. Sola var i ferd med å komme over horisonten da jeg nådde jobb, selv om den fortsatt var skjult bak fjellene i sørøst, et sted mellom Sulisfjellene og Børnupen. Jeg merket at sjela bare sugde lyset til seg, sugde inn fargene og selve følelsen av at ‘nå kommer lyset’¨denne dagen.

Jeg aner ikke hvor lenge det varer, og værmeldinga varierer fra gang til gang når jeg ser på den. Men i dag skal jeg nyte lyset så lenge det varer.

Den første snøen

I dag kom den første snøen. Strengt tatt kom den i går kveld, for det lå hagl på bakken da jeg var ute på den siste tisse-i-hagen-runden med hunden. I dag var det bittelitt mer hvitt på bakken da jeg sto opp, men fortsatt er det ikke ordentlig dekket av snø. Enda.

Mummi-vinterkoppen fra 2015

I motsetning til mummitrollet føler jeg ikke for å gå i dvale når det blir vinter. I stedet endrer aktivitetene mine seg. Jeg går fra å være mye ute til å være litt mindre ute. Men jeg sitter ikke så mye i ro uten å gjøre noe mens jeg er inne. Tvert imot, jeg strikker (det er så mange i min krets som får barn i år! Helt vilt!), baker, lager syltetøy og marmelader og geléer, leser fantastiske bøker, maler pinnestoler, ordner i kjellerstua, gjør lekser (!), henger opp bilder og sånn forskjellig. Det er alltid noe å holde på med, og hunden er med på det meste på et eller annet vis.

I dag kom den første snøen. Internettet forteller meg at det har vært mer snø tidligere år på dette tidspunktet, men det er greit. Nå ønsker jeg meg bare mer snø. Mer snø, så ikke november blir så mørk. Mer snø, så det blir tørrere og finere å være ute i marka og sette seg ned for å lage mat på primus eller bål. Mer snø, fordi det gjør hunden glad. Mer snø, fordi jeg får et par unger på besøk neste helg som gjerne leker ute.

Er det for mye å be om? Jeg håper ikke det.

Oktober, baby

Jeg lurte litt på hvor oktober hadde blitt av, og bildene ga meg svar. Oktober har vært her hele tida og inneholdt en hel del fine aktiviteter av ymse slag. Jeg har bare glemt litt av å blogge. Det er heldigvis lov. Men en oppsummering så langt er kanskje på sin plass?

Glade barn i høstløv gjør godt når man er ute på tur!

Med tre glade niåringer på tur er det lett å kose seg om høsten. I alle fall når det er tørt og godt vær – og når ungene finner haugevis av løv. De laget seg en diger, felles haug av løv og stupte inn i den etter tur. Noen ganger er det fineste med en tur de stoppene man gjør underveis. Særlig når man er på tur med barn.

The Mirador av Elisabeth Gille, en ‘drømt biografi’ om hennes mor Irene Nemirovsky. Fantastisk bok!

Noen bøker er sånn at du skulle ønske at de varte evig. Dette var ei sånn ei. Jeg har spart og spart på ‘The Mirador’, lest bare et kapittel av gangen og sånn, men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg leste hele resten av boka i et jafs, og det var den vel verdt. Fra overklasseliv frem mot den russiske revolusjonen til Ukraina, Hvite-Russland og senere eksil-tilværelse i Frankrike frem til andre verdenskrig er godt i gang… Boka, og livet til Nemirovsky, favner bredt. Og Gille har gjort en strålende jobb i å fortelle om det.

Sjokoladekake med rosa hjerter – bakt i ren glede.

Jeg hadde så lyst til å bake ‘et eller annet’. Samtidig var en kollega tilbake etter lang tids fravær, først på et annet prosjekt, deretter med ferieuke. Dermed ble det sjokoladekake på hele gjenget fordi Arne var tilbake – og jammen rakk jeg ikke et par biter hjemme også, etter frokost. Bare fordi. Det skjer ikke ofte, men denne dagen var det virkelig verdt det.

Høsttur i marka med venner på to og fire bein.

En schäfer, en husky og to damer med primus og utemiddagplaner. Hva mer kan man ønske seg? Denne høstettermiddagen var det ikke mer man kunne forlange. Både hunder og mennesker koste seg stort med å være ute på tur og nyte maten med god utsikt og vakre farger rundt seg. Regnbuen tok vi som en bonus der vi gikk.

Babyteppe til en liten gutt som kommer snart

Det er alltid noen rundt meg som er gravide og får barn gjennom året. Men i år? I år har det plutselig eksplodert. Det har vært flere gravide enn nesten noen gang før i min krets, og det har medført at strikkepinnene har fått svinge seg. Dette pleddet er strikket til en liten gutt som inntil videre kalles for ‘Hesus Houdini’, sånn frem til han blir født i alle fall. Mønsteret er fra Pickles, garnet er Dale Baby Ull (ja, det er deres skrivefeil!). Og teppet har ankommet den vordende mor i Oslo.

Etter regnet. Sen og våt ettermiddagstur med magiske skyformasjoner

En sen ettermiddagstur etter at det hadde regnet hele dagen. Plutselig var det litt rosaskjær i skyene fordi sola akkurat gikk ned. Det var blågrått fordi skyene var tykke, massive og i kraftig bevegelse. Og innimellom var det glimt av blå himmel et sted bakom der. Sånne glimt av himmel bak skyene viser hvor mye skyene har å si for dagslyset nå om høsten. Er det overskyet, føles det som om vi ‘taper’ en time med dagslys i hver ende av dagen.

dePresno på Sinus under Kulturnatta i Bodø. For en stemme!

Kulturnatt Bodø ble arrangert i fjor høst fordi byen var 200 år og det var en av måtene det ble feiret på. Kulturnatt Bodø ble arrangert igjen i år fordi fjorårets arrangement viste seg å bli en heidundrende suksess. Det var det i år også! Jeg fikk med meg glimt av flere arrangementer, som koret Ajvé på Stormen, Magnus Bein i Englebakgården og her: dePresno på Sinus. Jeg hadde bare tenkt å se litt, men ble værende gjennom hele konserten fordi han var så sabla bra. Jeg har ikke hørt noe særlig av ham før, men stemmen og låtene fristet så absolutt til gjentakelse. Selv deltok jeg også på tampen av kvelden, som en av tre opplesere i Domkirka. Skal du noen gang til Bodø, er det å legge turen til Kulturnatta virkelig å anbefale. Det vrimler av folk, arrangementer og god stemning overalt. Gratis kakao og marshmallows var en uventa bonus.

Marengstopper til kirkekaffen

Når du står og skal bake eplekake, for så å oppdage at du ikke har et eneste gram mel i huset… Ja. Det var DEN følelsen jeg fikk akkurat da. Jeg hadde ikke mer enn tida og veien for å få det ferdig, det var søndag, og det fristet ikke nevneverdig å gå ut i pøsregnet for å handle mel. Hva gjør man dag? Man improviserer. Eplekake ble til marengstopper i stedet. Jeg hørte ingen klager, så jeg tror jeg slapp unna. Neste gang skal jeg dog være bedre forberedt.

September i et nøtteskall

Det har vært noen dager som har vært grå denne måneden. Men de langt fleste har vært som dette: Klar himmel, mild (tidvis varm) temperatur og knapt et vindpust. Det har vært magisk. Forpliktelser og aktiviteter av ymse slag har stadig ført meg ut av huset, og ved enhver mulig anledning har jeg kost meg ute i naturen med den firbeinte.

Emre i fjæra på Tverlandet
I fjæra på gamle trakter

Vi har sett nordlyset danse over himmelen kveld etter kveld. Vi har laget middag på primus ute, enten alene eller sammen med venner. Vi har gått lange turer i skog og mark og langs veier, og vi har sittet stille og sett utover havet uten å røre en eneste muskel.

September 2017 er en måned for minneboka.

Grå søndag ingen hindring

Pølsemiddag på bål
Pølsemiddag

Vi hadde avtalt å dra på tur sammen på søndag. Etter ei nydelig helg opprant dagen med grå skyer og duskregn. Jeg var forberedt på at turen ikke ville bli noe av. Men det ble den. Ikke bare gikk vi oss en lang tur – turfølget nektet å godta gråværet og hadde derfor med seg ved, pølser og ymse annet man trenger når man er på båltur.

Hunden måtte pent hvile
En drøy meter hund

Etter ei hektisk uke, og en lang lørdag med montering av kjøkkeninnredning, var det utrolig deilig å få sin andre skikkelige tur på tre dager. Regnet holdt opp et eller annet sted på vei til gapahuken der vi hadde tenkt å innlosjere oss, og vi kunne nyte maten under åpen himmel. Det ble et par små smakebiter på de firbeinte også.

Etter helger som dette kjennes det mye mer ‘greit’ å møte mandagen og ei ny arbeidsuke.