Om å ikke gå i takt

Jeg har en greie med bøker. Jeg liker ikke å føle at jeg leser det samme som alle andre akkurat samtidig med alle andre. Da føles bøkene – og innholdet i dem – ferdigtygd mens jeg holder på, og lesegleden forsvinner. Det er kanskje tåpelig av meg, men sånn er det. Derfor leser jeg ofte gode bøker lenge før (Abdulrazak Gurnah) eller etter (se nedenfor) «alle andre». Og trives godt med det.

Her om dagen var jeg et ærend i byen. Jeg skulle ikke inn på bokhandelen, men ble frista av et skilt som sa «halv pris av rød pris» da jeg gikk forbi og klarte ikke å la være. Selvfølgelig kom jeg ut derfra med et par bøker.

Æ gler mæ!

Sally Rooney har jeg hørt mye om, men aldri lest noe av. Jeg har heller ikke sett serien den boka tydeligvis er koblat il. Jan Grue si bok har jeg lenge tenkt å lese, men ikke pellet meg til det.

Til helga har jeg store ambisjoner om å ha en dag med serieforbud. Da blir det bøker i stedet. Med sesongens første vinterdag rundt husveggene er jeg klar for å krølle meg i sofaen med gode bøker, varm te, ferdiglufta hunder og nydelig musikk i høyttalerne.

Noen ganger er det greit å la strikkepinnene hvile.

#etvarmeresamfunn

Oransje garn fra House of yarn skal bli til et skjerf

I november er det tid for Kirkens Bymisjon sin aksjon «Et varmere samfunn». I flere år har jeg kommet på det litt for sent og tenkt «Neste år skal jeg strikke et oransje skjerf!». Men har det skjedd? Sjelden.

I år er jeg ute i tide. Da jeg nylig var innom den ene garnbutikken her i byen, sto en kurv med oransje nøster fra House of Yarn (Dale Garn) klare i en kurv. ‘Du trenger fire nøster til et skjerf’ sto det informativt på et skilt like ved, og fire nøster fikk derfor bli med meg hjem den dagen.

Jeg har strikket ferdig en cardigan til meg selv, samt tre par lester (raggsokker) den siste måneden. Et par votter kommer også snart av pinnene, og jeg skal begynne på en genser som blir julegave til noen jeg er glad i. Men nå? Nå strikker jeg på et oransje skjerf. Jeg har strikketøyet med meg i veska mi, sånn at jeg kan strikke noen omganger på vei til og fra jobb, og ellers når jeg er underveis og muligheten byr seg.

Det er e lite bidra til #etvarmeresamfunn, det også.

Han danset som om ingen så på

Svømmehallen Scene, Bodø. Den første offisielle konserten i det splitternye konsertlokalet som tidligere huset byens bad. Funkisperla er ombygd til noe som har blitt en av de åreste konsertscenene jeg har vært borti. Morten Abel og band på scenen. Mange nye låter, noen gamle. En Abel i storform på scenen.

Morten Abel på konsert, om enn i Drøbak. Foto av Vidar Nordli-MathisenUnsplash

Jeg står litt innenfor døra, til siden for publikum og litt bak i lokalet. Følger med døra og folk som skal inn og ut, men når konserten er i gang, er det ikke så mye trafikk der. Så jeg ser på publikum også.

Det er da jeg ser ham.

Han er en mann et sted over 40+. Han har jeans, joggesko og allværsjakke – og han elsker åpenbart å danse. Han står blant venner, og der er ei dame jeg tror kanskje er partneren hans. De følger med ham, men lar han være. For han danser.

Jeg trodde først at han var litt vel beruset, men jeg tok meg i det da jeg fikk sett nøyere etter. Jeg tror ikke han var så veldig full – han bare liker åpenbart å danse. Han rølper ikke, han utagerer ikke overfor konsertgjestene rundt seg, han plager ingen. Han bare danser. Hendene høyt, stadig i bevegelse, synkronisert med kroppen. Han gynger i knærne, tar noen skritt hit, et par skritt dit. En helt særegen rytme og usynlig koordinering preger bevegelsene i kroppen hans.

Han danser som om han aldri skulle gjort noe annet. Han er ikke flau, han er ikke utstudert og selvbevisst, som om han sto foran et speil. Han prøver ikke å sjekke opp noen eller vise seg frem. Han bare danser. Han lever med lyden og rytmen fra det som skjer på scenen, uansett hvordan det høres ut, uansett hvilket tempo det har. Han jubler med hele kroppen, han viser med hele seg at han er glad, at musikken når ham, at den beveger ham – bokstavelig talt.

Noen ganger er det beste på konserter ikke nødvendigvis det som skjer på scenen.

Så latterlig glad

Det er lenge siden jeg skrev om Abdulrazak Gurnah for første gang. Det var i 2009. Senere har jeg skrevet om bøkene The Last Gift og Gravel Heart.

I dag fikk han Nobelprisen i litteratur. Jeg er så vanvittig glad – det er SÅ fortjent!

Nå skal jeg plukke frem Paradise på nytt, den første boka jeg leste av ham. I mellomtida går jeg på nett og bestiller meg Afterlife, ei av de siste bøkene han har kommet med.

Dette skal feires. I kveld blir det noe godt i glasset, lys tent på bordet, sørlandschips i ei skål og ei bok i fanget. Garantert.

Byens beste pusterom

Helt siden november 2014 har vi i Bodø vært så heldige at vi har et helt fantastisk pusterom tilgjengelig. Stormen bibliotek ligger helt ute på kaia og har panoramautsikt mot vest som er tilgjengelig for alle som er innom – fra gulvet i 1. etasje til taket tre-fire høye etasjer lenger opp. Her er ikke noen fancy kontorer eller reserverte møterom eller noe sånt som okkuperer den beste utsikta; den er tilgjengelig for alle. Det har jeg satt pris på mer enn én gang.

Lesestund med utsikt

Denne uka har jeg noen dager der jeg må befinne meg i sentrum i arbeidstida. Lunsjpausene har jeg derfor tilbrakt her – i en god stol, foran et vindu med utsikt, med ei bok i hendene. Det å kunne «stikke seg bort» samtidig som man på sett og vis er på offentlig sted er helt nydelig. Jeg er veldig begeistra for boka jeg leser (Sidsel Wold: Landet som lovet alt). Men jeg innrømmer glatt at når jeg sitter her, glir blikket like gjerne fra boksidene og opp mot utsikta foran meg. Det er ikke til å unngå.

Jeg hadde en ambisjon for hvor mange bøker jeg skulle lese i år. Det har mageplaska noe ettertrykkelig. I stedet for å sitte med ei bok i hendene, har jeg ofte sittet med strikkepinner i hendene og en film eller serie på skjerm foran meg i stedet. I beste fall når jeg halvparten av måltallet mitt før året er omme.

Nå om dagen forsøker jeg å lage rom for både det å lese og det å strikke, hver til sin anledning. Det er så mange bra bøker der ute, både i hyllene mine hjemme og her på biblioteket, for ikke å glemme hos bokhandlerne. I dag fant jeg meg på impuls ei bok i mikrobiblioteket på Snippen da jeg gikk forbi der på vei hjem. Den er skrevet av en forfatter jeg er veldig begeistra for; Per Olov Enquist. På Røros i august kjøpte jeg meg ei bok av Falkberget, ei bok jeg har begynt på, men ikke har lest ut enda. For å nevne to.

Flaks at høsten gir rom for masse lesetid når jeg bare klarer å legge vekk strikkepinnene.

Og sånn går nu dagan…

Emre på 11 år og Kåre på 9 måneder en ruskeværsdag i Bodøsjøen

Han lille pølsa jeg henta i januar ble raskt stor. I dag er han 41 kilo, og han har vist seg å være en veldig trivelig fyr.

Vi har vært ute, vi har vært inne. Vi har gått gjennom vinter og vår og sommer, og nå befinner vi oss veldig tydelig i typisk nordnorsk høst; regn og øspøs, og tidvis sol som varmer ansiktet mens landskapet tørker. Sjelden en mellomting.

Kåre og Emre i skogen i Femundsmarka

Noe av det fineste var at vi i august fikk oss ei hel uke i Femundsmarka, dels alene og dels sammen med andre folk og hunder. Gammelhunden koste seg på tur i delvis nye omgivelser, og valpen tok enorme utviklingsskritt, særlig mentalt. Vi reiste tur/retur Bodø – Røros med tog, og det gikk som smurt – særlig da vi skulle hjem igjen.

Midnattsola sett fra hytta «mi» på Kjerringøy

Og så har det vært Kjerringøy. Så klart. Jeg elsker Kjerringøy, og har startet en høyst personlig tradisjon med å ta ei «lang» langhelg på Kjerringøy i juli.

Siden sist har jeg vært på Kjerringøy på ferie, jeg har guidet grupper, jeg har hatt med meg venner dit, og … kort sagt: Jeg har vært mange ganger på Kjerringøy. Utforska nye områder og attraksjoner, funnet fine badesteder og hemmelige steder hvor man kan plukke fargerike steiner. For eksempel. Bergartene på Kjerringøya er et kapittel for seg selv, og noen steder gir det seg vakre utslag.

Småstein fra et bestemt sted på Kjerringøy

I sommer var jeg dessuten en tur i Nyksund. Jeg og foreldrene mine tok turen dit for å være på åpningen av Alexander Nordahls utstilling «På ett pust» – en utstilling med bilder han har tatt under vann når han har fridykket. Motivene var fra hele verden, og de var noe helt for seg selv.

Bilde av undervannsbilde tatt av Aleksander Nordahl

Aleksander er en prisbelønt fotograf som i de senere årene har tatt opp fridykking etter sterk inspirasjon fra eventyreren Børge Ousland. Han fortalte selv historien om hvordan han og Ousland skulle dykke etter kveite til middag, hvorpå Ousland hadde skutt kveita (med harpun) før Nordahl engang hadde fått på seg sitt sedvanlige dykkerutstyr. Etter det har han ikke sett seg tilbake. Og det er jeg glad for.

Utstillinga var i det gamle fryselageret i Nyksund, et sted som er sin egen historie verdt, egentlig. Et gammelt fiskevær som var i ferd med å dø, men som ble «oppdaget» av noen jeg har hørt omtalt som «tyske hippiekunstnere» og revitalisert. I dag er det til dels store utviklingsplaner for det bittelille stedet, og sommerstid er det mye som foregår der og er verdt å få med seg. Fryselageret er rett og slett et stort «rå-lokale» som ikke er forskjønnet på noe vis eller forandret, annet enn det helt basale man trenger for å ha ei utstilling der. Perfekt for bilder som taler så sterkt.

* * *

Etter en lang periode der andre aktiviteter enn skriving har stått øverst på prioriteringslista, har skrivetrangen våknet solid til live igjen. Det har gitt seg flere utslag, og et av dem vil være mer aktivitet på denne bloggen. Selv om bloggen som medium for mange er død, er det for meg likevel et lite fristed der jeg kan pusle med mitt og møte andre som pusler med sitt i samme leia.

Jeg er av natur en person som alltid må strekke seg etter noe, som alltid må ha noe å bevege seg mot, som får litt mental krampe av å føle at jeg gjentar meg selv for mye og går i gamle spor. Det jeg ser og gjør kan godt være noe kjent, men der må også være et element av noe nytt eller unikt, noe som frister meg til engasjement.

I den senere tid har det ført til at muligheter har dukket opp – ting jeg skal nevne her etterhvert, ting som vil føre til litt forandringer i livet, på en god måte. Jeg gleder meg allerede.

Januar kom med han her

På vei nordover

Januar kom også med han her. Han heter Kåre og er en alaskahusky-valp født midt i november i fjor. Det er ikke en coronahund, hvis du skulle tro det. Jeg skulle egentlig ikke ha en hund til; det holdt med den ene jeg har, mente jeg. Helt til han her dukka opp. Da visste jeg bare plutselig at HAN skal jeg ha, og får jeg ikke ham, skal jeg ikke ha noen andre. Heldigvis fikk jeg kjøpe ham. Midt i coronatida, rett før man oppdaga mutasjonen i Nordre Follo-området, fløy jeg til Oslo, henta valp og tok toget nordover igjen – med valpen ved min side. Det gikk forbausende bra.

Kose litt i sofaen mens en av oss har hjemmekontor

Kåre er en hyggelig fyr. Litt avventende når han møter noe nytt, men ikke redd og heller ikke hyper. Han går godt overens med den firbeinte som bodde i huset her fra før, og han har vært trygg på meg helt siden vi kjørte elbil inn mot Oslo for å ta toget nordover igjen. Han har allerede vært i byen, på cafe, på Linken og i Maskinisten, og han har møtt både folk og en hel del firbeinte som han har fått hilse på og blitt kjent med. Når han møter nye hunder er han glad, men ikke så intens at de blir lei eller hissige. Det er ikke alltid greit å måtte gå ut sent på kvelden eller tidlig på morgenen i minimalt med klær og tjue effektive minusgrader, men til gjengjeld får jeg faktisk sove hele natta – og han var husren etter ei uke.

Trøtting med søte ører

Han har vokst ut av den sela han hadde med seg nordover da han kom. Han passer ikke lenger til kallenavnet «Pølsa», men det henger fortsatt igjen innimellom. Radiusen utvides stadig vekk, og nye opplevelser og miljøer legges til erfaringsbanken hans nesten daglig. Jeg har allerede begynt å glede meg til det blir vår og sommer og vi kan streife i marka og bare være ute i timesvis uten å måtte tenke så veldig på å fryse eller ei. Gleder meg til å ta turorienteringsposter med han her på slep, etter å ha hatt et par år med uplanlagt pause fra kartjakten. Kanskje blir han like bra turhund som den snart 11-årige huskyen jeg har fra før? Det er lov å håpe.