De dagene

Januar bringer plutselig med seg de dagene. De dagene der du blir så overvelda av sola og lyset og fargene at det føltes som om du nesten hadde glemt dem.

Bodø indre havn med utsikt mot sørøst, sett fra Mælen.

Det å være ute når det skjer, når sola bryter gjennom og spiller opp, kan være så overveldende, så altoppslukende, så ubeskrivelig at et mobilkamerabilde ikke er i nærheten av å yte det rettferdighet. Men det er forsøket verdt å prøve.

Bodøsjøen etter solnedgang

Like overveldende kan det være når sola ikke er der. Når den både er bak skyene og under horisonten. Når landskapet er fullt av et blågrått lys som får det hele til å se ut som en instagramfilter uten at noen har sveipet eller trykket på en knapp. Når du lufter hunden nede ved havet og kommer over en scene, et bilde, som er så vakkert at det ser arrangert og ikke ekte ut – men det er det.

Han e lang, vintern, men ikkje evig.

2021 – Bokprosjektet

Jeg leste for lite bøker i fjor. Strikkepinnene vant over bøkene; jeg strikka masse og leste lite. I år har jeg tenkt at det skal være litt mer balansert. Ei bok i uka i snitt er målet. Med litt slack for sløve tider har jeg sagt til meg selv at jeg skal lese 50 bøker i år. Både helt nye bøker teller, og bøker jeg leser ferdig i år etter å ha begynt på dem før. Alle skal med!

Foreløpig har det startet bra.

Fangst fra mikrobiblioteket på Snippen

Rett bak politihuset i byen står en telefonkiosk. Den er fredet. Og nå har den blitt til et aldri så lite mikrobibliotek, kuratert av de flinke folkene på Stormen bibliotek lenger ned i byen. Jeg stakk innom der på impuls en dag jeg var ute og lufta hunden, og dette ble fasiten: Ei bok av Linn Ullmann som jeg enda ikke har lest, og ei bok av Bjørn Sortland. Jeg har en forkjærlighet for begge.

Jeg leste den ene boka den samme dagen, og den andre boka neste dag. Elska begge.

Fra biblioteket

Jeg måtte også en tur innom biblioteket, som naturlig er når man har et leseprosjekt og ambisjoner om å fullføre det. ‘En bokhandlers dagbok’ ble jeg oppmerksom på via en instagramkonto (@anaruh), og den var akkurat som forventet: lettlest uten å være lettvint, morsom uten å være masete, smart uten å være pretensiøs.

Jeg rasket også med meg en roman av Elena Ferrante, ei bok som ikke er en del av Napoli-kvartetten. Jeg liker Ferrantes skrivestil og slukte ei hel bok av henne på halvannet døgn i fjor. Denne har jeg foreløpig ikke begynt på, men har planer om å gjøre det neste uke. Har enda et par uker igjen av lånetiden, og det skal nok gå bra.

Edvard Hoem. What’s not to like?

Jeg havna nemlig i denne etter bokhandler-boka. Bok #2 i Edvard Hoems bokserie om norske amerikafarere. Jeg har begynt på den for litt for lenge siden, og nå er det på tide å fullføre. Jeg er snart ferdig. Når det gjelder Hoem – en forfatter hvis bøker jeg knapt får nok av når jeg først setter meg ned og leser – forsøker jeg å få boka til å vare lengst mulig, så jeg leser saktere og ikke for lange biter av gangen. Formuleringene smyger seg stadig vekk inn i hodet, pirrer hjernen, varmer hjertet. Det er så godt, så solid, så overbevistende håndtverk at det nesten ikke skulle vært mulig.

Det er fem bøker i serien. Jeg har fortsatt tre igjen. Det gjør meg så lykkelig å tenke på alle de fine timene med gode leseopplevelser jeg har foran meg før jeg er ferdig med serien hans.

Status per midten av januar: 4/50 bøker lest. Godkjent progresjon.

Det var desember

En ekte og naturlig hjertestein

Det var desember, og jeg hadde lagt byen bak meg. Hadde reist nordover, dit jeg kommer fra. Var på hjemmebane, selv om jeg var borte. Og hunden var med.

Vi hadde ikke sett hverandre på ganske lenge. Hver gang jeg annonserte at jeg skulle nordover, var vi enige om å møtes. Men det ble aldri noe av. Jeg lurte litt på om det bare var meg, eller om det lå noe bak at det aldri lot til å passe at vi kunne treffes. Tok det ikke ille opp, men la merke til det.

Men denne gangen! Denne gangen ringte hun, helt ut av det blå, og sa ganske enkelt: «Er du ledig nå? Skal jeg komme og hente deg så vi kan dra på tur?» Selvfølgelig sa jeg ja. Og like selvfølgelig var det for henne at hunden ble med.

Det viste seg at det var gode grunner til at vi ikke hadde møttes på ei stund. Grunner som ikke hadde med meg eller vennskapet vårt å gjøre; det handlet om alvorlig sykdom i nær familie. Sykdom som hadde krevd alt, hud og hår og døgnet på tamp. Men nå. Nå var det i ferd med å snu, og noe av det første den gjenvunne friheten brakte med seg, var vennskapet vårt. Ut på tur, ut mot havet.

Vi fant ei rullesteinstrand. Titta på steiner, speida etter ørna, hørte på måkene, lot hunden snuse seg mett. Litt ned i skråninga mot vannkanten fant hun den. Hjertesteinen. En stein som var mest hvit, og som fra naturens side var slipt til noe som ligna hjerteform.

Det var mer enn symbolsk.

Den ligger der enda, steinen. Du finner den kanskje om du leter.

Før isen legger seg

Ikke bare gøy for barna!

Isen hadde lagt seg i fjæra om ettermiddagen, kvelden, natta. Men da vi sto opp neste morgen og gikk formiddagstur i fjæra, hadde floa brutt den opp. To-tre centimeter tykk speilblank is var brutt opp i flak, som bølgene og vannet hadde dyttet inn mot land. Lag på lag på lag med is lå langs vannkanten i flomålet, kant i kant med gresset og med tangen som var kastet på land.

Vi sto ei stund og hørte på. Har du hørt på isen? Den jamrer og knaker, klinker og synger, knuser og spraker. Det var stilt ute, men det var ikke stille på noe vis. Så langt derifra.

Venninna mi hadde verken hørt eller sett det før. Da jeg fortalte at det knapt ville være fem centimeter vann under isbeltet vi gikk forbi, var hun ikke sen å be. Ut på isen bar det. Og godt plassert oppå alle flakene av halvtynn is, var det som å se en unge på en sølepytt om høsten: Tramp! Tramp! Tramp!

Noe gøy skal man jo ute når været ellers er dårlig.

1. søndag i advent

Det er første søndag i advent,og det er stille på hytta. Ute herjer vinden og regnet, som de har gjort det meste av helga. Inne brenner det lystig i peisen, jeg har spist frokost, og nå nyter jeg en kopp julete mens jeg sitter ved stuevinduet.

Han e ram ute

Coronaen tok førjulshelga utenlands, men vi visste råd. På hytta kunne vi slappe av, kose oss både inne og ute, gjøre det vi ville – og slippe å dele rom og frokostbord med andre.

Snart står hyttegjesten opp. Etterhvert skal vi somle oss sørover, hjemover.

Men akkurat nå er det søndag, advent og helt stille rundt meg – hvis man ikke regner med regnet og vinden. Dette er fred.

Fordelene med hjemmekontor

Gammel kopp, ny te
Gammel kopp, ny te. Denne er fra Te- og kaffehuset i Trondheim.

Etter et halvt år med tilstedeværelse på kontoret har jeg nå havna på hjemmekontor igjen. Det er kjipt med tanke på det sosiale (jeg liker kollegene mine!), men det overlever jeg.

En av fordelen med hjemmekontor, er at jeg har tilgang på alle de gode teene mine mens jeg jobber. Etter å ha hatt et «prosjekt» hvor jeg har drukket opp gamle teer i tur og orden, har jeg i høst anskaffet flere nye teer igjen. Alle kommer fra individuelle butikker som lager sine egne blandinger og selger egen te under eget merke.

Bettys te kommer fra Bettys tesalong og Galleri Uvær på Hadseløya i Vesterålen. Amundsen er fra Amundsens spesial, en butikk som jeg ramla tilfeldig over på Gulskogen kjøpesenter (!) i Drammen. Den grønne pakken med Thé des Amants kommer fra Palais des Thés i Oslo. Og i koppen på det øverste bildet har jeg blandingen «Vinterkos» fra Te- og kaffehuset i Trondheim. Jeg har kjøpt flere teer fra hver av disse; bildet viser bare et smalt utvalg.

Jeg tror ikke det skal bli noe problem å overleve hjemmekontor ut året på dette viset.

Ut av dvalen

Pelsdott med hvilepuls
Enda en med velutviklet hvilepuls

Omtrent sånn har bloggen hatt det i nesten et halv år. Bloggen er død, sies det, som medium. Men jeg savner den.

Så nå blir det liv her igjen. Langsomt, sikkert, gjennomtenkt og samtidig med hvilepuls. Litt jul, litt tur, litt friluftsliv, litt andre ting.

Jeg håper du fortsatt henger med.