Mindre Netflix, mer bok

Jeg har – som sikkert mange andre – tenkt å bruke mindre tid på Netflix og annen streaming i det nye året.  Etter at jeg hadde bestemt meg for dét, ble jeg via venner oppmerksom på et internettfenomen som heter the Popsugar Reading Challenge. Den går i korthet ut på at man utfordres til å lese 40  bøker på et år der hver bok tilfredsstiller ett av en rekke med kriterier; et kriterium for hver av de 40 bøkene. Og det er ikke nummerert, man kan ta det i den rekkefølgen man selv vil. (Man kan sogar utvide til 50 bøker; det finnes 10 ekstra-kriterier for dem som ønsker seg en større utfordring.)

Ei fantastisk bok jeg kjøpte i München i november 2019.

Jeg har begynt på det som er det femte kriteriet på listen; «Les ei bok som utspiller seg i en by som har vært vertskap for OL».  Jeg leser boka du ser på bildet over; ei bok som utspiller seg i en tysk familie gjennom tre generasjoner fra mellomkrigstida frem til i dag. Selv om boka utspiller seg flere steder og på flere kontinenter, er kjernen i historien fra Berlin.

Og det er forfatterens egen historie, og historien til hans familie. Berkel, en kjent tysk skuespiller gjennom mange år, begynte å nøste i sin familiehistorie og endte opp med å skrive en roman som har fått nærmest panegyriske anmeldelser i Tyskland. Det starter med hans besteforeldres kjærlighetshistorie og ender med ham selv, i Tyskland, i dag. Boka kom ut i 2019 og er dermed helt fersk. Jeg er ikke overrasket om den blir film en dag.

Jeg begynte på boka allerede på flyplassen i München i november i fjor, på vei hjem fra helgetur med ei venninne. Fortsetter det som nå, er det ikke lenge til jeg blir ferdig. Den er vanskelig å legge fra seg, lett å la seg rive med av. Kapitlene er akkurat passe til at man kan si «bare ETT kapittel til før jeg legger meg…» for så å sitte oppe halve natta.

Det lover godt for leseåret 2020.

Nei nu altså!

Høsten og hverdagen og livet tok meg. Det gikk ut over bloggen, og jeg lot det skje med åpne øyne. Noen ganger må man prioritere.

Men nå.

Nå er det snart juleferie og jeg skal ha fri i nesten to uker sammenhengende. Best av alt; jeg skal ikke reise bort, men bare være hjemme. Da blir det blogging også. Det er jeg helt sikker på.

Siden sist – dette:

Bodø skyline sett fra Rønvikleira etter solnedgang

Solnedgangstur ved havet midt på dagen

Glimt mot Vestfjorden og Landegode fra Bremnes, med unger på vei mot fjæra

Ut på tur på gamle trakter

Bål i Tverlandsmarka en hverdagskveld midt i uka

Båltur med hunder og fint turselskap

Hurtigruteskipet MS Lofoten til kai i Bodø

Tur langs kaia for å hilse på den gamle dama

Saltfjorden, Straumøya og Sandhornøya i dagslys sett fra SAS-flyet

Flytur laaaangt sørover

Utsikt fra Olympiatårnet mot olympiastadion

München, baby! Førjulsturen gikk hit i år, mange år etter at jeg bodde i byen.

Innpakkede julegaver med nydelige til-og-fra-lapper fra England

Innpakking av julegaver med vakre etiketter fra Nancy & Betty

Nybakte scones servert i tøykurv på kjøkkenbordet

Scones til frokost når mamma er på førjulsvisitt

Mariuskofte i lysegrått med hvite knapper formet som snøfnugg

Endelig ferdig med Marius-kofta

Kalenderen fra 2019 ved siden av den nye for 2020.

Ny kalender fra personligalmanakk.no

Kandiserte klementinskiver til å spise opp!

Laget julesnop! Her: Kandiserte klementiner med mørk sjokolade og havsalt

Bonustur til Saltstraumen

Innimellom får man seg en tur til Saltstraumen. Den første uka i oktober var jeg heldig og fikk guide ei gruppe cruiseturister til Saltstraumen og tilbake. Været var typisk høst; alt fra varmt solskinn til styrtregn. Både turistene og jeg lot oss fascinere.

Klassisk Saltstraumen-motiv

Vel fremme viste jeg naturligvis frem noen av de fine og klassiske motivene som finnes i Saltstraumen. Stolpenaustet til venstre i bildet over et av disse motivene. Følger du den lille grusveien ned til sjøen i Saltstraumen, under brua, er det lett å gå forbi. Men ser du den lille stien som går gjennom kjerr og kratt, under trær og frem til det røde naustet aller nærmest, får du et helt fantastisk motiv. Jo senere på kvelden, jo bedre er det ofte med tanke på lysforholde. De mennene jeg viste denne lille skatten til, var veldig fornøyd med det de fikk festa på minnebrikkene sine.

Poesi på en brufot

På den ene brufoten på Knaplund-sida (østsida) av Saltstraumbrua finner du denne teksten. Den har stått der ganske lenge, flere år, og er preget av vær og vind. Men den får være der, får vekke tanker og assosiasjoner hos enhver som fristes til å lese og tenke over hva som står. Jeg liker det. Og aner ikke hvem som står bak.

Tyskere ser på straumen

Jeg hadde med meg en stor busslast tyskere, og de koste seg nede ved straumen. Det var i ferd med å bli fjære sjø, så vannet dro utover, ut mot Saltfjorden og etterhvert Atlanterhavet. Jeg kunne fortelle dem om den siste båtulykka i Saltstraumen som endte med forlis og død (sent på 1970-tallet), jeg kunne peke på det stedet hvor min far lærte seg å svømme, jeg viste dem hvor Tore lager Arctic Salt (og selger salt utvunnet fra Saltstraumen!), og vi snakket om hvor det var best å fiske, å dykke, å sette seg ned med ei bok eller seg seg om med kamera. Blant annet. Det var glade tyskere som satte seg inn bussen igjen halvannen time senere.

Rib-båtene er på plass!

Hver dag i sommerhalvåret er det rib-båter med turister fra Hurtigruta i Saltstraumen her. Tilfellet ville det sånn at de var der samtidig som oss. I tillegg var det et par rib’er som jeg mistenker hadde gjester fra cruiseskipet, for de hilste på hverandre og utvekslet sogar noen ord da den ene båten kom glidende langsmed land i stedet for midt uti straumen og kjelene.

Fjordene på begge sider av sundet som danner Saltstraumen er over 300 meter dype, men akkurat her under brua er det bare drøyt 20 meters dybde. Utforminga heter «terskelfjord» og er en medvirkende årsak til at Saltstraumen oppsto for omtrent 3.000 år siden, etter at isen hadde gravet dype renner som ble til fjorder både nord og sør for dette sundet. Det er ganske fantastisk å tenke på, og jeg blir aldri lei av Saltstraumen, enten jeg er der med turister, venner eller på egen hånd.

ADAaura seiler inn i solnedgangen

Og så var vi langt uti oktober

Jeg vet ikke helt hvor tida ble av – men jeg vet at jeg har brukt den godt! Uten å ha planlagt en bloggpause ser jeg at det er halvannen måned siden sist, og det gjør meg litt paff. Men jeg er her, altså, og jeg har det veldig fint om dagen. Mye jobb, men også mange fine aktiviteter og helger fylt med ting som gjør meg glad. Og i helga har jeg hatt besøk av en gammel venn som er flyentusiast – da ble det fly for alle pengene.

Et Widerøefly inne til service og overhaling

Vi var heldige og fikk komme innom hangaren til Widerøe her i Bodø, stedet hvor de har inne fly som skal sjekkes og/eller overhales i større og mindre grad. Noen fly er bare inne over natta, andre er inne i flere dager eller sogar uker. Det var «ordning och reda» overalt – og det må det kanskje være når store maskiner demonteres og små biter fjernes, sjekkes og eventuelt erstattes.

Jeg var ganske imponert over hvor god orden der var på den minste lille ting. Gjesten min var strålende fornøyd med å få enn full og omfattende innføring i Widerøe, flyene og det de driver med her. God lørdag, med andre ord.

Dette holder oss i lufta når vi flyr. Jeg skjønner knapt hva som er opp og ned, for å være ærlig.

Jeg har, i likhet med mange, sett en hel del fly. Men jeg har knapt noensinne sett inni et fly. Det fikk vi gjort til gagns i dag. Det var motorer og deler og luftinntak og dører og vinduer og snuter og jeg vet ikke hva. Det meste var synlig, og takket være han som viste oss rundt lærte jeg faktisk en hel del som jeg ikke visste fra før, og mange ting som jeg simpelthen aldri har tenkt på. Det var ganske gøy. Å fly blir ikke helt det samme neste gang jeg skal ut på tur, det føler jeg meg sikker på.

Her ligger de to svarte boksene – som er oransje.

Jeg ble spesielt imponert over hvor mange sikkerhetssystemer og -tanker det er i et fly; hvor mange ting som har sikring og backup og reservesystemer hvis noe skulle skjære seg, hvor mange eventualiteter man har tenkt på og tatt forhåndsregler mot. Et styringssystem som drives av høyre motor, et av venstre. Et system som ligger i taket, et som ligger i gulvet. Alt er sånn at hvis alternativ A svikter, skal fortsatt alternativ B berge deg som om ingenting hadde hendt.

Vi fikk oss også en titt på og info om de såkalt svarte boksene; de som tar opp tale og teknisk informasjon fra cockpit og flyet. Det var mange ting som etterhvert ble mer klare for meg enn de har vært før.

Snart klar for neste flight!

Gjesten min var er flyentusiast på sin hals, og det var også mye av bakgrunnen for at han kom på besøk denne helga. Etter å ha tilbrakt tid i hangaren, var det derfor bare naturlig å fortsette til motsatt ende av Olav Vs gate – for der endte vi opp på flymuséet. Sjelden har jeg vært der med en SÅ godt informert gjest! Faktisk var det såpass underholdende at jeg helt glemte å ta bilder der, sikkert i kombinasjon med at jeg har vært på museet temmelig mange ganger før.

Vi er skjønt enige om at det har vært en innholdsrik lørdag – og det etter at også fredagskvelden var særdeles innholdsrik, siden det var Kulturnatt i Bodø. Men det får vi komme tilbake til en annen dag. Jeg lover.

Bak Kråkmotinden

Vi tok av fra E6’en og fulgte veien helt til enden. Der den slutta, tok vi inn på kjerreveien som var akkurat bred nok til én bil. Vi passerte bommen som vi hadde lånt nøkkel til, kjørte videre og videre helt til veis ende. Der lå ei hytte, eller rettere sagt et innreda naust. Og der. Der skulle vi være hele helga. Er det rart det var god stemning?

Det bugnet av blåbær i lyngen

På drøyt 500 meter over havet var lyngen full av blåbær. Man kunne ha plukket i timesvis om det var dét man var her for å gjøre. Det var dog ikke vi; det var en litt annen matauk vi hadde på plakaten. Men blåbæra lot seg ikke overse der den tøt frem overalt rett utenfor hytteveggen, nesten helt i vannkanten, på hver en kvadratmeter som ikke var mose eller berg. Den var simpelthen ikke til å komme forbi, rett og slett. Det endte naturligvis med at jeg plukka litt. Akkurat nok til at vi alle fikk kortreist blåbær på frokostmenyen – og litt til overs som kunne røres og tas med hjem.

Hundelufting med utsikt mot vest

Arbeidsfordelinga den første kvelden var klar. På grunn av solnedgang var det viktig å komme raskt ut med å sette garn før det ble mørkt. Derfor dro de to andre ut med båten, siden de hadde både erfaringa og lysten. Jeg tok ansvar for å lufte hundene etter noen timer i hhv buss og bil, og deretter rydda jeg på plass de sakene vi hadde med til hytta og laget til slutt middag. Den ble akkurat klar da de kom inn igjen.

Og det einaste du skal her e å gå…

Vi befant oss innover i fjellet ikke veldig langt fra svenskegrensa. To store og mange små vann kjennetegnet det nærmeste landskapet, og dette er et av de relativt små og navnløse vannene. Det ligger omtrent halvannen kilometer fra hytta. Denne kvelden hadde jeg bare joggesko på og valgte derfor å holde meg på veien, heller enn å labbe ut i terrenget og bli våt. Men på hytta hadde jeg fjellstøvlene, og planen var klar: I løpet av helga skulle det også bli et streif i terrenget.

To glade kumpaner

Båndtvangen er over, og sånn sett kan hundene gå løse om de vil. Men en av dem har et ganske velutviklet jaktinstinkt, og derfor valgte jeg å ha dem i bånd da vi gikk bortover veien. Både de og jeg speida godt og lenge i omgivelsene innimellom, men det var ikke spor av større dyr som rein eller elg noe sted. Da vi skulle snu og gå tilbake, fikk derfor begge hundene løpe løse. Det var stas. Selv han med jaktinstinktene i orden kom på hver eneste innkalling, bare han fikk løpe innimellom. Det gjorde godt å se hvor mye de koste seg.

Matauk

Fiskerne kom på land, og de hadde med seg ørret. En god mengde fin fisk, faktisk. Vi hadde med oss egne garn som ble satt ut, men det er jo alltid et sjansespill når man ikke kjenner vannet og vet hvor fisken liker å stå. Heldigvis har de litt erfaring å spille på, de to andre, og kom tilbake med nok til både middag og til  å ta med hjem igjen.  Da skal man ikke forlange mer.

Kortreist lørdagsmiddag

Faktisk var det nok fisk til at også hundene fikk en liten smak, en stekt ørret på deling, godt blandet med tørrfôr og litt vann. Det gikk ned på høykant. Men de har lovet å ikke si det til noen.

Vakkert, men skummelt mye vind

Natt til søndag begynte det  å blåse. Ikke bare en fin sensommerbris; nei, det var en veritabel høststormblæst som kom. Det ristet og skaket i hytta, og ute på vannet gikk bølgene høye og hvite i toppene. Tidvis blåste toppene av bølgene før de rakk å velte over, og det hvite drefset føk over vannflata fortere enn du kan si scwhupp! Vi var skjønt enige allerede før frokost om at det ikke var vær til å dra ut og hente inn garnene som hadde stått over natta. Det var definitivt ikke vær for småbåtfart.

Da vi kom ut etter frokost, hadde en kastevind velta båten. Den lå opp ned og var helt under vann. En strek i regninga for oss, sant nok, men enda kjipere for den lokale jeger- og fiskeforeninga som vi leide hytta og båten av. Du ser båten som ei hvite stripe i vannet på det siste bildet over her. Vi var snare til å varsle og si fra, og det gikk heldigvis under et døgn før de fikk berga båt og motor på land igjen. Garnene våre fikk de også tatt på  land.

Når vi kommer tilbake neste år, satser vi på mindre vind og mer ørret – og minst like mye trivsel som i år.

Hverdagsliv med hjelpekorpset

Jeg hadde hjemmekontor og satt dypt konsentrert om arbeidet da telefonen ringte. En automatisk damestemme fortalte meg at nå var det alarm med hjelpekorpset; det trengtes folk til en leteaksjon i en nabokommune. Jeg var snar til å melde meg til tjeneste; pakket sekken med det som hører til og kom meg avgårde til Røde Kors-huset.

Vel fremme hadde de som ankom før meg på det nærmeste pakket bilene klare, og dermed var det bare for oss å hive oss i bilene og kjøre avgårde, vel og merke etter å ha avtalt hvem som skulle plukke opp ymse folk langs veien på tur bortover.

Så langt kom vi – til Gamøyran. Der ble aksjonen avblåst og vi kunne snu og dra tilbake.

Vi hadde fått fylt opp bilen og lagt «ordentlig» i vei ei kort stund da vi fikk et lite hint  fra sidelinja om at aksjonen kanskje ville bli avblåst. Og ganske riktig – etter noen minutter kom stemmen på nødnettet som fortalte oss at aksjonen var avblåst og savnede lokalisert (og ikke i nød).

Softis på Esso – en klassiker

Det skjer ofte når vi får utkallinger og var sånn sett ingen overraskelse, men vi må og skal likevel rykke ut så raskt og tidlig vi kan. Den gangen det er alvor og vi må ut i felt, er tid en avgjørende faktor. Så vi ble ikke sure – vi ble heller enige om at det var rett dag å være på utflukt på, og sjefen sjøl foreslo at vi skulle stoppe på nærmeste bensinstasjon og ta en softis før vi dro hjem. Det la ingen demper på stemninga.

Kjapp debrief før vi dro tilbake og hver til vårt

Vi tok også en kjapp debrief før vi skilte lag. Debrief – en gjennomgang av aksjonen (i dette tilfellet: utrykningen) – gjør vi alltid når vi er ute på oppdrag, og det er viktig for både forståelse, motivasjon og i mange tilfeller vår mentale helse. Denne gangen var det udramatisk. Neste gang trenger det ikke å være det, og da er det godt at rutinene sitter og at dette blir gjort på en ordentlig måte.

Å være med i hjelpekorpset er en av de mest meningsfylte hobbyene jeg kan forestille meg. Jeg har vært med i snart et tiår, og jeg ser ikke for meg å slutte. Noen ganger er det falsk alarm, noen ganger blir situasjonen løst eller avklart før vi kommer i felt, og noen ganger må vi ut og gjøre en innsats. Det vet man aldri på forhånd. Men at det er verdt det uanstt? Å ja. Det er så veldig verdt det.

Når alt stemmer på kveldsturen

Det hadde vært kanskje den fineste dagen i august. Ikke fordi den var sjelden, forsåvidt, men fordi den var så varm, så vakker og så fullstendig uventa såpass sent i måneden. Jeg hadde hatt hjemmekontor, som ble avbrutt av ei utrykning med hjelpekorpset i forbindelse med leteaksjon i en nabokommune. Aksjonen ble avbrutt før vi kom ut i terrenget, og vel hjemme igjen var det for sent til å jobbe mer – og samtidig alt for varmt til å ta huskyen med på tur. Vi måtte vente.

Sola går ned og temperaturene roer seg

Men da sola gikk ned i kveldinga, ble temperaturen såpass at det gikk an å ta han med ut på tur, også i fjell og oppoverbakke. Det ble ikke kaldt, bare tjue grader omtrent, men det hjelper på når det er ‘skygge’ fordi sola ikke skinner mer. Det var en glad husky som la i vei mot Rønvikfjellet sammen med meg. Vi sikta på Linken, et utsiktspunkt det er lett å ta seg til.

Utsikt mot nord. Men han var mer interessert i folk i skogen øst for oss.

Bakkene opp til Linken er asfaltert helt til topps, og de er bratte. Men det var fint å komme seg lett opp i høyden, og belønninga når man står der – utsikta i alle retninger – var vel verdt innsatsen. Jeg liker å se nordover, la blikket følge kyststripa langs Nordsia, gli over Mjelle, Kjerringøy og Steigen.

Hunden? Han var åpenbart mer interessert i noe i skogen til høyre for oss, mot øst. Det viste seg å være et par damer som kom i vår retning langs stien som går der. Interessen avtok da det viste seg at de ikke hadde med seg hund, gitt.

Mofasa moment!

«En dag skal alt dette bli ditt!»  Neida. Joda. Neida, det er allerede Emre sitt, det er allerede mitt. Det er byen vår, marka vår, området vårt. Ikke vårt på en måte som stenger andre ute; vårt på en måte som gjør at vi villig og glade også deler det med andre, har omsorg for hva som skjer her, engasjerer oss i å gjøre det bra her vi er.

Det forundrer meg noen ganger hvor glad denne hunden er i å se på utsikta. Helt fra han som liten valp var med på Beiarfjellet og nærmest glemte å gå på do fordi han ville se på solnedgangen, har han elsket å komme til utsiktspunkter, sette seg ned og bare se i den retninga han syns er finest. Han skal få se mye utsikt i dagene fremover også. Jeg gleder meg.

Takk, august. Du overgår deg selv i år.