Ute, bare ute hele tida

Det slo ikke feil – det ble mange, mange timer utendørs denne helga også. Jeg var i staben på ei kurshelg Røde Kors arrangerte, og den lå sånn halvveis uti ødemarka. Rett ved grensen til Sjunkhatten nasjonalpark, hvis man skal være nøye. Innimellom arbeidstimene innendørs fikk jeg også god tid til å være ute – heldigvis. I selskap med hunden er det sjelden feil å være ute.

En robust kjuke på ei middels stor bjørk i skogen.
En robust kjuke på ei middels stor bjørk i skogen.

Jeg liker å bevege meg i skog som er mindre beferdet enn de markaområdene som er nærmest der jeg bor. Dette er et sånt område. Populært blant entusiaster, men samtidig et sted som ikke ‘alle’ skal til. Perfekt i mine øyne. Der er noen skogsveier, litt flere stier – og mange uoppdagede kroker for mitt vedkommende. Det er kjærkomment. Det var mye å legge merke til også på de aller korteste turene. Liggegroper og ferske spor etter elg. Eller en solid kjuke, som den på bildet over. Jeg slutter aldri å bli fascinert av kjuker.

Man må ikke bare gå når man er på tur. Man kan sove i lyngen også.
Man må ikke bare gå når man er på tur. Man kan sove i lyngen også.

Min firbeinte venn var med hele helga. Ikke bare var han miljøfaktor i pausene på kurset, han var også en suveren turkompis i ledige øyeblikk. På den ene turen fant jeg en sti jeg aldri har gått ’til veis ende’ før, og vi la i vei for å se hvor vi havnet. Området er såpass oversiktlig at man ikke går seg bort, samtidig som det finnes uoppdagede stier og steder.

Da stien tok slutt, brøt vi rett mot venstre og opp til en liten kolle som heldigvis var belagt med lyng og mose. Der, med utsikt mot Sørfjorden, Heggmotinden og Aurnestindan og kjernen av Sjunkhatten nasjonalpark, tok det ikke lang tid før hunden strakte han seg ut i lyngen og sovnet. Jeg la meg ned for å få fin vinkel på et bilde. Og for å si det sånn: Det gikk ei lita stund før jeg kom meg opp fra lyngen igjen…

Blikkstille vann og ei brygge nært land.
Blikkstille vann og ei brygge nært land.

Vatnvatnet er et ganske stort vann som ligger et par mil fra Bodø by. Vannet strekker seg grovt sett fra sørvest mot nordøst, og det har en rekke krinkelkroker, bukter og et par store fjordtarmer. Blant annet. Ved ‘Innervatnet’ finner man denne flytebrygga beliggende nedenfor ei hytte. Til høyre i bildet ser du  Børvasstindan og Lurfjellet, som ligger mot sør.

Da jeg tok bildet var det blikkstille vann og musestille i naturen. Den eneste lyden som hørtes, var de trompetaktige lydene fra svaner som hekker i nærheten – og stødige dunk fra noen som hugde ved på den gamle måten, for hånd.

I took the road less traveled. Og jeg elska hver meter av den stien.
I took the road less traveled. Og jeg elska hver meter av den stien.

I nærheten av der vi hadde vårt til hold denne helga, er det et område hvor det for lenge siden var gruvedrift. For et drøyt århundre siden var det kobbergruver i Hopsfjellet. Hele fire gruver var i drift i tilsammen 20 år, og noen av gruveåpningene lar seg lett finne i landskapet i dag. Jeg har tidligere besøkt et par av dem, men da ankommet fra en annen kant.

Denne gangen gikk vi ikke mot gruvene, men en gammel og delvis gjengrodd kjerrevei som jeg tipper har vært brukt i tømmerhogst en gang i fordums tid. Av erfaring vet jeg at om vi hadde fortsatt litt lenger enn det vi gjorde, ville vi ha funnet ei forfallen hytte med fantastisk beliggenhet. Vi gjorde ikke det. Vi fikk et stykke bare, før vi måtte snu og dra tilbake igjen. Pliktene kalte.

Men det var likevel verdt det – morgenstund på urskogsgrunn gjør godt for sjela. Og helsa forøvrig. Det gjør meg uendelig godt at vi endelig er inne i den årstida der det er lyst hele døgnet, og der alt man vil er å være mest mulig ute.

Lavvo på Langsanden

Årets første telttur ble årets fineste telttur – så langt, i alle fall. Vi hadde nesten maks flaks med været (bare sommertemperaturer manglet) da vi la turen til Langsanden på Sandhornøya i helga. Jeg og hunden dro dit sammen med et par venninner, og de hadde lavvo med mer enn god nok plass til oss alle. Kan man ha det bedre?

Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.
Lavvoen ferdig montert på Langsanden. Sandhornet og Fugløya i bakgrunnen.

For noen år siden kom prosjektet SALT opp på Langsanden på Sandhornøya. Det ble bare stående ei kort stund før det ble tatt av en høststorm og kollapset. Etter diverse videverdigheter befinner hjellene i prosjektet seg visstnok i Oslo nå. Det som gjenstår på Langsanden, er servicebygget som Gildeskål kommune bygde og fortsatt driver (do! dusj! genialt!) og noen av de små overnattingsbyggene som var anlagt. Det så i helga ut som om de var ment å skulle fjernes, men enn så lenge er de på stedet. Vi slo opp lavvoen på et sted der vi var nært nok til å kunne bruke servicebygget, men likevel ikke midt oppi ‘hovedstien’ hvor folk går for å komme ned til stranda. Det funka som fjell.

Solnedgang mot vest
Solnedgang mot vest

Vi er bare halvannen time fra byen, men det er som å være i ødemarka. Stillheten er nærmest øredøvende, men på en god måte. Innimellom kjører det en bil forbi. Bølgene vasker jevnt og regelmessig innover sanden, bruser oppover med tang og småstein, før de trekker seg langsomt ut igjen. Enn så lenge er det også solnedganger å se, og på Langsanden har man panoramautsikt til akkurat dét. Stranda går i nord-sør-retning, og ute i vest ser man både Fugløya, Bliksvær, Helligvær, Landegode og sogar enkelte av de snedekte fjellene ytterst i Lofoten. Jeg blir aldri mett av å bare se utover, se lenge, se langt, å bare se, se og se. Lukker du øynene, er det så tydelig og vakkert at du får følelsen av å ‘se’ det med ørene uansett.

Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.
Morgentur med utsikt mot nord. Landegode i det fjerne.

Det er ikke verst å gå morgentur med hunden i omgivelser som disse. Langsanden er omtrent to kilometer lang, og det går en grusvei ganske nær stranda. Sagt på en annen måte: Den er lett tilgjengelig når du kommer, og er her plass til masse folk uten at det føles fullt eller invaderende. Det er litt langgrunn strand og man kan vasse godt, men du skal ikke veldig langt ut før det er dybde til å bade ‘ordentlig’ også.

Vi hadde ei strålende helg på tur, med lavvoen slått opp på lyng og sandbunn, midt mellom veien og stranda. Det er ikke siste ganger i sommer at jeg befinner meg her, så mye er sikkert. Men neste gang skal jeg ha enda bedre tid, sånn at hele lørdagen kan brukes til utforsking og turer også i områder utenfor og bortenfor stranda.

Ut på helgetur

Yr og Storm er samstemte: Det blir fint vær i helga, og det blir null nedbør. Jeg og venninnene er også samstemte: Det blir tur! Vi tar med oss lavvo, hund og diverse godsaker og drar ut på telttur til ei av øyene i nærheten av Bodø.

Langsanden på Sandhornøya
Er det rart jeg gleder meg?

Naustet på bildet er borte – det ramla i en storm, gikk konkurs og ble etterhvert flytta til Oslo. Men stranda, fjellet og sanitæranlegget består. Så vi drar hit, er planen. Jeg gleder meg så mye at det nesten gjør vondt.

Noen ganger er det enkelt

Tre damer. Seks unger. En hund. Det var alt som trengtes for å gjøre en helgedag til en oase ute i det fri. I Bodø er vi så heldige å ha marka i gangavstand fra nesten hver eneste bolig i byen, og dermed kunne vi møtes i Maskinisten selv om vi kom fra hver vår kant. Noen av ungene kjente hverandre fra før, andre ikke. Det varte ikke lenge før alle var som gamle kjente.

Blomsterjakt med tante

Den yngste var to, den eldste var tolv. Alle fant de noe å gjøre og underholde seg med. Innimellom kom de innom gapahuken for å få seg litt mat eller drikke, eller for å sjekke hva vi andre holdt på med. To av de minste gikk på blomsterjakt med tanta si, og jammen fant de ikke hvitveis. Etterhvert skal de få lære å ta orienteringsposter. Håper jeg.

Klart vi måtte ha bål! Gapahuken hadde en etablert bålpass, og ungene fant nedfallskvist i nærområdet.

Bål gjør underverker for stemninga på tur. Det er ikke alltid jeg lager meg bål når jeg er på tur alene, men på tur med andre og med unger, er det et kjærkomment samlingspunkt. På steder som er mye trafikkert i marka, som her i en gapahuk i Maskinisten, er det greit å bruke etablerte bålplasser for å redusere belastningen på naturen.

Siden det er tidlig i sesongen var vi dessuten heldige – det var mye nedfallskvist i nærområdet, i tillegg til at den ene familien hadde tatt med seg noen vedkubber hjemmefra. Dermed ble det et bål som brant like lenge som vi oppholdt oss der. Og som ble behørig slukket før vi gikk hjem igjen.

Pelsdotten min fulgte med på voksne og barn. Han storkoste seg med alt som skjedde, samtidig som han vet å hvile.

Hunden var med på tur, og han koste seg. Han snuste etter mus, fikk smake kjeks og kjøttpålegg, fikk masse kos – og et par nye venner; barn som ikke var hundevante, men lærte seg å bli kjent med ham. På et tidspunkt kom det et rådyr som pile over grusveien like ved og inn i skogen, men det fikk han dog ikke med seg. Kanskje like greit, siden han har sterkt jaktinstinkt.

Det klør, det klør, det er dét det gjør…

Det var flere maurtuer i nærheten av der vi holdt til, og det fenget ungenes interesse. Tuene begynte å våkne til liv denne søndagen for litt siden, men det var helt tydelig at bare deler av hver tue hadde våknet til liv foreløpig. Noen hadde åpenbart moret seg med å legge fruktrester og kongler på ei av de store tuene i nærheten – kanskje for å gi næring til mauren? Ikke vet jeg. Men jeg mistenker at området vi satt i, vil være langt mer maurbefengt neste gang vi kommer dit.

Åtteåringen hentet maur ett sted, fikk dem til å gå på pinnen og satte dem ned et annet sted. «Æ vil se om di slåss!»

Denne åtteåringen hadde sett på Newton (tror jeg), et barneprogram på NRK TV, at maurer fra ulike kolonier ikke liker hverandre og lett kan komme i konflikt. Det måtte han naturligvis sjekke. Dermed gikk han bort til ei maurtue med en pinne, fikk noen av maurene til å gå opp på pinnen og bar den med seg bort til en annen maurkoloni som lå et titalls meter unna. Så kom spenninga. Ville maurene slåss? Jeg fikk ikke med meg fasiten, men at åtteåringen var dypt engasjert ei lang stund, var det ingen tvil om.

Jeg blir glad av å tenke på at vi bare er i begynnelsen av sesongen, og at vi kan ha mange flere slike dager foran oss i månedene som kommer.

Finmasket forventning

– Skal jeg strikke noe til deg til babyen kommer, spurte jeg.
– Nei, det kan jeg ikke be om, svarte hun.
– Men når jeg tilbyr meg er det ikke du som ber om det, og da er det lov til å takke ja.
– Okei da.

Babypledd i produksjon
Babypledd i produksjon

Etter litt videre samtale kom det frem at hun ønsket seg et babypledd til den nye babyen, som blir familiens tredje barn. Ikke fordi hun ikke har pledd fra før, men fordi mora så gjerne ønsker for ungene at de kan ha hvert sitt pledd fordi de blir så glade i dem som barn.

Siden mora til babyen er ei kjær venninne for meg, valgte jeg å ikke bare strikke et enkelt pledd med frem-og-tilbake-strikking uten videre dikkedarer. Tvert imot, jeg gjorde research og søkte etter mønstre helt til jeg fant et mønster jeg likte, et mønster jeg tror hun også vil sette pris på. Dette mønsteret er ment å gjenspeile bølger som bryter i havet, og fargene forteller verken om gutt eller jente – for det vet de ikke på forhånd.

Jeg koser meg med å strikke, jeg gleder meg til det blir ferdig, og jeg ser frem til å glede henne med et nystrikket, mykt babypledd. Best av alt? Babyen ligger an til å bli født her i byen, så jeg får se h*n inntullet i pleddet etterhvert – forhåpentligvis. Det er bare et par måneder igjen. Jeg må innrømme at jeg gleder meg.

Du vet det er vår når…

…det blir dager som denne. Sol fra skyfri himmel, bris fra nordøst og perfekte forhold for å dra på tur. Jeg var på jobb som normalt, men da jeg kom hjem, skjønte jeg raskt at det var alt for fint til å ikke benytte dagen. Dermed pakket jeg sekken, skiftet til turklær, tok med hunden og dro ut på tur.

Løp og Landegode en tidlig maidag
Løp og Landegode en tidlig maidag

Vi gikk langs vante stier vi ikke har tråkket på det siste halvåret. Litt i skogen, mest i fjæra. Det er noe eget med å være i nærmest uberørte områder nær havet. Lufta er friskere, renere, befriende på en helt egen måte. Jeg liker å gå i fjellet, men det havet som når meg innerst i hjerterota på en måte knapt noe annet kan. Han firbeinte klaget ikke, han heller.

Rødsildre i gresset på Gravodden
Rødsildre i gresset og lyngen på Gravodden

Jeg fant meg et sted med god utsikt i alle retninger og samtidig litt skjerming mot snikbrisen som strøk seg langs havet på Nordsia. Til høyre hadde jeg Vestfjorden og Atlanterhavets uendelighet, med Landegode trygt plassert litt ut fra land. Til venstre hadde jeg Løpsfjellet, og det var ikke så dumt. Det viste seg nemlig at det var en drømmedag for paraglidere. På et tidspunkt var det hele 12 paraglidere i lufta samtidig! Slo jeg øynene ned for å slappe av og drømme litt, falt blikket på vakre små rødsildre-blomster som lirket seg frem i gress og lyng.

Utemiddag på primus. Perfekt. Fjellet bak var et eldorado for paragliderfolk denne ettermiddagen.
Utemiddag på primus. Perfekt. Fjellet bak var et eldorado for paragliderfolk denne ettermiddagen.

Jeg må innrømme at jeg ikke så på naturen hele tida. Det kunne jeg ikke, for jeg hadde med meg primus og laget middag ute. Etter kjappe, forenklende forberedelser hjemme var det både raskt og lett å lage seg middag ute. Jeg ble mett, og jeg fikk meg en god middagshvil etterpå. Å ligge bekvemt og mykt i gress og lyng med ei hand under hodet mens man bruker den andre til å stryke på verdens fineste hund … det er ikke til å kimse av.

Kanskje ikke rart at denne ettermiddagen føltes som en hel ferie i seg selv. Og for å plukke opp tråden fra overskrifta: Du vet det er vår når den ene dagen er som dette, mens dagen etter består av grått og vått vær med et snev eller tre av vind. Men det er gåsunger på trærne. Æ har trua. I helga skal jeg strikke og pusse båt.

Sommerambisjoner

Jeg har noen ambisjoner for sommeren. Men det er kanskje ikke helt hva du forventer.

Min nye sovepose. Jeg gleder meg.
Min nye sovepose. Jeg gleder meg.

Denne inngår for eksempel i ambisjonene. Jeg har bestilt meg ny sovepose, og den tåler kalde temperaturer. Det er fint, for man vet aldri hvordan den nordnorske sommeren blir. Og en av ambisjonene for sommeren, er å tilbringe flere netter utendørs enn hva jeg har gjort de siste årene. Enten det blir under åpen himmel eller i telt – jeg skal sove mer ute. Faktisk har jeg satt meg et tall-mål for antall netter som skal tilbringes utendørs. Tallet er ikke offentlig, men jeg kan si såpass: Det er tosifret. Denne sommeren skal nytes og utnyttes på best mulig vis.

Nordmarka2 ved Nedre Åselivatn.
Nordmarka2 ved Nedre Åselivatn.

Dette bildet er fra en tur jeg var på for seks år siden. Teltet har nesten ikke blitt brukt de siste par årene, av ymse årsaker. Det skal uansett snu. I sommer skal teltet bli flittig brukt, forhåpentligvis. Jeg bor heldigvis sånn til at jeg har kort vei til de nærmeste aktuelle stedene hvor det er fint å telte. I tillegg er det visse forpliktelser jeg har sagt fra meg som gjør at det er enklere å bare dra av gårde – for eksempel ei helg – når jeg føler for det. Hund, telt, sekk og ut på tur. Det trenger ikke være vanskeligere enn det.

I dag bikker vi mai, og jeg kjenner forventningene langsomt begynne å krible i magen. Jeg tror dette kan bli bra.