Ei helg på Sandhornøya

Sandhornøya er ei av de fineste perlene jeg vet om her i Salten. Øya har absolutt alt, og man kan bruke en hel ferie her og likevel bare ha skrapet litt i overflata. Samtidig er den så fin at det er godt å vende tilbake også til steder man kjenner fra før; det forandrer seg alltid med årstidene, og det oppleves aldri helt likt. Heldigvis.

Å utforske fjæra er første bud

Ei junihelg tok jeg med meg noen unger til Sandhornøya på helgetur. Med base i ei leid hytte lot jeg helga være helt på ungenes premisser, og vi utforska og utnytta nærområdet så godt det bare lot seg gjøre i sola og varmen som var. Hele turen gikk som smurt med offentlig transport; hurtigbåt fra byen til øya og lokalbuss da vi kom frem. Vi hadde knapt vært inne på hytta med sekkene før turen gikk ut igjen for å utforske området hvor vi skulle være de neste dagene.

Svært kortreist fredagsmiddag

Jeg har vært her før, så jeg hadde lagt planen allerede før vi dro hjemmefra. Middag første dag skulle være pannekaker, basert på særdeles kortreiste egg. Et par hundre meter fra der vi holdt til kunne jeg stikke innom et fjøs og hente en pakke egg som lå og ventet på meg, forhåndsbestilt og -betalt via vipps. I følge barna som var med, ga dette de aller beste pannekakene de noen gang hadde spist! At hønseeierens tispe hadde løpetid og dermed var svært synlig interessant for (hann)hunden min, ga dessuten opphav til interessante samtaler som kom og gikk hele resten av helga. Unger, altså. De er fine.

Barn i midnattssol

«Æ har aldi sedd midnattssola i heile mett liv!» sa åtteåringen da vi snakket sammen over pannekakene. Hun hadde stjerner i blikket. Greit, sa jeg. Hun – og de andre to – skulle få være oppe til klokka ble tolv, sånn at hun fikk se midnattssola for første gang. Jeg kan vanskelig tenke meg et bedre sted enn akkurat her for akkurat dét. Da klokka var noen minutter før midnatt gikk vi ned i fjæra for å ta bilder og dokumentere at hun hadde vært oppe ved midnatt og sett sola. Og regien på bildene? Den tok ungene, i tur og orden. Jeg bare knipsa, stort sett.

Idyll langs stille skogsveier

Hunden var med på tur, og hunden måtte luftes. Men det var veldig, veldig varm den helga vi var der, så man måtte velge sine turer med omhu. Det ble en raus morgentur på kjerrevei i skogen før sola hadde rukket å utrydde alle skyggene – og hunden koste seg. Åtteåringen var den som våknet først av alle barna etter midnattssolbonanza kvelden før, og hun ble mer enn gjerne med på tur. «Dettan e jo nesten magisk!» sa hun. Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig i det.

Det blir aldri nok bading

«Det er én regel som gjelder når det kommer til bading», sa jeg da vi kom dit. «Det er IKKE lov til å bade hvis ikke jeg er med ned til havet.» Den regelen hadde de ikke noe problem med å forholde seg til, skulle det vise seg. «Æ vil bad!» ble en av helgas hyppigst uttalte replikker, og hver gang var svaret «æ kommer». Det ble noen turer ned til stranda og den nærliggende flytebrygga, men jeg var lett å be. Svømming, hopping, vandring i vannkanten og samling av skjell og steiner lokket ungene ut og ned til vannet, igjen og igjen. Og jeg koste meg med å følge dem dit. Av og til badet jeg med, andre ganger satt jeg med ei bok og kastet hyppige blikk mot baderne. Jeg tror ingen av oss kunne hatt det bedre enn der og da.

Midnattsutsikta fra verandaen

Man skulle tro – folk later i alle fall til å tro – at det er slitsomt å dra på tur med barn, enn si barn som tilhører andre folk. Men denne helga var ikke noe slit; det var bare fint fra vi møttes og til vi skiltes ad. Fredag kveld fikk ungene være oppe til midnatt og sovna før klokka var kvart over. Lørdag dytta jeg dem i seng i halv elleve-tida, og de sovna like raskt – to ute på verandaen, en inne på hytta. Selv satt jeg med beina høyt og leste  ut ei bok, den ene av to bøker jeg leste i helga (‘Bienes historie’ og ‘Blå’, begge av Maja Lunde). På bordet ved siden av hadde jeg litt Sørlandschips og en liten boks øl; Stetind fra Bådin. Øyeblikket kjentes nærmest fullkomment.

Et siste farvel med brygga – for denne gang!

Det var ikke lett for ungene å si adjø til Sandhornøya. Etter et par siste bad, hyttevask og is-spising fikk vi båtskyss av snille campingnaboer til Våg, som er stedet hvor hurtigbåten går fra. Da hadde alle tre forlengst spurt om vi kan dra hit igjen, uansett årstid.

Sandhornøya, altså. Det er SÅ mange steder hvor jeg ikke har vært enda,  mange steder jeg gjerne vil besøke igjen,  mange steder jeg gjerne vil utforske mer. Det blir ikke lenge til neste gang turen går dit igjen, med eller uten unger på slep.

Med utsikt til Saltstraumen

Når man får gjester som ikke er kjent i byen og området, er jeg veldig glad i å ta dem med til noe mer enn bare de «vanlige» attraksjonene. Da jeg nettopp hadde gjester som gjerne ville seg og oppleve Saltstraumen, sørget jeg for at de også fikk med meg utsikta fra Tuvlia, en lett tilgjengelig høyde som befinner seg på fastlandssida, sør for selve straumen.

På vei innover turstien, som er godt merka

Starten på turstien er markert rett ved en parkeringsplass. Etter et par hundre meter på grus går man på en god og tydelig skogssti. Stien gir seg selv i terrenget de aller fleste stedene, og den er i tillegg merket med korte trestolper som er malt røde øverst. Stien var tørr og fin å gå med joggesko da vi var der, men det var noen myrete partier hvor det var lurt på passe på hvor man satte foten. At ruta går forbi flere kulturminnner og var omkranset av rødlista villorkidéer var heller ingen ulempe – selv om kulturminnene dessverre ikke var så lette å sette seg inn i.

Solbleika infotavle gir dessverre lite kunnskap

Første gang jeg gikk her, hadde jeg stor glede av å lese på en håndfull infotavler som var satt opp med jevne mellomrom. Nå oppdaga vi at tavlene er så bleket av sola at alt som en gang var skrevet der er fullstendig falmet. Det var en skuffelse. Ellers kunne vi ha lest om de første menneskene som slo seg ned her for 10.000 år siden, vi kunne ha lest om Saltstraumen som ble til for 3.000 år siden, vi kunne ha lest om hvilke dyr som levde og ble høstet både over og under vann, og vi kunne ha sett hvor steinalderbosetninga var. Blant annet.

Utsikt mot Saltstraumen og Bodøhalvøya fra Tuvlia

Etter å ha tilbakelagt et par-tre kilometer i ei sløyfe i skogen og åpent terreng, var vi fremme ved utsiktspunktet i Tuvlia. Her er det gapahuk og levegg, bålplass og sittebenker. Og ikke minst: Utsikt! Man ser rett ned på Saltstraumen, og på sen kveldstid er det helt magisk å se sola – kanskje sogar midnattssola – herfra, med landskap badet i gyldent lys. Det er ryddet en del skog for å holde plassen åpen og gi utsikt, og det fungerer veldig godt.

Lunch på stranda ved Åselistraumen

Fra Tuvlia er det bare fem minutter i bil bort til Åselistraumen. Vi kjørte dit for å spise lunsj, som vi hadde tatt med hjemmefra. Sittende på et berg kunne vi kose oss med mat og drikke, og gjestene fikk knipsa en drøss med gode bilder. Herfra ser man havet, Børvasstindan, masse skjell og fine steiner, fugler og gammelt kulturlandskap. Selv har jeg mange gode turminner fra området – og herfra har jeg også ledet en leteaksjon en sommer for noen år siden. Men det er en annen historie.

Ny streetart i Bodø

Det er ei stund siden det kom ny streetart i Bodø som er verdt å nevne. Tenkte jeg. Men for ganske kort tid siden oppdaga jeg plutselig et motiv som ikke var der før i en krok et sted i byen; ei ku med en rytter på ryggen som har et norsk flagg over skulderen.

Usignert, men jeg tror det er av Stein

Jeg klarte ikke å se noen signatur på veggen der motivet var malt, men jeg mener å ha sett ca samme motiv før og at det da var signert av Stein. Det er ikke ulikt stilen han har når han lager sjablonmotiver. Jeg har skrevet om flere motiver av Stein tidligere, og noen av dem finner du her.

Dette ferskeste motivet gjorde meg veldig glad å se, jeg innrømmer det. Jeg savner følelsen av å gå rundt i byen og oppdage streetart som jeg ikke har sett før. Bodø har blitt veldig full av motiver, særlig etter UpNorth-festivalen i 2016, og jeg guider ofte folk rundt i byen mens vi ser på motiver her og der. Men den følelsen av å gå på et sted man ofte har vært og så plutselig komme over et nytt motiv – den savner jeg. Det var den jeg fikk da jeg oppdaget motivet over her.

Jeg liker at bildet både kan nytes som det er og at man kan legge inn en viss politisk tolkning i det, om man vil.

Du finner det på en yttervegg hos et av byens utesteder som nylig har åpnet igjen etter å ha hatt coronastengt i lang tid. Jeg bare sier det.

#neitilengangsgrill – Noen ord om turmat

Instagramkontoen #utepaaturmedprimus er en konto jeg har stor glede av å følge. Fokuset er på mat man har med og/eller lager på tur, og jeg har hentet mye inspirasjon der. Selv er jeg også glad i å lage mat ute på tur, aller helst på primus. Turmat kan være så utrolig mye mer – og smake mye bedre  – enn pølser man griller på bål, selv om det også kan være godt innimellom.

Nå har de vært med på å sette igang kampanjen #neitilenganggrill. Det er en kampanje jeg støtter helhjertet. Jeg skal ikke si at jeg aldri bruker engangsgrill, men det blir stadig lengre mellom hver gang – det kan fort gå et år eller mer. Det finnes så mange gode alternativer til engangsgrill, og så mange negative konsekvenser av den enorme bruken av dem, at jeg ikke kan annet enn å stille meg helt og fullt bak denne kampanjen.

For ikke lenge siden koste jeg meg for eksempel med kyllingwraps på tur. Hjemme hadde jeg skåret en kyllingfilet i biter som jeg la i marinade oppi en tett matboks. Jeg skar også opp brokkoli og rosenkål (fordi det er grønsaker jeg er glad i), og tok det med, samt litt rømme i en boks med tett lokk. En pose fajitas fikk også bli med i sekken, sammen med primusbrenner, stekepanne og bestikk i tre.

Kylling og grønnsaker godgjør seg i panna mens vi nyter utsikta

Vel fremme på rasteplassen vi hadde valgt oss ut, var det bare å fyre opp primusen og deretter sette den på mellomsterk varme. Kyllingbitene lå nederst mot panna og fikk steke seg ferdige mens grønnsakene ble varme og litt mykere enn før. Det var ferdig omtrent på likt. Deretter var det bare å legge det på en fajita-lefse og ha på litt rømme, så var maten klar!

Klar, ferdig, spis!

Det trenger ikke være vanskelig, og det trenger ikke ta lang tid. Jeg er fan av å gjøre ting enkelt, og hvis man tenker bittelitt på forhånd er det utrolig mye som enkelt lar seg lage når man er ute på tur. Utstyret og maten tar heller ikke mye plass eller vekt i sekken.

Du er herved utfordret: Kast engangsgrillen og finn alternativer – det finnes mange, og jeg mistenker at tur-kostholdet ditt fort kan bli mer variert og givende enn det har vært til nå.

Etter-middags-hvil med utsikt

Natt i naturen. I midnattssol.

Jeg var ikke så tidlig ute med ute-overnatting på sommeren i år som i fjor, men da jeg først kom ordentlig i gang, var det den perfekte kvelden og natta å sove ute på. Det er ikke vanskelig å finne fine steder å sove ute på i Bodø, selv ikke med offentlig transport. Jeg tok bussen til endestasjonen og gikk i ti minutter for å komme til dette stedet – og det fikk jeg ha helt for meg selv natta gjennom. De eneste menneskene jeg så, var folk i båter – og ett menneske på et svaberg lenger bort som forsvant like raskt som det kom inn i synsfeltet. Da skal man ikke klage.

Landegode er svært fotogen der den ligger utenfor Bodø

Stedet heter Bremnes og ligger litt nord for Bodø. Under krigen anla tyskerne et ganske omfattende kystfort her, og man ser fortsatt mange rester av bygninger og anlegg. Men jeg søkte meg ikke dit; jeg søkte meg ned mot havet. Mesteparten av Bremnes er dekket av bjørkeskog, og nede i fjæra er det berg. Men mellom dem er noen steder et gresslagt belte som er mykt å ligge på og samtidig gir god utsikt. Der fant jeg meg et sted, en plass jeg kjenner fra før. Her hører du bølgene slå mot land, du hører humla surre og fuglene kvitre. Her er det så fint at det kan være vanskelig å motivere seg til å sove, nesten. Man – jeg – vil helst bare være våken hele natta.

Ny turkopp som duger til all slags drikke

Etter å ha hatt flere negative erfaringer med turkopper – trekopper som har sprukket, plastkopper som har blitt skadet – har jeg omsider fått meg noe jeg mistenker er en perfekt turkopp. Det er rett og slett en emaljekopp fra den lokale kaffeprodusenten ‘Bønner i byen’. Størrelsen er perfekt, fasongen er svært god, den tåler en støyt og den kan romme hva som helst. Da skal man ikke klage. Jeg gjør i alle fall ikke det. Jeg drikker ikke kaffe, men jeg tror denne koppen vil funke fint til de fleste andre drikker jeg kan innta på tur. Inkludert hvitvin, viste det seg denne natta. At den er fotogen i kveldslys er heller ingen ulempe.

Sola bak Landegode og godt over horisonten, presis da klokka var midnatt!

Der er den. Midnattssola. Jeg hadde vært på plass i flere timer, og det var verdt hvert eneste minutt. Faktisk satt og lå jeg så lenge og så på sola at klokka var nærmere halv to før jeg sovna.  Mange sliter med å sove når det er lyst. Det gjør ikke jeg. Det eneste jeg sliter med, er lakenskrekk – jeg vil simpelthen ikke sove når det er så lyst og fint ute!

Turkompisen ville også se sola før han sovna

Jeg hadde ikke med meg så mye å drasse på på turen, og det var kanskje det beste av alt. Jeg hadde en 40 liters Haglöfs-sekk som ikke på langt nær var full. Oppi der hadde jeg kveldsmat og frokost, hundemat, vannflaske og skål, sovepose, liggeunderlag, håndkle, ei bok, tannpussesaker og litt til. Jeg droppa teltet og lå under åpen himmel. Og selv hunden var fornøyd med det – han fikk låne hoodiejakken min til liggeunderlag etterhvert.

Neste morgen våkna jeg tidlig, men bestemte meg for å ikke stå opp riktig enda. En halvtime senere skulle jeg få angre litt på det – da plasket det plutselig ned i en kort og intens floing. Jeg var snar til å evakuere inn i en av bunkers-restene fra krigen, slik at jeg fikk meg selv og utstyret (og hunden!) under tak. Ti minutter senere var regnet over igjen og været like bra.

Sove ute, altså. Det blir det mer av i sommer, for å si det sånn.

En lofot-tur i coronatida

På vei hjem etter en periode med hjemmekontor et annet sted, lenger nord, kjørte vi gjennom Lofoten på vei sørover. Hele Lofoten, fra Fiskebøl nord på Austvågøya og ned til Å, ytterst på Moskenesøya. Det ble en innholdsrik tur.

Blankstille fjord i Melbu havn mens vi venter på ferga

Vi starta med å ta ferga fra Melbu til Fiskebøl. Det hadde snødd om natta, men veiene var bare. Fjorden var speilblank og det var knapt et vindpust. På sånne dager er det en drøm å dra til og være i Lofoten. Vi var tidlig ute, og vi gledet oss til å komme over.  Men som himmelen og skyene på bildet over viser – det var mye vær i vente.

Ikke langt fra Lyngvær på Austvågøya

Da vi kom i land i Lofoten, var det mer vinter der. Veiene ble hvitere og hvitere, føret ble glattere og glattere. Vi kjørte på en bil med splitternye sommerdekk, men skjønte etterhvert at det ikke ville gå bra i lengden. Hva gjør man da? Vi svinget inn på en innkjørsel lengst sørvest på Austvågøya og la om dekk, rett og slett. Heldigvis hadde vi vinterdekk i bilen. Snart var vi på vei videre sørover.

Ved Langneset/Flakstadpollen på Flakstadøya

Et par-tre øyer lenger sør var det som om snøen aldri hadde skjedd. Da vi kjørte rundt Flakstadpollen, var det tørr og bar asfalt. Fjellene var bare i lavlandet og vi hadde mest av alt lyst til å stoppe bilen og gå ut på tur opptil flere steder. Min medreisende hadde aldri vært i denne delen av Lofoten og så alt for første gang. Jeg trenger kanskje ikke si at begeistringa var stor.

Rambergstranda

Jeg hadde forlengst tenkt at vi skulle ta en pause da vi kom til Ramberg – og det gjorde vi. Vi fikk oss mat på Ramberg Gjestegård, hvor jeg campet litt i fjor sommer, takket være en hyggelig – og ny! – driver som var tilstede. Deretter tok vi hundene med ned på stranda og lufta dem. Det var populært. Ikke fullt så populært hos oss (meg!) da hunden stakk av, men det gikk heldigvis bra og det gikk bare  snaut ti minutter før han var i bånd igjen. Pjuh. Ramberg er noe av det fineste jeg vet i Lofoten, og gjestegården (som også har camping) er et drømmested å oppholde seg på. Jeg har vært der flere ganger før og har definitivt ikke vært der for siste gang.

Ut på tur på Å

Vi hadde god tid før vi skulle ta ferga fra Moskenes til Bodø. Dermed unnet vi oss å kjøre helt ned til veis ende, til Å. Der er det fint tilrettelagt for å ta seg frem til fots, og med to polarhunder i bilen var det ikke vanskelig å velge å gå seg en tur – været til tross! Vi rakk en god runde både i terrenget og i selve sentrum av Å. På Å har de også et fantastisk bakeri som har supergode kanelsnurrer, men vi var der så sent på dagen at de dessverre hadde stengt.

Det blir ikke mer Lofoten enn dette

På vei over Vestfjorden lå skyene helt nede på vannoverflata og det snødde tett.