Før isen legger seg

Ikke bare gøy for barna!

Isen hadde lagt seg i fjæra om ettermiddagen, kvelden, natta. Men da vi sto opp neste morgen og gikk formiddagstur i fjæra, hadde floa brutt den opp. To-tre centimeter tykk speilblank is var brutt opp i flak, som bølgene og vannet hadde dyttet inn mot land. Lag på lag på lag med is lå langs vannkanten i flomålet, kant i kant med gresset og med tangen som var kastet på land.

Vi sto ei stund og hørte på. Har du hørt på isen? Den jamrer og knaker, klinker og synger, knuser og spraker. Det var stilt ute, men det var ikke stille på noe vis. Så langt derifra.

Venninna mi hadde verken hørt eller sett det før. Da jeg fortalte at det knapt ville være fem centimeter vann under isbeltet vi gikk forbi, var hun ikke sen å be. Ut på isen bar det. Og godt plassert oppå alle flakene av halvtynn is, var det som å se en unge på en sølepytt om høsten: Tramp! Tramp! Tramp!

Noe gøy skal man jo ute når været ellers er dårlig.

1. søndag i advent

Det er første søndag i advent,og det er stille på hytta. Ute herjer vinden og regnet, som de har gjort det meste av helga. Inne brenner det lystig i peisen, jeg har spist frokost, og nå nyter jeg en kopp julete mens jeg sitter ved stuevinduet.

Han e ram ute

Coronaen tok førjulshelga utenlands, men vi visste råd. På hytta kunne vi slappe av, kose oss både inne og ute, gjøre det vi ville – og slippe å dele rom og frokostbord med andre.

Snart står hyttegjesten opp. Etterhvert skal vi somle oss sørover, hjemover.

Men akkurat nå er det søndag, advent og helt stille rundt meg – hvis man ikke regner med regnet og vinden. Dette er fred.

Fordelene med hjemmekontor

Gammel kopp, ny te
Gammel kopp, ny te. Denne er fra Te- og kaffehuset i Trondheim.

Etter et halvt år med tilstedeværelse på kontoret har jeg nå havna på hjemmekontor igjen. Det er kjipt med tanke på det sosiale (jeg liker kollegene mine!), men det overlever jeg.

En av fordelen med hjemmekontor, er at jeg har tilgang på alle de gode teene mine mens jeg jobber. Etter å ha hatt et «prosjekt» hvor jeg har drukket opp gamle teer i tur og orden, har jeg i høst anskaffet flere nye teer igjen. Alle kommer fra individuelle butikker som lager sine egne blandinger og selger egen te under eget merke.

Bettys te kommer fra Bettys tesalong og Galleri Uvær på Hadseløya i Vesterålen. Amundsen er fra Amundsens spesial, en butikk som jeg ramla tilfeldig over på Gulskogen kjøpesenter (!) i Drammen. Den grønne pakken med Thé des Amants kommer fra Palais des Thés i Oslo. Og i koppen på det øverste bildet har jeg blandingen «Vinterkos» fra Te- og kaffehuset i Trondheim. Jeg har kjøpt flere teer fra hver av disse; bildet viser bare et smalt utvalg.

Jeg tror ikke det skal bli noe problem å overleve hjemmekontor ut året på dette viset.

Ut av dvalen

Pelsdott med hvilepuls
Enda en med velutviklet hvilepuls

Omtrent sånn har bloggen hatt det i nesten et halv år. Bloggen er død, sies det, som medium. Men jeg savner den.

Så nå blir det liv her igjen. Langsomt, sikkert, gjennomtenkt og samtidig med hvilepuls. Litt jul, litt tur, litt friluftsliv, litt andre ting.

Jeg håper du fortsatt henger med.

Ei helg på Sandhornøya

Sandhornøya er ei av de fineste perlene jeg vet om her i Salten. Øya har absolutt alt, og man kan bruke en hel ferie her og likevel bare ha skrapet litt i overflata. Samtidig er den så fin at det er godt å vende tilbake også til steder man kjenner fra før; det forandrer seg alltid med årstidene, og det oppleves aldri helt likt. Heldigvis.

Å utforske fjæra er første bud

Ei junihelg tok jeg med meg noen unger til Sandhornøya på helgetur. Med base i ei leid hytte lot jeg helga være helt på ungenes premisser, og vi utforska og utnytta nærområdet så godt det bare lot seg gjøre i sola og varmen som var. Hele turen gikk som smurt med offentlig transport; hurtigbåt fra byen til øya og lokalbuss da vi kom frem. Vi hadde knapt vært inne på hytta med sekkene før turen gikk ut igjen for å utforske området hvor vi skulle være de neste dagene.

Svært kortreist fredagsmiddag

Jeg har vært her før, så jeg hadde lagt planen allerede før vi dro hjemmefra. Middag første dag skulle være pannekaker, basert på særdeles kortreiste egg. Et par hundre meter fra der vi holdt til kunne jeg stikke innom et fjøs og hente en pakke egg som lå og ventet på meg, forhåndsbestilt og -betalt via vipps. I følge barna som var med, ga dette de aller beste pannekakene de noen gang hadde spist! At hønseeierens tispe hadde løpetid og dermed var svært synlig interessant for (hann)hunden min, ga dessuten opphav til interessante samtaler som kom og gikk hele resten av helga. Unger, altså. De er fine.

Barn i midnattssol

«Æ har aldi sedd midnattssola i heile mett liv!» sa åtteåringen da vi snakket sammen over pannekakene. Hun hadde stjerner i blikket. Greit, sa jeg. Hun – og de andre to – skulle få være oppe til klokka ble tolv, sånn at hun fikk se midnattssola for første gang. Jeg kan vanskelig tenke meg et bedre sted enn akkurat her for akkurat dét. Da klokka var noen minutter før midnatt gikk vi ned i fjæra for å ta bilder og dokumentere at hun hadde vært oppe ved midnatt og sett sola. Og regien på bildene? Den tok ungene, i tur og orden. Jeg bare knipsa, stort sett.

Idyll langs stille skogsveier

Hunden var med på tur, og hunden måtte luftes. Men det var veldig, veldig varm den helga vi var der, så man måtte velge sine turer med omhu. Det ble en raus morgentur på kjerrevei i skogen før sola hadde rukket å utrydde alle skyggene – og hunden koste seg. Åtteåringen var den som våknet først av alle barna etter midnattssolbonanza kvelden før, og hun ble mer enn gjerne med på tur. «Dettan e jo nesten magisk!» sa hun. Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig i det.

Det blir aldri nok bading

«Det er én regel som gjelder når det kommer til bading», sa jeg da vi kom dit. «Det er IKKE lov til å bade hvis ikke jeg er med ned til havet.» Den regelen hadde de ikke noe problem med å forholde seg til, skulle det vise seg. «Æ vil bad!» ble en av helgas hyppigst uttalte replikker, og hver gang var svaret «æ kommer». Det ble noen turer ned til stranda og den nærliggende flytebrygga, men jeg var lett å be. Svømming, hopping, vandring i vannkanten og samling av skjell og steiner lokket ungene ut og ned til vannet, igjen og igjen. Og jeg koste meg med å følge dem dit. Av og til badet jeg med, andre ganger satt jeg med ei bok og kastet hyppige blikk mot baderne. Jeg tror ingen av oss kunne hatt det bedre enn der og da.

Midnattsutsikta fra verandaen

Man skulle tro – folk later i alle fall til å tro – at det er slitsomt å dra på tur med barn, enn si barn som tilhører andre folk. Men denne helga var ikke noe slit; det var bare fint fra vi møttes og til vi skiltes ad. Fredag kveld fikk ungene være oppe til midnatt og sovna før klokka var kvart over. Lørdag dytta jeg dem i seng i halv elleve-tida, og de sovna like raskt – to ute på verandaen, en inne på hytta. Selv satt jeg med beina høyt og leste  ut ei bok, den ene av to bøker jeg leste i helga (‘Bienes historie’ og ‘Blå’, begge av Maja Lunde). På bordet ved siden av hadde jeg litt Sørlandschips og en liten boks øl; Stetind fra Bådin. Øyeblikket kjentes nærmest fullkomment.

Et siste farvel med brygga – for denne gang!

Det var ikke lett for ungene å si adjø til Sandhornøya. Etter et par siste bad, hyttevask og is-spising fikk vi båtskyss av snille campingnaboer til Våg, som er stedet hvor hurtigbåten går fra. Da hadde alle tre forlengst spurt om vi kan dra hit igjen, uansett årstid.

Sandhornøya, altså. Det er SÅ mange steder hvor jeg ikke har vært enda,  mange steder jeg gjerne vil besøke igjen,  mange steder jeg gjerne vil utforske mer. Det blir ikke lenge til neste gang turen går dit igjen, med eller uten unger på slep.

Med utsikt til Saltstraumen

Når man får gjester som ikke er kjent i byen og området, er jeg veldig glad i å ta dem med til noe mer enn bare de «vanlige» attraksjonene. Da jeg nettopp hadde gjester som gjerne ville seg og oppleve Saltstraumen, sørget jeg for at de også fikk med meg utsikta fra Tuvlia, en lett tilgjengelig høyde som befinner seg på fastlandssida, sør for selve straumen.

På vei innover turstien, som er godt merka

Starten på turstien er markert rett ved en parkeringsplass. Etter et par hundre meter på grus går man på en god og tydelig skogssti. Stien gir seg selv i terrenget de aller fleste stedene, og den er i tillegg merket med korte trestolper som er malt røde øverst. Stien var tørr og fin å gå med joggesko da vi var der, men det var noen myrete partier hvor det var lurt på passe på hvor man satte foten. At ruta går forbi flere kulturminnner og var omkranset av rødlista villorkidéer var heller ingen ulempe – selv om kulturminnene dessverre ikke var så lette å sette seg inn i.

Solbleika infotavle gir dessverre lite kunnskap

Første gang jeg gikk her, hadde jeg stor glede av å lese på en håndfull infotavler som var satt opp med jevne mellomrom. Nå oppdaga vi at tavlene er så bleket av sola at alt som en gang var skrevet der er fullstendig falmet. Det var en skuffelse. Ellers kunne vi ha lest om de første menneskene som slo seg ned her for 10.000 år siden, vi kunne ha lest om Saltstraumen som ble til for 3.000 år siden, vi kunne ha lest om hvilke dyr som levde og ble høstet både over og under vann, og vi kunne ha sett hvor steinalderbosetninga var. Blant annet.

Utsikt mot Saltstraumen og Bodøhalvøya fra Tuvlia

Etter å ha tilbakelagt et par-tre kilometer i ei sløyfe i skogen og åpent terreng, var vi fremme ved utsiktspunktet i Tuvlia. Her er det gapahuk og levegg, bålplass og sittebenker. Og ikke minst: Utsikt! Man ser rett ned på Saltstraumen, og på sen kveldstid er det helt magisk å se sola – kanskje sogar midnattssola – herfra, med landskap badet i gyldent lys. Det er ryddet en del skog for å holde plassen åpen og gi utsikt, og det fungerer veldig godt.

Lunch på stranda ved Åselistraumen

Fra Tuvlia er det bare fem minutter i bil bort til Åselistraumen. Vi kjørte dit for å spise lunsj, som vi hadde tatt med hjemmefra. Sittende på et berg kunne vi kose oss med mat og drikke, og gjestene fikk knipsa en drøss med gode bilder. Herfra ser man havet, Børvasstindan, masse skjell og fine steiner, fugler og gammelt kulturlandskap. Selv har jeg mange gode turminner fra området – og herfra har jeg også ledet en leteaksjon en sommer for noen år siden. Men det er en annen historie.

Ny streetart i Bodø

Det er ei stund siden det kom ny streetart i Bodø som er verdt å nevne. Tenkte jeg. Men for ganske kort tid siden oppdaga jeg plutselig et motiv som ikke var der før i en krok et sted i byen; ei ku med en rytter på ryggen som har et norsk flagg over skulderen.

Usignert, men jeg tror det er av Stein

Jeg klarte ikke å se noen signatur på veggen der motivet var malt, men jeg mener å ha sett ca samme motiv før og at det da var signert av Stein. Det er ikke ulikt stilen han har når han lager sjablonmotiver. Jeg har skrevet om flere motiver av Stein tidligere, og noen av dem finner du her.

Dette ferskeste motivet gjorde meg veldig glad å se, jeg innrømmer det. Jeg savner følelsen av å gå rundt i byen og oppdage streetart som jeg ikke har sett før. Bodø har blitt veldig full av motiver, særlig etter UpNorth-festivalen i 2016, og jeg guider ofte folk rundt i byen mens vi ser på motiver her og der. Men den følelsen av å gå på et sted man ofte har vært og så plutselig komme over et nytt motiv – den savner jeg. Det var den jeg fikk da jeg oppdaget motivet over her.

Jeg liker at bildet både kan nytes som det er og at man kan legge inn en viss politisk tolkning i det, om man vil.

Du finner det på en yttervegg hos et av byens utesteder som nylig har åpnet igjen etter å ha hatt coronastengt i lang tid. Jeg bare sier det.