Og sånn går nu dagan…

Emre på 11 år og Kåre på 9 måneder en ruskeværsdag i Bodøsjøen

Han lille pølsa jeg henta i januar ble raskt stor. I dag er han 41 kilo, og han har vist seg å være en veldig trivelig fyr.

Vi har vært ute, vi har vært inne. Vi har gått gjennom vinter og vår og sommer, og nå befinner vi oss veldig tydelig i typisk nordnorsk høst; regn og øspøs, og tidvis sol som varmer ansiktet mens landskapet tørker. Sjelden en mellomting.

Kåre og Emre i skogen i Femundsmarka

Noe av det fineste var at vi i august fikk oss ei hel uke i Femundsmarka, dels alene og dels sammen med andre folk og hunder. Gammelhunden koste seg på tur i delvis nye omgivelser, og valpen tok enorme utviklingsskritt, særlig mentalt. Vi reiste tur/retur Bodø – Røros med tog, og det gikk som smurt – særlig da vi skulle hjem igjen.

Midnattsola sett fra hytta «mi» på Kjerringøy

Og så har det vært Kjerringøy. Så klart. Jeg elsker Kjerringøy, og har startet en høyst personlig tradisjon med å ta ei «lang» langhelg på Kjerringøy i juli.

Siden sist har jeg vært på Kjerringøy på ferie, jeg har guidet grupper, jeg har hatt med meg venner dit, og … kort sagt: Jeg har vært mange ganger på Kjerringøy. Utforska nye områder og attraksjoner, funnet fine badesteder og hemmelige steder hvor man kan plukke fargerike steiner. For eksempel. Bergartene på Kjerringøya er et kapittel for seg selv, og noen steder gir det seg vakre utslag.

Småstein fra et bestemt sted på Kjerringøy

I sommer var jeg dessuten en tur i Nyksund. Jeg og foreldrene mine tok turen dit for å være på åpningen av Alexander Nordahls utstilling «På ett pust» – en utstilling med bilder han har tatt under vann når han har fridykket. Motivene var fra hele verden, og de var noe helt for seg selv.

Bilde av undervannsbilde tatt av Aleksander Nordahl

Aleksander er en prisbelønt fotograf som i de senere årene har tatt opp fridykking etter sterk inspirasjon fra eventyreren Børge Ousland. Han fortalte selv historien om hvordan han og Ousland skulle dykke etter kveite til middag, hvorpå Ousland hadde skutt kveita (med harpun) før Nordahl engang hadde fått på seg sitt sedvanlige dykkerutstyr. Etter det har han ikke sett seg tilbake. Og det er jeg glad for.

Utstillinga var i det gamle fryselageret i Nyksund, et sted som er sin egen historie verdt, egentlig. Et gammelt fiskevær som var i ferd med å dø, men som ble «oppdaget» av noen jeg har hørt omtalt som «tyske hippiekunstnere» og revitalisert. I dag er det til dels store utviklingsplaner for det bittelille stedet, og sommerstid er det mye som foregår der og er verdt å få med seg. Fryselageret er rett og slett et stort «rå-lokale» som ikke er forskjønnet på noe vis eller forandret, annet enn det helt basale man trenger for å ha ei utstilling der. Perfekt for bilder som taler så sterkt.

* * *

Etter en lang periode der andre aktiviteter enn skriving har stått øverst på prioriteringslista, har skrivetrangen våknet solid til live igjen. Det har gitt seg flere utslag, og et av dem vil være mer aktivitet på denne bloggen. Selv om bloggen som medium for mange er død, er det for meg likevel et lite fristed der jeg kan pusle med mitt og møte andre som pusler med sitt i samme leia.

Jeg er av natur en person som alltid må strekke seg etter noe, som alltid må ha noe å bevege seg mot, som får litt mental krampe av å føle at jeg gjentar meg selv for mye og går i gamle spor. Det jeg ser og gjør kan godt være noe kjent, men der må også være et element av noe nytt eller unikt, noe som frister meg til engasjement.

I den senere tid har det ført til at muligheter har dukket opp – ting jeg skal nevne her etterhvert, ting som vil føre til litt forandringer i livet, på en god måte. Jeg gleder meg allerede.

Januar kom med han her

På vei nordover

Januar kom også med han her. Han heter Kåre og er en alaskahusky-valp født midt i november i fjor. Det er ikke en coronahund, hvis du skulle tro det. Jeg skulle egentlig ikke ha en hund til; det holdt med den ene jeg har, mente jeg. Helt til han her dukka opp. Da visste jeg bare plutselig at HAN skal jeg ha, og får jeg ikke ham, skal jeg ikke ha noen andre. Heldigvis fikk jeg kjøpe ham. Midt i coronatida, rett før man oppdaga mutasjonen i Nordre Follo-området, fløy jeg til Oslo, henta valp og tok toget nordover igjen – med valpen ved min side. Det gikk forbausende bra.

Kose litt i sofaen mens en av oss har hjemmekontor

Kåre er en hyggelig fyr. Litt avventende når han møter noe nytt, men ikke redd og heller ikke hyper. Han går godt overens med den firbeinte som bodde i huset her fra før, og han har vært trygg på meg helt siden vi kjørte elbil inn mot Oslo for å ta toget nordover igjen. Han har allerede vært i byen, på cafe, på Linken og i Maskinisten, og han har møtt både folk og en hel del firbeinte som han har fått hilse på og blitt kjent med. Når han møter nye hunder er han glad, men ikke så intens at de blir lei eller hissige. Det er ikke alltid greit å måtte gå ut sent på kvelden eller tidlig på morgenen i minimalt med klær og tjue effektive minusgrader, men til gjengjeld får jeg faktisk sove hele natta – og han var husren etter ei uke.

Trøtting med søte ører

Han har vokst ut av den sela han hadde med seg nordover da han kom. Han passer ikke lenger til kallenavnet «Pølsa», men det henger fortsatt igjen innimellom. Radiusen utvides stadig vekk, og nye opplevelser og miljøer legges til erfaringsbanken hans nesten daglig. Jeg har allerede begynt å glede meg til det blir vår og sommer og vi kan streife i marka og bare være ute i timesvis uten å måtte tenke så veldig på å fryse eller ei. Gleder meg til å ta turorienteringsposter med han her på slep, etter å ha hatt et par år med uplanlagt pause fra kartjakten. Kanskje blir han like bra turhund som den snart 11-årige huskyen jeg har fra før? Det er lov å håpe.

De dagene

Januar bringer plutselig med seg de dagene. De dagene der du blir så overvelda av sola og lyset og fargene at det føltes som om du nesten hadde glemt dem.

Bodø indre havn med utsikt mot sørøst, sett fra Mælen.

Det å være ute når det skjer, når sola bryter gjennom og spiller opp, kan være så overveldende, så altoppslukende, så ubeskrivelig at et mobilkamerabilde ikke er i nærheten av å yte det rettferdighet. Men det er forsøket verdt å prøve.

Bodøsjøen etter solnedgang

Like overveldende kan det være når sola ikke er der. Når den både er bak skyene og under horisonten. Når landskapet er fullt av et blågrått lys som får det hele til å se ut som en instagramfilter uten at noen har sveipet eller trykket på en knapp. Når du lufter hunden nede ved havet og kommer over en scene, et bilde, som er så vakkert at det ser arrangert og ikke ekte ut – men det er det.

Han e lang, vintern, men ikkje evig.

2021 – Bokprosjektet

Jeg leste for lite bøker i fjor. Strikkepinnene vant over bøkene; jeg strikka masse og leste lite. I år har jeg tenkt at det skal være litt mer balansert. Ei bok i uka i snitt er målet. Med litt slack for sløve tider har jeg sagt til meg selv at jeg skal lese 50 bøker i år. Både helt nye bøker teller, og bøker jeg leser ferdig i år etter å ha begynt på dem før. Alle skal med!

Foreløpig har det startet bra.

Fangst fra mikrobiblioteket på Snippen

Rett bak politihuset i byen står en telefonkiosk. Den er fredet. Og nå har den blitt til et aldri så lite mikrobibliotek, kuratert av de flinke folkene på Stormen bibliotek lenger ned i byen. Jeg stakk innom der på impuls en dag jeg var ute og lufta hunden, og dette ble fasiten: Ei bok av Linn Ullmann som jeg enda ikke har lest, og ei bok av Bjørn Sortland. Jeg har en forkjærlighet for begge.

Jeg leste den ene boka den samme dagen, og den andre boka neste dag. Elska begge.

Fra biblioteket

Jeg måtte også en tur innom biblioteket, som naturlig er når man har et leseprosjekt og ambisjoner om å fullføre det. ‘En bokhandlers dagbok’ ble jeg oppmerksom på via en instagramkonto (@anaruh), og den var akkurat som forventet: lettlest uten å være lettvint, morsom uten å være masete, smart uten å være pretensiøs.

Jeg rasket også med meg en roman av Elena Ferrante, ei bok som ikke er en del av Napoli-kvartetten. Jeg liker Ferrantes skrivestil og slukte ei hel bok av henne på halvannet døgn i fjor. Denne har jeg foreløpig ikke begynt på, men har planer om å gjøre det neste uke. Har enda et par uker igjen av lånetiden, og det skal nok gå bra.

Edvard Hoem. What’s not to like?

Jeg havna nemlig i denne etter bokhandler-boka. Bok #2 i Edvard Hoems bokserie om norske amerikafarere. Jeg har begynt på den for litt for lenge siden, og nå er det på tide å fullføre. Jeg er snart ferdig. Når det gjelder Hoem – en forfatter hvis bøker jeg knapt får nok av når jeg først setter meg ned og leser – forsøker jeg å få boka til å vare lengst mulig, så jeg leser saktere og ikke for lange biter av gangen. Formuleringene smyger seg stadig vekk inn i hodet, pirrer hjernen, varmer hjertet. Det er så godt, så solid, så overbevistende håndtverk at det nesten ikke skulle vært mulig.

Det er fem bøker i serien. Jeg har fortsatt tre igjen. Det gjør meg så lykkelig å tenke på alle de fine timene med gode leseopplevelser jeg har foran meg før jeg er ferdig med serien hans.

Status per midten av januar: 4/50 bøker lest. Godkjent progresjon.

Det var desember

En ekte og naturlig hjertestein

Det var desember, og jeg hadde lagt byen bak meg. Hadde reist nordover, dit jeg kommer fra. Var på hjemmebane, selv om jeg var borte. Og hunden var med.

Vi hadde ikke sett hverandre på ganske lenge. Hver gang jeg annonserte at jeg skulle nordover, var vi enige om å møtes. Men det ble aldri noe av. Jeg lurte litt på om det bare var meg, eller om det lå noe bak at det aldri lot til å passe at vi kunne treffes. Tok det ikke ille opp, men la merke til det.

Men denne gangen! Denne gangen ringte hun, helt ut av det blå, og sa ganske enkelt: «Er du ledig nå? Skal jeg komme og hente deg så vi kan dra på tur?» Selvfølgelig sa jeg ja. Og like selvfølgelig var det for henne at hunden ble med.

Det viste seg at det var gode grunner til at vi ikke hadde møttes på ei stund. Grunner som ikke hadde med meg eller vennskapet vårt å gjøre; det handlet om alvorlig sykdom i nær familie. Sykdom som hadde krevd alt, hud og hår og døgnet på tamp. Men nå. Nå var det i ferd med å snu, og noe av det første den gjenvunne friheten brakte med seg, var vennskapet vårt. Ut på tur, ut mot havet.

Vi fant ei rullesteinstrand. Titta på steiner, speida etter ørna, hørte på måkene, lot hunden snuse seg mett. Litt ned i skråninga mot vannkanten fant hun den. Hjertesteinen. En stein som var mest hvit, og som fra naturens side var slipt til noe som ligna hjerteform.

Det var mer enn symbolsk.

Den ligger der enda, steinen. Du finner den kanskje om du leter.

Før isen legger seg

Ikke bare gøy for barna!

Isen hadde lagt seg i fjæra om ettermiddagen, kvelden, natta. Men da vi sto opp neste morgen og gikk formiddagstur i fjæra, hadde floa brutt den opp. To-tre centimeter tykk speilblank is var brutt opp i flak, som bølgene og vannet hadde dyttet inn mot land. Lag på lag på lag med is lå langs vannkanten i flomålet, kant i kant med gresset og med tangen som var kastet på land.

Vi sto ei stund og hørte på. Har du hørt på isen? Den jamrer og knaker, klinker og synger, knuser og spraker. Det var stilt ute, men det var ikke stille på noe vis. Så langt derifra.

Venninna mi hadde verken hørt eller sett det før. Da jeg fortalte at det knapt ville være fem centimeter vann under isbeltet vi gikk forbi, var hun ikke sen å be. Ut på isen bar det. Og godt plassert oppå alle flakene av halvtynn is, var det som å se en unge på en sølepytt om høsten: Tramp! Tramp! Tramp!

Noe gøy skal man jo ute når været ellers er dårlig.

1. søndag i advent

Det er første søndag i advent,og det er stille på hytta. Ute herjer vinden og regnet, som de har gjort det meste av helga. Inne brenner det lystig i peisen, jeg har spist frokost, og nå nyter jeg en kopp julete mens jeg sitter ved stuevinduet.

Han e ram ute

Coronaen tok førjulshelga utenlands, men vi visste råd. På hytta kunne vi slappe av, kose oss både inne og ute, gjøre det vi ville – og slippe å dele rom og frokostbord med andre.

Snart står hyttegjesten opp. Etterhvert skal vi somle oss sørover, hjemover.

Men akkurat nå er det søndag, advent og helt stille rundt meg – hvis man ikke regner med regnet og vinden. Dette er fred.