Å nyte ei helg

…er ikke vanskelig. Særlig ikke når man i godt selskap kan dra på hyttetur med god stemning, hyggelige omgivelser og upåklagelig servering til alle måltider. Vi måtte plotte denne turen lang tid i forveien for at det skulle passe for begge, men ingen av oss angret på at vi gjorde nettopp dét.

Lykkelig husky langs Futelva

Jeg og hunden tyvstarta litt uten resten av turfølget. I stedet for å møtes noenlunde sentralt, valgte vi å starte turen med å gå langs Futelva opp til Breiva, så turfølget kunne plukke oss opp der i stedet. Langs Futelva var det masse å snuse på for en ivrig hundesnute; mange hunder å hilse på eller gå forbi, mange folk og se, mange dufter å etterforske. Jammen fant vi ikke et småhemmelig sted med masse laks også. Femten laks på en snau kvadratmeter lar seg høre – men de fikk bli nedi elva, alle som én.

Dette tror jeg er såkalt ‘gulløre’, tremella aurantia heter den på latin.

Jeg trodde noen hadde stappa noe oransje plast inni et tre, og tenkte at det kan jeg plukke med meg og hive i søpla der jeg kommer i stedet. Men jammen var ikke de blanke, knall oransje krøllete greiene en sopp som vokste på bjørkestammen! Etter litt googling tror jeg at dette må være en tremella aurantia, som det heter på latin, eller ‘gulløre’. Vakker!

Solnedgangslys midt på dagen

Sola går ned før klokka er tre, og vi fikk med oss en sjelden (i disse dager) solnedgang mens vi gikk oppover traktorveien og innover i marka. Oransje stråler skapte noen helt spesielle fargetoner; farger ingen bilder kan gjengi, farger som fullstendig bergtok oss. Det føltes som å være på rett sted til rett tid – og så var vi bare halvveis ut i dagen!

Denne utsikta er til å leve med. Isen lå et par centimeter tykk på vannet, selv om det ser åpent ut.

Utsikta fra hyttevinduet kan ingen si noe på. Fra dette vannet henter vi vann på en tjueliters plastdunk til å ha til drikke og matlaging inne på hytta – og til oppvask og annen vask når det står på planen. Det lå et lite islag, kanskje to centimeter tykt, over det meste av vannet. Ikke verre enn at vi fikk hull på den for å hente det vannet vi trengte. Heldigvis.

Kveite, potet og tilbehør fra Frydelund. Ingen klaget på bevertninga!

Vi hadde avtalt at jeg skulle stå for middag den ene dagen, turfølget skulle stå for frokost neste dag. Middagen ble kveite fra Rødøya, potet fra en lokal bonde og øl fra Drammen. Det var vanvittig godt, og jammen ble det ikke mat nok til både oss tobeinte og til han firbeinte. Han var ganske fornøyd da han kunne meske seg i de kveitefilétene som ble til overs da vi var ferdige, han pelskledte. Nevnte jeg god stemning?

Kaffe med nogo attåt. Strikking. Stearinlys. Og utenfor bildet: En radio med fin musikk. Lykke.

«Det føles som om det er kveld, men det er det jo ikke» sa turfølget da middagen var overstått. Og det stemte. Det var mørkt, vi var småtrøtte og vi kunne lagt oss med en gang. Men klokka var bare sju, og det var mange timer igjen av dagen. De ble tilbrakt med musikk på batteridrevet dab-radio, strikking, og kaffe med nogo attåt – blant annet. Flaks at jeg ikke blir liggende søvnløs av å drikke kaffe, for det var noen kopper som gikk ned i løpet av kvelden.

Multitasking på frokostbordet – noen lager arme riddere, andre skriver i hytteboka.

Jeg har et nærmest ikke-eksisterende forhold til arme riddere. Jeg husker å ha laget det på skolekjøkkenet da jeg gikk ungdomsskolen, tror jeg, men siden? Næh. Vi hadde aldri noen tradisjon for det hjemme, og jeg har ikke plukket det opp på egen hånd i voksen alder heller. Av en eller annen merkelig grunn. Denne morgenen var det helt genialt å  få servert aldeles ‘ferske’ arme riddere, stekt der og da på steikepanne over primusen. Med hvert vårt syltetøy fikk vi begge det vi helst ville ha – og krefter til turen tilbake, sånn etterhvert.

Hytteboka forteller om andre gjester som også har lagt sin elsk på den lille perlen vi befant oss på denne helga. Det er ikke så vanskelig å forstå. Jeg har allerede planlagt minst ett fremtidig besøk hit, et besøk der jeg skal vise hytta og omgivelsene frem til en gjest som kommer særdeles langveisfra. Jeg tror ikke hun vil bli skuffet.

Det beste av alt? Det er det jeg ikke har bilde av. Da jeg på kvelden skulle en siste tur ut på do før jeg la meg for natta, var himmelen klar og full av grønt, hvitt og lilla lys. Nordlyset herjet over himmelen, sterkt her, svakt der, men allestedsnærværende og i konstant endring. Det var vanskelig å gå inn igjen. Det innrømmer jeg glatt. Det blir – forhåpentligvis – neppe lenge til neste gang. Heldigvis.

Reklamer

Kari Bremnes i Stormen konserthus

Hun kom, hun så, hun vant. Ingen var overrasket, og etter ekstranumrene fikk hun og bandet stående og langvarig applaus. Så enkelt kan det sies.

Kari Bremnes og bandet gjorde en strålende jobb i Stormen!

Men jeg har lyst til å si litt mer. Kari fremførte låter fra hele sin karriére. Fra den relativt tidlige Cohen-plata (Cohen på norsk, med flere norske artister, i 1993) til en låt hun skrev til faren, som døde i mars i år. En låt fra Svarta Bjørn var med (Sangen om fyret ved Tornehamn), ‘Skrik’ med tekst av Edvart Munch var med – og jeg hoppet nesten i setet av glede over at hun også tok med ‘På kanten av et liv’; en låt om Dagny Juel, ei norsk kvinne som endte sitt liv da hun ble drept i Tbilisi. Jeg har bodd der, jeg har vært på grava hennes, det er på sett og vis litt ‘min’ sang.

Det var mange, mange flere låter som ble fremført – konserten var lang, og jeg skulle ønske at den aldri slutta. (Men det måtte den, for det skulle være ekstrakonsert etterpå fordi hun er så poppis!) Kari Bremnes har så mange sterke låter, så mange favoritter, at det er umulig at alle får høre sin favorittlåt. Men det gikk et mykt sukk og taust ‘yesss’ gjennom salen da hun etter en nydelig intro med tributt til broder Ole fremførte ‘E du nord’.

Klart vi e. Vi og du, Kari. Vi og du. Det sku bære mangle.

 

Analoge kvelder

Te, dagbok og ei god penn.

Det hender jeg klarer å få meg en analog kveld. En kveld der jeg hører på radioen og drikker te mens jeg skriver dagbok, eller skriver kort, eller skriver brev, eller kanskje leser litt i ei god bok. Av en eller annen grunn varer sånne kvelder mye lengre enn de kveldene hvor jeg sitter med laptop i fanget og ser en film eller runder internett. Denne boka er snart utskrevet; ei ny ligger klar og venter. På bordet står ei skål med sesongens første klementiner.

Noen skal få brev. Noen skal få kort. Te-lageret minker, akkurat som planlagt. Det skal det gjøre hele denne måneden, for mot slutten av måneden skal jeg ut på tur i godt selskap til en by hvor det er umulig å ikke kjøpe nye te-sorter. Jeg gleder meg allerede.

Småsei fra Saltstraumen

Det viser seg å være fullt mulig å ha en luksusmiddag på en helt vanlig mandag, en rett mange ville betalt dyrt for å få. Småsei fra Saltstraumen. Potet fra lokal Salten-bonde. Hjemmelaget urtesmør, smeltet og helt over poteten. Alt tilberedt på mitt eget kjøkken. Verre var det ikke.

Gourmetmiddag på mandag

Som du ser, var jeg nesten i ferd med å begynne å spise før jeg kom på å knipse bilde. Da jeg tok bilde, falt det meg også inn at jeg hadde glemt rømme, så en kladd rømme havnet også på tallerkenen før jeg spiste.

Det beste av alt? Det var å si til seg selv det jeg også ville sagt om jeg hadde rester: «Bare spis til du sprekker; det finnes mer av alt!»

Mat på høstturene: Fylte piroger

Jeg er glad i å nyte mat når jeg er underveis på tur, i alle fall hvis turen varer litt mer enn noen timer. Ofte er det godt å lage seg noe på primus, men det er ikke alltid jeg gjør det heller. Noen ganger er det greit å bare ha med seg noe som smaker godt og er nærmest spiseklart rett ut av sekken – som disse pirogene:

Hvetedeig-pirog fylt med pølse, paprika, løk og hvitløk i en tykk tomatsaus.

Tidligere har jeg gjerne laget pizzapiroger, der hovedelementet i fyllet var stekt kjøttdeig. Denne gangen laget jeg pølsebaserte piroger, noe som viste seg å være lurt blant annet fordi det er godt med det saltet som er i pølsene.

Jeg er sogar litt stolt av at jeg klarte å ikke spise opp alle sammen, men heller frøs ned de langt fleste av dem. Etterhvert som jeg skal på tur utover senhøsten og vinteren – hvis de varer så lenge – er det bare å ta med seg x antall slike i sekken når jeg går. De kan enten tines på forhånd, eller de kan varmes med å pakkes inn i alufolie og legges nær varmen av et bål, eller varmes forsiktig i ei stekepanne over primus, om man vil. Mulighetene er mange.

Tilbakeblikk: Tautra kloster

Kalenderen forteller meg at det er rundt et år siden jeg var på besøk hos Tautra kloster for første – og hittil eneste – gang. Av ukjente årsaker ble det aldri noe blogginnlegg av det, men det gjør kanskje ikke noe å presentere disse bildene i et tilbakeblikk? Jeg tror ikke det.

Ruiner av det opprinnelige klosteret på Tautra

Det første klosteret på Tautra ble etablert i 1207 av munker fra Lysekloster ved Bergen. Tautra er ei lita øy i Trondheimsfjorden, nordøst for Trondheim by, og her lå klosteret sentralt til. Munkene hørte til cistercienser-ordenen. Etter reformasjonen i 1537 begynte det etterhvert å gå nedover med klosteret, av ymse årsaker, og det ble til slutt brukt som steinbrudd (!). I 1846 ble ruinene reddet ved at en privatperson kjøpte dem og ga dem videre til Fortidsminneforeningen, som da var ganske nystiftet.

Kirkesalen i det nye klosteret

Ikke så veldig langt fra ruinene av gammelklosteret er et nytt kloster etablert på Tautra. Dette klosteret er bygd både i stein og i treverk. Det ligger nært veien og er lett tilgjengelig for den som farer forbi. I dag er det et kvinnekloster, et Mariakloster som ble innviet i 2006 og som stadig fortsetter å vokse. De har sogar egne nettsider.

Jeg tok turen inn i selve kirkesalen da jeg var der. Det var en egen ro over den, en egen andakt som fylte sinnet. Lokalet er relativt enkelt og spartansk hvis man sammenligner med andre kirker innenfor den katolske tradisjonen. Men samtidig innbyr den til ærbødighet.

Alteret i kirkesalen har allmektig utsikt

Alteret er enkelt, inventaret er enkelt, omgivelsene er storslagne. Jeg skal glatt innrømme at jeg ikke er sikker på at jeg ville klart å følge med på det som ble sagt om jeg skulle over være en gudstjeneste eller noe annet her. Det er stor risiko for at jeg i stedet ville ha festet blikket på skaperverket utenfor, latt øynene gli mot det som ville vært bakenfor presten eller abbedissen som forrettet. Hvordan kan man ikke gjøre det, tenker jeg.

Taket i kirkesalen er noe helt for seg selv

Det er mye man kan lese av symbolikk inn i at taket er som det er; en trekonstruksjon med glass over. Her kommer dagslyset inn, her lyser stjernene om natta, her danser nordlyset på mørke vinterkvelder meg magnetstorm i verdensrommet. Jeg kunne ikke dy meg for å fantasere om å overnatte i dette kirkerommet; å ligge her på natta og la himmelvelvingen overvelde meg, samtidig som jeg var varm og tørr innendørs. Her kan Vårherre fra sin himmel se på menneskene sine, og de kan se opp til Ham, bokstavelig talt.

Jeg har faktisk overnattet i kloster et par ganger, men det er mange år siden sist.  Men jeg har besøkt mange; jeg liker å besøke kloster når jeg har mulighet til det – særlig i utlandet, i katolske og ortodokse land. Overnatting i seg selv er ikke en del av ’tilbudet’ hos mariasøstrene på Tautra, men det finnes et gjestehus for mennesker – gjester – som ønsker et stille retreat, eller retrett som de selv kaller det. Man kan også bo her noen måneder som frivillig og bidra i klosterets arbeid og virksomhet.

Jeg har aldri seriøst vurdert å gå i kloster. Men ei langt yngre venninne av meg gjorde nettopp det for et år siden – hun tok et år i kloster gjennom et opplegg som er tilrettelagt av og gjennomføres under oppsyn av erkebiskopen i Canterbury. Noen av hennes opplevelser (og andre tekster) kan du lese om her, hvis du vil. Å si at jeg anbefaler et besøk på Tautra, vil dog ikke være å overdrive. Snarere tvert imot.

Helligvær revisited

En sjekk viser at det er over seks år siden sist jeg var i Helligvær. Denne gangen hadde jeg bedre tid, og jeg hadde gledet meg lenge over planene om å dra utover akkurat denne helga. Sammen med hunden tilbrakte jeg helga i godt selskap, og denne gangen rakk jeg å utforske alle øyas veier i både dagslys og måneskinn. De er ikke mange, og det blir totalt rundt fem kilometer hvis man går lengste vei frem og tilbake.  Akkurat passe til en fin tur som både voksne og barn var fornøyd med.

Tomme fiskehjeller og utsikt mot nordøst

Det bor rundt 100 mennesker i hele været, og rundt 90 av dem bor på Sørvær, den største bebodde øya. Det var dit jeg dro denne helga.  Fiske er ei viktig næring i Helligvær, og sporene i fjæra taler et tydelig språk – her er det hjeller hvor det henger fiskehoder til tørking i vintersesongen. Denne nordøst-vendte vika er ganske lun og skjerma mot storhavet i vest, og dermed står hjellene ganske trygt.

Sørværs største gård har utsikt mot Landegode

Det tok meg noen timer å få instinktivt grep om himmelretningene i Helligvær, å skjønne hva som var nord og sør og øst og vest. Noe av forvirringa kommer utvilsomt av at jeg er vant med å ha Landegode mot vest-nordvest når jeg har tilhold i byen.  De fjelltoppene du ser rett bak låven på bildet over, er toppene på Landegode. Her er Landegode i øst. Jeg fant ut av det. Til slutt.

Måkene samla seg i store skarer på fjorden på nordvestsida av Sørvær

I et lite sund fant niåringen og jeg et sted hvor det hadde samlet seg et tresifret antall måker på havet.  Vinterstid er det vanlig å se ærfugler sitte samlet i store skarer, nærmest som et ‘flak’ av fugler på vannet. Men måker? Litt mer uvanlig. Jeg tipper det var mat i nærheten.

Perfekt tur for en åtteårig husky og ei niårig jente

Helligvær var et paradis for hundepoter og hundesnuten. Det var noen andre hunder på øya; vi møtte en aussie, en border collie, en akita inu og en bischon frisé. I tillegg går villsauer inngjerdet i terrenget, det er flere hester i innhengninger tilknytta den store gården, her er oter og sjøfugl og jeg vet ikke hva. Huskyen var strålende fornøyd med alt han fikk snuse på der vi gikk, mest etter veien og litt i kanten av terrenget. Neste gang jeg drar dit, skal jeg ha med meg sko som passer til å gå i vått terreng. Da blir det enda mer å utforske, ikke minst stinettet som ligger på sør- og østsida av øya.

Magisk vinterlys forsøkt fanget med mobilkamera

Lørdag kveld og natt til søndag falt det litt snø. Ikke mye, men nok til at det ble et dryss av hvitt over terrenget, nok til at man tenkte at vinteren er i anmarsj. Sammen med snøen kom skyer på himmelen; skyer og vind som gjorde at lyset forandra seg absolutt hele tida og aldri var det samme mange minutter i strekk. På ett tidspunkt sto vi nærmest omringet av gull, senere var verden blå. Da angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med meg ordentlig kamera.

Hytte på stolper. Denne hytta har ei helt fantastisk utsikt fra stua!

Noen av husene på Helligvær har stått lenge, andre er litt nyere.  Noen er bebodd, så klart, men mange av dem fungerer som feriehus for folk med tilknytning til øya. De brukes bare deler av året, kanskje særlig i sommerhalvåret. Det er ikke mange hytter her som ‘bare’ er hytter, men dette er ei av dem. Den er bygd i ei skråning og står delvis på stolper. Utsikta fra stuevinduene er helt eksepsjonell – jeg kunne fint ha bodd der hele året hvis det var om å gjøre.

Men jeg bor ikke der. Jeg var bare på besøk. Det skal ikke bli seks år til neste gang, for å si det sånn. Planen er snarere å dra tilbake til sommeren – om ikke før.