Tid for kanelsnurrer

Noen snakket om kanelsnurrer et sted på internett hvor jeg ferdes. Diskusjonen handlet om hvor man får Oslos beste kanelsnurrer. Siden jeg ikke bor i Oslo, var ikke poenget så viktig for meg. Men samtalen festet tanken på kanelsnurrer solid og langt fremme i hjernen min.

Hjemmebakt kanelsnurr i kveldslys, liggende på en asjett fra Figgjo Grete-serien.

I fryseren fant jeg en pose med frosne kanelsnurrer. De forsvant rimelig kjapt. Noen dager senere hadde jeg en gjøre-ingenting-hjemme-kveld. Da var det perfekt å bake kanelsnurrer i høstmørket.

So I did.

På et litt kornete  bilde med ikke helt bra belysning ser du resultatet (over her). Det ble kanelsnurr til kvelds, og det ble kanelsnurr til lunsj neste dag. Det ble også kanelsnurrer til fryseren, heldigvis, så jeg har noe godt å ta frem og varme litt i ovnen hvis jeg for eksempel får besøk eller bare er fysen på noe godt sammen med teen. For eksempel.

Reklamer

Høst i heimen

Et av forsettene jeg ikke hadde ved nyttår, var å passe på at det ikke blir for travelt, dette livet. Passe på at jeg har ei og anna helg hjemme der jeg ikke skal noe spesielt, at jeg ikke alltid skal bort eller ha gjester eller gjøre noe med andre hele tida. At jeg har tid til å bare være hjemme og nærmest drive dank uten dårlig samvittighet.

Nå på høsten viser det seg å være lettere enn på lenge.

Emre og strikkekurven. Alt jeg trenger en rolig hjemmekveld.

Når hunden er ferdig lufta gjennom duskregn og vind, og ferdig tørka med eget håndkle når vi har kommet inn igjen, og har lagt seg i en krøll i hundesenga. Når strikkeprosjektene som har ligget i dvale nesten siden påske begynner å friste litt igjen. Når radioen spiller gode låter, uten reklamepauser. Når mobilen får ligge litt på avstand. Når middagen er inntatt og oppvasken ferdig. Når tekoppen dufter fristende og jeg klarer å holde meg til planen om bare ei novelle per dag for at den fine boka skal vare lengst mulig.

Da er det godt å være meg.

Septemberfavoritter

Fire septemberfavoritter

Jeg har plukket ut fire ting som utgjør mine desiderte favoritter denne septembermåneden. Kanskje noen av dem faller i smak hos deg også?

Neglelakk fra H&M: Ei venninne hadde nydelig farge på neglene da vi møttes på kaffebar en dag for et par uker siden. Jeg forhørte henne nærmest om hva det var slags farge og hvor lakken kom fra, men presterte å glemme å gå innom butikken etterpå. Flaks. For da vi møttes neste gang, hadde hun kjøpt den i presang til meg! Lakken er fra H&M og fargen heter ‘Rose Umber’.

Novellesamling av Murakami: Jeg liker Haruki Murakami og har lest flere bøker av han. Men det er en stund siden sist jeg leste noveller. Denne boka ble kjøpt på salg og inneholder sju noveller; alle om menn som lever uten kvinner, på et vis. Jeg har bare såvidt begynt på boka og elsker den allerede. Så jeg forsøker å spare; maks en novelle for dag, og ikke hele boka i et jafs. Vi får se hvor lenge det holder.

Nuit á Versailles: Denne teen  fra Dammann Fréres fikk jeg i gave fra ei fransk venninne. Jeg glemmer noen ganger av den, men så dukker den opp igjen når jeg blir rastløs og går på skattejakt i tesamlinga mi. Når man drikker så mye te som jeg gjerne gjør i september, er det godt å ha en litt lettere grønn te med masse og god smak å ty til. Grønn te med blader fra bl.a. bergamot, kiwi, fersken og appelsin. Nyyydelig – både i nesen (duften!) og på tunga.

Jeans: Marion Lee Straight er for tida mine yndlingsjeans. De har gått ut av produksjon, visstnok, men på nettet er de heldigvis fortsatt å få tak i. Jeg går gjerne i kjoler eller skjørt på jobb, og på fritida blir det ofte turbukser når jeg er ute med hunden. Men i september. Da må jeg aller helst ha jeans. Med oppglammet tilbehør kan man bruke dem på jobb, med hettejakke og joggesko er de perfekte til hundelufting på fritida.

Ikke bare grått og vått

September er ikke bare grå og våt. Ikke alltid. Noen ganger byr september på fine farger når du minst venter det, når du egentlig skal noe annet, når naturopplevelsen ikke var hovedmålet for kvelden – men blir det sterkeste minnet du sitter igjen med.

Kveitefisker i dykkerdrakt

Dykkeren på bildet snorklet seg på tvers over bukta, igjen og igjen. Han nærmest trålet den med øynene, så det ut til. Da han kom opp av vannet, skjønte jeg hvorfor. Han hadde nemlig fått med seg ei  fin middagskveite! Han fortalte at han hadde sett flere kveiter på bunnen uti bukta, men «vi trengte jo bare én til middag!» som han sa.

Nordlys knipset med mobilkamera

På vei hjem dukket nordlyset opp. Først som en skygge av nesten udefinerbar farge, så som ei tiltagende grønn stripe, og til sist nærmest en grønn eksplosjon med islett av hvitt og lilla. Det er ulike gasser i atmosfæren som gir de ulike fargene i nordlyset, og denne kvelden var det nitrogen og oksygen som regjerte. Dessverre hadde jeg ikke bedre kamera enn mobilen – men det viste seg å være nok til å få med lyset, om ikke annet.

Hej, söta bror!

Jeg vet ikke hvor mange år siden det er jeg var i Nord-Sverige, i byene langs kysten eller innlandet. Men det er lenge siden. Veldig lenge siden. Så det var kanskje på sin plass med en tur dit da jeg nylig kryssa grensen og dro til Arjeplog sammen med et gjeng andre folk.

Grensen

Vi kryssa grensen ved overgangen på Graddis. Det er ganske bratt stigning fra Saltdalen opp til Junkerdal via Tjernfjellet, og deretter videre opp via Skaiti til Graddis. Men ÅH, så nydelig det er her. Man glemmer det litt mellom hver gang, tror jeg.  Mens to stykker sov i baksetet kunne jeg og sjåføren følge med på naturen og omgivelsene en aldeles nydelig dag – sensommer på norsk side av grensen, høst da vi kryssa svenskegrensen.

To av flere reinsdyr vi så

Det var sensommer og vakre høstfarger, det var sol og god temperatur, det var elver og vann og reinsdyr og elg, og jeg ville helst bare ut for å gå – overalt og hele tida.  Som barn var sommerferie ofte ensbetydende med bilferie i Nord-Sverige, og vi kjørte etter været. Var det fint i innlandet, var det grått på kysten, og omvendt. Enten ble det Arjeplog, Arvidsjaur, Storuman, Lycksele og innlandet, eller så ble det Umeå, Piteå, Skellefteå og andre steder med å til slutt. For det er mange elver her, og alle skal de renne ut i Bottenviken et sted. Men denne gangen var målet gitt – vi skulle til Arjeplog.  Underveis hjalp jeg sjåføren å holde utkikk etter dyr; rein og elg hovedsaklig. Noen rein var det underveis, men de holdt seg heldigvis i veikanten å vi slapp å stoppe for dem – eller kjøre på noen.

Du vet du er i Sverige når husene er malt som sukkertøy

I Norge blir stadig flere hus malt i grått eller hvitt, syns jeg. I Arjeplog har de ikke hørt om det. Der var husene malt i farger som satte tankene hen til Pippi, til Astrid Lindgren, til sukkertøyfarger som ga både personlighet og særpreg. Heldigvis. Å rusle rundt i et kveldsdøsig Arjeplog bar tydelig bud om at vi nå var i Sverige, og villa Villekulla var rett rundt hjørnet. Tenkte jeg.

All you need is … litt av hvert!

Kirka i Arjeplog er lys rosa og var synlig på lang avstand da vi kom kjørende. Jeg har ikke noe godt bilde av den, men noe skal man jo ha tilgode til neste gang man kommer til byen, antar jeg. Og er man i Sverige, må man på loppis. Sånn er det bare. Jeg var på en loppis til inntekt for en barneorganisasjon, og det var like før jeg kjøpte meg to singler i ren sentimentalitet! Jeg kan fint nynne både på Johnny Logan og Falco hvis du ber meg om det, men jeg lot singlene bli igjen. Tross alt. I stedet tok jeg med meg tre andre ting som alle skal bli julegaver litt senere i år.

På vei opp på Galtis

Ut på tur må man, og vi var heldige med været da vi skulle ut. Målet var Galtis, en topp som ligger noen kilometer fra Arjeplog. På vei opp skogsveien (man kan også kjøre helt til toppen) var både blåbær, tyttebær og krøkebær modne, skogen var gylden og det var tørt og fint. Hva mer kan man ønske seg en høstdag? Jeg kommer ikke på så mye mer. Måtte høsten her hjemme bli like fin som den var i Sverige disse dagene.

Det hunden ikke så

Langs en gangvei i nabolaget hender det at hunden og jeg går oss på ei katt. Noen ganger forløper det forutsigbart; katta smyger i gresset, ser hunden og fryser til. Hunden oppdager katta, tar rennafart og vil helst jage. Jeg holder igjen, hunden strever for å komme mot katta, katta piler vekk.

Men noen andre ganger møter vi det synet her:

Katt på pinne

Dette er den samme katta hver gang. Jeg tror den simpelthen liker å sitte vaglet på toppen av en gjerdestolpe. Derfra kan den jakte på begge sider av gjerdet, alt etter hvor mus og småfugl måtte befinne seg. Den har oversikt på relativt langt hold, og er samtidig langt på vei ‘usynlig’ for forbipasserende, later den til å tro. Det har skjedd flere ganger at vi har gått forbi og hunden simpelthen ikke har sett katta. Og skulle han se den, kan katta lett flykte på den sida av gjerdet hvor hunden ikke kommer til.

Jeg ler litt for meg selv hver eneste gang.

Dialog med Bergans

Uheldig detalj i skulderreimfestet på en velbrukt Bergans Telemark 60L fra 1999.

Epost 3. september 2018
Godeste Bergans!
Min Bergans Telemark 60L har jeg hatt siden 1999, og den er godt brukt (og ivaretatt!). Nå har den ene skinna som har vært ‘innebygd’ i skulder/nakkepartiet på sekken kommet gjennom polstringa og stikker ut. Se bildet (vedlagt), som er tatt for en måned siden. Må jeg bytte ut hele sekken, eller er dette noe dere kan fikse? Hvordan går jeg evt frem for å få det ordnet? På forhånd takk for svar/hjelp. Mvh Elisabeth, Bodø

 

Epost 4. september 2018
Hei.
Vi kan reparere det, det koster ca 250,- kr + transport tur retur. 
Det koster ca 150,- kr i transport en vei. Mvh Svein, Bergans

 

Status
Nå er sekken min straks på vei til Bergans’ kundesenter i Hokksund. Jeg gleder meg allerede til å få den tilbake i god stand – jeg har noen flere turer jeg vil ta før snøen kommer! Neste år har sekken og jeg 20-årsjubileum. Det tror jeg nesten må feires. I mellomtida gleder jeg meg over god kundeservice og over å ikke måtte finne meg ny sekk når jeg allerede har en sekk jeg er så glad i.