Det våres

I et opphold i regnværet fikk jeg med meg hundene på rundtur, både min egen og den ettårige lånehunden. Vi gikk til Maskinisten, over Rønvikjordene og hjem via 4H-gården. En rundtur som tok halvannen time i varmere og tørrere vær enn forventa. Det gjorde godt for både folk og dyr.

Emre og Nanuk på Rønvikjordene

Området vi gikk i er blant de mest populære turområdene i Bodø, og jeg hadde forventet at det skulle være en hel del folk og kanskje dyr der. Men det var det ikke. Vi hadde mesteparten for oss selv store deler av tida; møtte bare tre hunder og så to på avstand, og knapt flere folk enn dyr. Det var magisk. De to kanaljene på bildet fikk snuse på nesten alt de ville underveis. Der var mye interessant, særlig for den hvite ettåringen som ikke er vant med dette området. (Han andre er hakket mer blasert.)

Selv om det var sukkersnø og is og sørpe der hvor det har vært tråkket skispor, var det også mange steder hvor stier og veier var bare. Jeg så ingen blomster her, men det er halvannen uke siden jeg så de første hestehovene i byen. Noen steder har det sogar tørket godt opp. Det våres. Jeg nyter det.

 

Reklamer

Etter begravelsen

Det er ikke alltid man trenger å si så mye. Man trenger kanskje ikke trøste, si kloke ord eller få tankene til den andre over på noe annet. Noen ganger er det helt greit å bare være der; være sammen, la den andre lede samtalen, være tilstede uten å kreve noe spesielt.  Mange som har mistet noen nær seg, særlig i uventa og plutselige dødsfall, opplever at folk unngår dem i etterkant. Grunnene kan sikkert være mange. Men jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal være en som viker unna, som krysser veien, som lar være å sende tekstmelding eller kommer med en invitasjon. I stedet, har jeg lovet meg selv, skal jeg være som normalt. Sende meldinger, vise omsorg, tåle å prate om både den døde og om sorgen – og om alt mulig annet. Tåle å stå i det både når det er lett og når det føles mer komplisert. Fordi vi tross alt er sammen i dette livet, vi trenger hverandre.

Vårtegn utenfor Hjerterommet

Vårtegn utenfor Hjerterommet

Så før helga sendte jeg ei melding til noen som mista partneren sin for et par måneder siden. «Hei! Jeg har ingen planer i helga. Hvis du har lyst til å finne på noe, for eksempel gå tur med meg og hunden i godværet, er du hjertelig velkommen til det!» Det skulle vise seg at det var en akkurat passe invitasjon – og vi møttes.

Vi snakket om været. Om våren, om hunden, om felles kjente, om fremtidsplaner. Vi snakket om det meste, men ikke om ham som var død. Det var ikke akkurat en elefant i rommet – og vi satt dessuten utendørs og spiste kanelsnurrer – men jeg tenkte det var greit å få hull på den byllen også. Sånn i tilfelle. «Savner du ham ekstra mer nå som det blir vår?» spurte jeg. Fordi det var vår da de ble kjærester og da de flytta sammen, fordi de begge var pasjonerte ute-mennesker, fordi våren er noe av det mest romantiske som finnes her nord når man er forelska og glad i en annen. Svaret jeg fikk, er ikke viktig her og nå. Det viktige er at det var rom for å snakke om den døde – eller la være. Snakke om andre ting, eller bare være stille. Begge deler er greit, gode vennskap tåler både taushet og tale. Tenker jeg.

Det verste man kan gjøre, er å gjøre ingenting.

Påske på etterskudd

Det var lørdag, det var helg, og vi tok et snev av påskeferie på etterskudd. Det ble drømmedagen over alle lørdager.

Lykkelig hund da vi fant veien med snø på

Første del av turen gikk langs asfaltert vei, bak en bom. Det gikk stadig oppover, og jeg hadde lovet turvennene at vi skulle gå videre på snø når vi bare nådde langt nok opp. Det var både de og den firbeinte glade for – takket være lokale hundekjørere med slede (og andre turfolk) var det et hardt spor å gå på midt i ellers ganske vår-råtten snø. Perfekt!

Omtrent fremme

Da vi hadde snakket om ulike turmål, ble turvennene begeistra da jeg snakka om det fine utsiktspunktet jeg hadde i sinne. Dit går vi, ble det bestemt. Vel fremme var det bare å finne ut presis hvor vi ville slå oss ned, måke til en benk i snøen og brette sitteunderlaget utover. Det skulle vise seg at den enkle ‘benken’ i snøen i skråninga med utsikta skulle bli vårt tilholdssted i flere timer. Det var magisk!

Når man leker påske, hører appelsiner med.

Turen hadde vært avtalt et par dager, så vi hadde alle hatt tid til å forberede oss. Litt ordentlige matpakker med grovbrød, litt appelsinbåter i boks, ferdig skrellet og klare til å inntas, og ikke minst: sjokolade og smågodt. Jeg tror kanskje det var det vi hadde mest av; faktisk så mye at jeg tok halvparten av mitt medbrakte hjem igjen etter endt tur. Vi hadde det ikke direkte vondt.

Dagens drømmeutsikt

Jeg skal ikke påstå at vi løste så mange verdensproblemer. Men vi så et utall furukongler som hang fast i greinene litt over hodene våre der vi lå lent bakover og nøt sola. Den firbeinte ville heller ligge på snøen enn på liggeunderlag, noe han naturligvis fikk lov til. Selv rigget jeg meg til og lå riktig så komfortabelt der i snøen. Jeg tror sogar jeg duppet litt. Det var jeg ikke alene om.

Veldig fornøyd med å få ligge på snøen

Det er få ting som gjør meg mer glad enn å se hunden min så gjennomført lykkelig som det han var på tur i dag. Han fikk trekke i motbakke og jobbe skikkelig, hilse på andre hunder og folk, spise hundesnop da vi kom frem, og ikke minst: bare være ute. Ligge i snøen, sove, snuse, tygge på en kvist, tisse på ei grein, finne nytt sted å ligge. Han var strålende fornøyd og fikk masse stimulans.

Den fineste påskedagen i år kom med andre ord et par uker etter at selve høytida var overstått. Det var helt greit for min del.

Jeg tror det var den dagen våren kom…

Ettermiddagslys over Bodøs skyline

…og ga oss en forsmak på sommer i sene ettermiddagstimer. Alle var ute. Det var folk overalt på moloen. Det satt folk på hver eneste uteservering rundt omkring. Det satt folk i solveggen utenfor biblioteket. Det satt folk på benkene mellom Radisson og kaikanten. Det var simpelthen folk overalt. En helt vanlig ukedag, en ganske vanlig ettermiddag – men det var den dagen våren kom. Det ble etterhvert helt åpenbart.

Mulig denne opprinnelig kommer fra Island. Men nå står den på kaia i Bodø.

Og alle var glade. De smilte, de prata, de tok seg god tid og de var overbærende med hverandre over en lav sko. Eller noe sånt. Det var ei helt særegen stemning i byen denne ettermiddagen, som om alle hadde blitt enige om at i dag skal vi skape god stemning. Det var mange som hadde med seg hunder på tur, fra store huskyer til bittemå papilloner, og alt imellom. Noen hunder hilste, noen hunder knurret, noen gjorde begge deler og noen bjeffet og pep. Og noen – som jeg – tok seg litt ekstra tid til å ta bilder her og der.

Min foretrukne turkompis

Turkompisen og jeg storkoste oss på tur, begge to. Han fikk hilse på mange hunder og folk, snuse nærmest overalt hvor han ville stoppe og boffet på en hund eller to som ikke ville eller fikk hilse på ham. Alt som normalt, med andre ord, og det var en fornøyd husky som drømte intenst da vi kom hjem og han fikk lagt seg til å sove litt.

Ah. Våren. Nå er vinteren ugjenkallelig over, og jeg må innrømme at jeg er veldig glad for barmark og tørrere, varmere forhold.

Den dagen mobilen min døde

Mobilen min døde. Jeg hadde lavt batteri og det var kjølig ute. Jeg sto i krysset mellom Gamle Riksvei og Hålogalandsgata, på vei mot nærmeste busstopp. Mobilen lå i lommen på parkasen min, og jeg henta den opp for å finne frem appen med bussbilletten på. I stedet for å hente frem appen, ga den fra seg en liten varslingslyd idet skjermen frøs. Og forble frosset.*

Jeg prøvde det meste. Restart. Lading. La den utlades fullstendig. Men ingenting hjalp.

Dermed var det ikke annen råd. Jeg måtte kjøpe meg ny mobil. Det skulle vise seg å bli et kapittel for seg selv.

For å kjøpe ny mobil, må jeg bruke visakortet. For å bruke visakortet må jeg ha penger på kontoen. Pengene mine var på den andre kontoen. For å overføre fra en konto (der lønna kommer inn) til en annen (som er knytta til visakortet), må jeg inn i nettbanken. For å komme inn i nettbanken, må jeg bruke bank-id. Som jeg har – (du har sikkert gjetta det for lengst?!) i en app på mobilen…

Død mobil = ikke tilgang til penger for å kjøpe ny mobil.

Det løste seg, heldigvis, på en god måte. Men det å være uten mobil i halvannet døgn var en forbausende uvant opplevelse. Ingen spill. Ingen GPS-logging av den lange turen jeg gikk med hunden på kvelden. Ingen sjekking av været, instagram eller de siste meldingene mine på messenger. Ingen utveksling av sms med noen. Ingen surfing på impuls når jeg hadde et øyeblikk til overs. Og heller ikke noen alarm jeg kunne stille for å komme meg opp i tide når jeg skulle på jobb.** Blant annet.

Noen blir stressa av å ikke være kobla på hele tida. Jeg erfarte at jeg ikke er blant dem. Jeg klarte meg fint uten mobilen den stunda det varte. Det var rart, naturligvis, men jeg savnet egentlig ikke noe. Kanskje fordi perioden ‘uten’ ikke varte så skrekkelig lenge. Kanskje varte den dog lenge nok?

Nå er jeg i alle fall lykkelig eier av en ny mobil. Jeg satser på at den får leve ei stund.

 

* Bussjåføren trodde meg da jeg sa jeg hadde månedskort, så han lot meg bli med likevel. Heldigvis.
** Det ordna seg; jeg våkna til vanlig tid og brukte radioen til å sjekke tida.

 

Når det drar seg til

Noen ganger drar det seg til i livet.  Noen ganger er livet sånn at man trenger litt ekstra. En klem, noen gode ord, litt omsorg, litt hvilepuls. Det kan være forskjellig hva man trenger og når, men man kjenner det helt inni margen. Når det drar seg til.

Bordet dekket for god mat og godt samvær

Noen jeg er veldig glad i, har det sånn akkurat nå. Livet har dratt seg til, og det er krevende dager, tungt å stå i det man ikke kan slippe unna. Da er det godt å møtes og tilbringe tid sammen, god tid, kvalitetstid ved et kjøkkenbord. Spise god og upretensiøs mat, drikke et glass vin eller to og bare være sammen. Snakke med noen som kjenner deg uten å måtte forklare all verden. Ha noen der som tør sette ord på både de store og små tingene, som ikke blir skremt av dypet som noen ganger ligger uuttalt mellom ordene.

Når det drar seg til, er det godt å være sammen med noen som har vært ute en vinternatt før. Kolbein Falkeid sier det så fint:

Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
Og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
Langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

(Fra samlingen ‘Opp- og utbrudd’, 1978)

Å redde et liv er lett

I dag reddet jeg et liv. Igjen. Det er ikke så vanskelig å redde et liv, egentlig. Det er bare å møte opp i blodbanken og legge seg ned mens de tapper en snau halvliter blod.

Mummikoppen med det fantastiske navnet 'Eventyr flytter' ble min i dag

Mummikoppen med det fantastiske navnet ‘Eventyr flytter’ ble min i dag

Nåla i armen gjør ikke vondt, er ikke farlig, gir ingen varige skader. Belønninga? Det kan variere. I dag ble det et mummikrus på meg, i tillegg til vissheten om at jeg har vært med på å redde et liv. Det kaller jeg god uttelling – for alle parter.