Palmefredag

Dette gjør meg fortsatt latterlig glad.

Joggesko på barmarksføre!

Jeg har sluttet å telle antall dager med joggesko nå. Til gjengjeld går jeg i joggesko også når et lett dryss av haglkuler ligger på bakken om morgenen. Det ER vår, det er joggeskoføre i byen, og om noen timer er det påskeferie.

Jeg og den firbeinte skal reise nordover etter at morgendagens bryllup er overstått. Jeg har black chai i koppen som er dekorert med masse røde marimekkoblomster, og om bare noen timer går jeg fra kontoret. Yndlingskaffebaren min gjenåpner i dag etter 11 dager med oppussings-stengt.

Det er bare ett ord som passer: HURRA!

Reklamer

Du vet det er vår når…

…det plutselig er folk overalt der du tidligere ofte var alene. Fakta. Når det er vinter, er det mange som ikke går tur, i alle fall ikke ute i naturen på steder hvor det for eksempel ikke er brøyta eller tråkka fra før. Når jeg går med hunden, er det enkelte steder man sjelden eller aldri møter folk vinterstid, eller kanskje møter man bare de som er spesielt i interessert i stedet og forholdene. Men når det blir vår? Da kommer de ut. Da er de overalt. Og det er egentlig skikkelig fint.

Vi var langt fra de eneste i fjæra denne dagen

Denne ettermiddagen var vi fire stykker (og en hund) som gikk tur sammen, og det var aldeles nydelig. Sola varma i fjeset, vi kom litt i le av den verste østavinden (finvær her = østavind) og det var fint å gå både på bergene og på stien, som lå litt lenger opp. Vi gikk oss til den hemmelige stranda som folk ikke vet om hvis de ikke er herfra, men som båtfolk tidvis finner.

På stranda møtte vi – naturligvis – folk; turfolk som faktisk hadde med seg en stor plastsekk og plukka søppel når de først var her. Det hadde jeg sansen for, og neste gang jeg er ute på lignende tur skal jeg gjøre det samme. Og hunden? Han var strålende fornøyd med alle duftene fjæra hadde å by på, og med at den fine flokken med folk var på tur sammen med ham.

Gjennom skogen for å komme til fjæra – og tilbake igjen.

For å komme dit vi ville, måtte vi gjennom skogen først. Stien tok oss til fjæra gjennom bjørkeskog og et og annet granholt. Her i strøket er det gjerne sånn, bjørka og furua starter tidvis nesten i fjæresteinene og strekker seg oppover og innover landet. Stien var av den sorten jeg liker;  godt nok brukt til å være relativt tydelig å følge, lite nok brukt til å verken være stor eller slite ned terrenget. Perfekt. At den også lot til å være hyppig brukt av elgen enkelte steder, var en ekstra bonus for den firbeinte.

Klar for lunsj i vinterhagen

Vi tok ikke mat med oss ut på tur, men valgte å heller spise da vi kom tilbake. I en nybygd vinterhage tilhørende låven til et nordlandshus som ble bygd i 1865 kunne vi benke oss til med hjemmebakte grove rundstykker og deilig pålegg, kaffe og te. Det var helt perfekt.  Noen ganger vil man at tiden skal stoppe opp, sånn at øyeblikket varer lengst mulig. Dette var en av de dagene.

Ta mæ te havet

Havet. Det er noe med havet. Jeg er vokst opp ved havet, og det er noe med havet som jeg ikke kan forklare, noe som går helt til sjela på meg og bare treffer helt innerst inne, på en god måte. Uansett vær, uansett årstid, uansett omgivelser. Havet, helst nordaførr. Jeg blir aldri lei.

Supert selskap på et av mine yndlingssteder

En sen ettermiddag for ikke lenge siden var jeg ved havet i godt selskap. Jeg, hunden, vorsteh-tispa Hedvig og eieren hennes var på ei lang, fin og langgrunn strand ved fjære sjø, og det var helt magisk. Ja, det var litt vind (det er ofte det her), men sola varmet og vi hadde tid til å sette oss litt ned et sted og gjøre absolutt ingenting annet enn å ta inn omgivelsene med alle sanser. Det gjorde godt for både to- og firbeinte.

Hedvig, 12 uker gammel vorsteh-tispe

Denne stranda var ei av de første strendene hunden min var på da han var valp, og nå fikk han være med på en av Hedvigs første turer hit også. Her er tang, her er skjell, her er tidvis strandede glassmanter, her er krabberester og taurester og whatnot. Mye å snuse på, leke med og bite i for en liten valp med kløe i tennene. Og når det blir varmere i været vannet, har jeg store ambisjoner om å dra tilbake og vasse litt i fjæra med i alle fall én av hundene. Tipper valpen henger seg på da. Hun er helt klart eventyrlysten!

En bit bjørkestamme med greiner vekker assosiasjoner en solfylt ettermiddag ved fjære sjø

Denne ettermiddagen var det fjære sjø da vi var i fjæra, så vannkanten var nærmere 100 meter lenger ut enn den ville vært om det var flo. Men det luktet fortsatt hav, luktet fortsatt saltvann, luktet fortsatt tang og alt annet der nede. Jeg nyter det. Vi fant oss en plankebit og satte oss ned, ansiktet rett mot sola i vest, mot havet. Det føltes som å få ‘gratis’ brunfarge mens vi satt der og filosoferte om alt mellom himmel og jord. Det var ikke så viktig hva vi sa, egentlig. Det viktige var at vi var, simpelthen.

To av fire hester som bor rett ved stranda

Ikke langt fra fjæra er ei inhegning med litt skog og litt åker hvor det bor fire hester. De er vanvittig fine. Tre av dem er islandshester, tror jeg, den fjerde er denne på bildet. Den er av en helt særegen rase og det finnes ikke så mange av den i Norge, men jeg klarer ikke for bare mitt liv å huske hva rasen heter.  Note to self: Må sjekke med venninna mi hva det var rasen het igjen. Men se på den – er den ikke nydelig? Jeg syns han er fantastisk flott.

Og heldig, som bor sånn til at han kan se og lukte havet hele sommeren.

Kortreist hverdagslykke

«Egg selges her». Perfekt!

Vi gikk langs veien og kom forbi en låve hvor sort tusj var i ferd med å blekne, men det var like fullt leselig. «Egg selges her» sto det, og et telefonnummer. Jeg var snar til å finne frem mobilen. Jeg står utenfor en låve der det står «egg selges her», og jeg lurte på om det var mulig å få kjøpt noen? Det skulle vise seg at dama i den andre enden har lange ventelister på egg nå før påske. Men jeg trengte bare noen få, så det gikk bra likevel. Det var bare å vippse, faktisk.

Kortreiste egg til kaker og søndagsfrokost

Jeg skulle ikke langt bortover veien, men jeg gikk med andakt. To av eggene skulle (sammen med en toropose) bli til bursdagskake på kvelden, de fire andre skulle bli søndagsfrokost til meg og guttene. Det å spise så ferske og lokale egg minnet meg om sommeren på Skomvær for noen år siden. Følelsen på Skomvær av å gå ut i fjøset og bare hente seg ferske egg til frokost var ubeskrivelig – og det var ikke så veldig forskjellig på Sandhornøya, egentlig.  Takk for maten, Eva! Det var godt!

Bok: Du er så lys

Coveret til ‘Du er så lys’ av Tore Renberg.

Altså. Det finnes bøker, og så finnes det BØKER. Denne er av den sistnevnte typen. Det er ei bok jeg tok med meg fra venteromsbiblioteket på Sandhornøya og tenkte at jeg skulle lese litt etter litt. Kapitlene var ikke så lange, sidene var ikke alltid så fulle – god plan, tenkte jeg. Jeg kunne ikke ha tatt mer feil.

Jeg slukte boka på to ettermiddager og kvelder. Og det er bare fordi den første kvelden var litt kort. Hadde jeg begynt litt tidligere på dagen, ville jeg slukt hele boka i et jafs før jeg krøp til køys.

Boka skrives i jeg-stemme av Jørgen, en relativt vanlig familiemann som elsker fotball og kona, som har noen kilo for mye, som føler at han kommer litt til kort sammenligned med naboen Steinar, som sammen med kona og sønnen flytter inn i nabohuset til Jørgen helt i begynnelsen av boka. Det er noe med Steinar, som vi etterhvert oppdager. Gjennom mesteparten av boka vet vi ikke helt hva, men det er noe som skurrer med ham og sakte bygger det seg opp en nesten uhyggelig og surrealistisk undertone av noe man ikke kan sette ord på, selv i ei bok. Mange små ting utgjør et hele som man ikke helt får grep om, men som man samtidig ikke kan overse.

Mot slutten av boka skjer det noe. Hendelsen får et etterspill som plutselig (og samtidig langsomt) kaster et annet lys over hele den forutgående historien.

Det er godt gjort i mine øyne. Det kan sikkert diskuteres om vendepunktet kommer på feil sted, om det burde ha kommet senere, men for meg funka det veldig bra sånn som dramaturgien i boka er nå. Jeg liker at den gir rom for ettertanke og refleksjon, at man ikke bare stiller spørsmål ved personene i boka, men også om seg selv, sine antakelser og sin egen … verdensoppfatning, kanskje, sin egen måte å se verden og folk rundt seg på?

Nå skal boka snart ut på tur igjen, så den får glede enda flere enn meg. Jeg vet noen som vil bli glad for å få den i posten.

Venteromsbiblioteket på Våg

Venteromsbibliotek

På Våg, nordvest på Sandhornøya, er kaia hvor hurtigbåten legger til. Der har man et venterom som nærmest ser ut som ei brakke utenpå. Innvendig er det stoler hvor reisende kan slå seg ned, og så dette: et lite bibliotek! På plakaten over bøkene står det:

Velkommen til døgnåpent bibliotek i havna på Våg. Et bibliotek utenom det vanlige. Her er det ingen regler og lånetider. Ta med deg den/de bøkene du har lyst på. Lån så lenge du vil. Har du lyst til å bli en ny eier, så tar du vare på boken. Her kan du også sette inn bøker du ønsker å gi bort. Låne, bytte og ta deg en pause i «5 min.»

Jeg syns det var helt strålende. Det var noen gode bøker der, enkelte klassikere sogar, og også noen som kanskje er litt mindre (aner)kjent. Jeg fant flere bøker jeg har lest, noen jeg hadde lyst til å lese – og ei som jeg tok med meg hjem. Noe sier meg at å vente på båten er hyggeligere her enn mange andre steder, og det vakte også minnet om mikrobiblioteket i Kabelvåg, som jeg har nevnt tidligere. Neste gang jeg reiser dit, skal jeg definitivt ta med meg ei bok jeg kan sette igjen, ei bok jeg tror andre kan like å lese.

Et paradis nesten helt for seg selv

Det er ikke lenge siden jeg tok med meg tre nevøer på blåtur til Hustad Sjøcamp, et nydelig lite sted som drives av venner av meg. Vi bodde i ei av de få hyttene som er tilgjengelig her, men tilbrakte nesten flere timer utendørs enn inne på hytta – selv med nordnorsk vårvær som spilte opp med alle sine fasetter disse dagene. Guttene er 11, 12 og 14 år, og det skulle raskt vise seg at de storkoste seg på Sandhornøya, de også. Vi har allerede planlagt å dra tilbake til sommeren. For å si det sånn.

Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.

Brygga ligger der og vitner om en sommer som kommer. Og vi gleder oss.

På brygga er det sløyebenker og kar som vitner tydelig om sommerdager som har vært og som skal komme igjen, dager og kvelder med sløying av selvfanget fisk, om måkeskrik og oter i fjæra, om kniver og blod og innvoller og ikke minst: Om middager som er så gode, så ferske og så mektige at man nærmest ynker seg i sympati bare ved tanken. Jeg kan så levende se for meg hvor mett jeg skal bli her til sommeren.

Horsdalsaksla sett fra Hustad-sida.

Midt oppå åskam nummer to, den midterste av de tre, ligger en gapahuk. Dit gikk vi, og det var en strålende tur.

Vi var ikke bare på campen; vi tok også turen til et par turmål i nærområdet. Turen opp på Horsdalsaksla viste seg å være perfekt for en liten formiddagstur – både for barn, voksne og et par firbeinte turvenner. Litt på landeveien, litt på god og start-merket sti i skogen, jevn men ikke brutal stigning, og fantastisk utsikt alle vegne. Vi hadde terrengsko og fjellsko, og selv med vårvått vær fungerte det veldig godt. Vi er ikke helt der at det er glatt og sleipt vårvær enda, heldigvis.

Stien smyger seg naturlig langs linjer i terrenget som er lette å følge, og det blir aldri så bratt – verken på stien eller ved siden av den – at det ble skummelt for noen av oss. Jeg drømmer allerede om retur til sommeren, når fjellbjørka er grønn og lyng og tuer dufter fristende for både to- og firbeinte.

Tre gutter på pinne!

Guttene nyter utsikta fra Horsdalsaksla

På ca 300 m.o.h. står en gapahuk ved enden av stien. Derfra har man fantastisk utsikt mer enn 180 grader, primært mot vest (fra god sørvest via vest til nesten helt nord). Campen hvor vi holdt til, ligger ca foran gutten i midten, helt nede ved havet.

Øya til venstre for guttene på bildet heter Fleina, og rett utenfor venstre bildekant finnes klatreeldoradoet Fugløya. Hadde himmelen vært klar og skyene borte, ville vi herfra ha sett helt til Røst og enda lenger ut. Jeg har faktisk stått på Skomvær (17 km sørvest for Røstlandet) og sett fjellet som har gitt navn til denne øya, Sandhornet, som er ‘rett bak ryggen på oss’ slik bildet ble tatt.

Gutta i fjæra

To glade kanaljer på vei til fjæra for å fiske fra bergene (utenfor venstre bildekant)

Det var et par fiskeglade gutter med på tur, og med tilhold i fjæra utpå ettermiddagen, var det lett å la guttene gå ut på skjærene for å fiske litt. De hadde med seg både fiskestang og et egnet utvalg agn og sluker av ymse slag. At været vartet opp med solskinn, haglbyger, vestavind, og effektive minusgrader la ingen demper på fisketrangen. Dessverre viste det seg dog etterhvert at fjære sjø var et litt feil tidspunkt, så fangst ble det lite av.

Sandhornet omgitt av skyer på toppen

Det mektige Sandhornet hadde hatten på mesteparten av helga

Sandhornet er synlig fra milevis på avstand nærmest uansett hvilken himmelretning man kommer fra. Det er 993 m.o.h. på toppen og turen er en populær topptur. Selv har jeg aldri vært på toppen, men jeg ser ikke bort fra at jeg en gang får ånden – og kondisen – over meg og forsøker å ta meg til topps der.

Stien starter et stykke utenfor høyre bildekant på bildet over, og stien følger etterhvert kammen på høyre side av spissen frem til toppunktet. Denne helga var Sandhornet konstant dekket av større og mindre skyer, men selve fjellet er så massivt at man formelig kjenner det i margen når man beveger seg i landskapet her. Det bare er der, på et vis, med et overveldende og samtidig taust nærvær. Jeg liker det.

Grillbu i kveldslys og klar himmel

Grillbua i fjæra gjør seg i kveldslyset fra vest

Midt oppi regn, hagl, snøfiller, vestavind, nordavind, skyer og byger som gikk hit og dit ble vi plutselig velsignet med delvis klar himmel i de vakre kveldstimene når sola er i ferd med å gå ned, eller nettopp har gjort det. Det var helt magisk! Selv guttene stoppa for  kommentere utsikta den kvelden. Inn i grillstua på bildet fyrte vi i ovnen og brukte en bitteliten campingovn til å lage brownies siden noen i selskapet nyss hadde bursdag.

Det var ei ekstraordinært bra helg. Så det er kanskje ingen overraskelse at gutta og jeg er i ferd med å booke oss inn ei sommerhelg også, med fiskesaker, badetøy og gode sko.