Bok i januar

En av de tingene jeg har bestemt meg for å gjøre mer av i år, er å lese flere bøker. Foreløpig går det ganske bra – jeg passer på å få rom til å lese innimellom gjennom uka, og har blitt flinkere enn jeg var til å legge vekk laptopen på ettermiddagen og heller holde på med annet enn digitale ting når bare hunden er lufta og middagen fortært.

Fra ‘The nderground Railroad’ av Colson Whitehead

Jeg har hørt om ‘The Underground Railroad’ av bokglade venner og kjente ei stund på sosiale medier. Da jeg skulle nordover på juleferie, glemte jeg boka jeg opprinnelig holdt på med og ble derfor ekstra glad for å finne Whitehead’s bok på flyplassen – på engelsk!

Noen ganger når jeg leser, må jeg bare stoppe opp og nyte det. La formuleringene synke inn, la observasjonene feste seg, la tankesprangene og handlingen gå opp for meg før jeg beveger meg videre i forfatterens univers. Da vet jeg at jeg har ei god bok i hendene. Sånn er det når jeg leser denne.

I fjor høst oppdaget jeg at jeg en forfatter jeg setter stor pris på har kommet med ei ny bok, hele seks år etter at den forrige kom ut. ‘Gravel heart’ ble min julegave til meg selv og hadde kommet i posten mens jeg var borte. Jeg mistenker at den også kommer til å fenge meg før måneden er over.

Reklamer

Endelig helg – med tulipaner på bordet!

Tulipaner! Endelig tulipaner på bordet!

Etter ei  heftig uke er det godt med helg. Særlig siden jeg har fått ei uventa frihelg, ettersom førstehjelpskurset jeg skulle holdt i morgen har blitt utsatt til senere på våren. Nå kan jeg i stedet gjøre ‘ingenting’, og det gleder jeg meg til.

Tidligere i uka lovet jeg meg selv å kjøpe tulipaner til helga da jeg så at de var kommet i butikkene. Til mitt store hell hadde en blomsterbutikk tilbud akkurat i dag på buketter med hele 25 tulipaner til bare 150 kroner. Det er ikke mye på denne tida av året.

Det ligger hybelkaniner rundt omkring. Det står oppvask på kjøkkenbenken. Jeg har ikke rydda vekk jule- og adventssaker enda. Tre-fire ferdigstrikka plagg trenger å få festa tråder, dampes og klargjøres for overlevering. Hofta er fortsatt ikke helt god. Men jeg har tulipaner på bordet, mer enn nok ved til å fyre med, masse god te og en temmelig ny mummikopp. Så jeg har ikke tenkt å klage.

Jeg skal heller kose meg i helga; nyte tulipanene – og dagslys!

Isn’t it ironic?

Denne sangen er soundtrack til dette innlegget:

For det er noen ganger livet er sånn at det eneste man kan si for å beskrive det, er å si at det er alanismorisette-ironisk. Det har i alle fall blitt et begrep i en del av min vennekrets. «Hvordan er livet?» «Jotakk, helt Alanis, egentlig«.

Nå, for eksempel. Nytt år, ny arbeidskontrakt, en kalender full av nye dager som skal fylles med fine ting. I nyttårshelga meldte jeg meg frivillig til å passe hunden til ei venninne noen dager nå i januar. Hun skulle på jobbreise og hadde tenkt å ha ham på kennel fordi hun ikke hadde noen som kunne ta ham – til jeg dukket opp. Av praktiske hensyn ble det til at jeg skulle ta med min hund og bo i hennes leilighet mens jeg passer ham.

Og jeg tenkte: «Det blir perfekt!» Jeg var klar for lange og fine turer med min hund og hennes hund, og gledet meg til hverdagsturer i andre omgivelser enn de vanlige. Gledet meg til lange turer på en liten topp rett i nærheten, gledet meg til å traske i marka og langs veiene med to gode kumpaner.

Men hva skjer? Helga før jeg skal passe valpen, kommer betennelsen tilbake. Betennelsen som på tampen av fjoråret ga meg sykemelding, medisiner av ymse slag og en sterkt begrenset radius. Betennelsen som gjør at det går fint å sitte eller stå, men er fryktelig vondt å bevege seg. Den betennelsen. Den kom tilbake et par dager før jeg skulle passe hund. Etter et par uker i litt mer ok form var jeg igjen tilbake på et minimum, og knapt det.

Jeg hørte Alanis synge i bakhodet da jeg før helga skjønte hva som var i ferd med å skje.

Anari i stua - begge hundene fikk plass i sofaen!
Anarki i stua – begge hundene fikk plass i sofaen!

Men jeg gir meg ikke. Valpen skal slippe å være på kennel, og venninna mi skal slippe å avlyse jobbreisen. Jeg har fått mer medisin og er på beina, sånn høvelig, og har innrettet meg sånn på jobb at det ikke gjør saken (les: helsa) verre enn nødvendig.

Du hører meg verken klage eller banne. Men det kan hende du hører meg nynne litt nittitallslåt i bakgrunnen noen ganger.

Velkommen, 2018!

Noen starter det nye året med store fester og masse folk. Vi var to personer og to hunder.
Noen starter et nytt år i gedigne og vakkert utsmykka lokaler. Vi var i ei DNT-hytte.
Noen foretrekker urbane omgivelser og høy synlighet. Vi var to meter fra vannkanten.
Noen markerer nyttår med endeløst fyrverkeri. Vi nøyet oss med måneskinn og nordlys.
Noen legger store ressurser i at nyttårsmaten skal se fin ut. Vi mekka reinskav på gassovn.
Jeg vil hevde at vi vant. Jeg gleder meg til mer av 2018.

Utsikta mot vest en liten halvtime etter at vi hadde ankommet hytta i fjæra.
En av to glade hunder som syns det var helt greit å ikke være midt oppi fyrverkeri og smell.
Nevnte jeg konkurranse? Vi kivet hardt om seier i terningspillet ‘10.000’!
Reinskav tilberedt på gassovn var himmelsk godt!

Det fineste i romjula

Det fineste i romjula får du ikke se bilde fra. For jeg hadde et kamera med flatt batteri og en mobil med kamera som ikke klarte å fange de små mengdene med naturlig lys som fantes. Derfor må du bare forestille deg hvordan opplevelsen var.

Det var en romjulskveld. Vi hadde vært borte på ettermiddagen og tidlig kveld. Da vi kom hjem, sa jeg at jeg gjerne kunne lufte begge hundene en tur – både min egen og foreldrene mine sin. Begge er huskyer, trekkhunder, og jeg kledde meg i turklær og tok hundene i magebeltet (de hadde trekkseler). Til skogs bar det.

Jeg hadde hodelykt i lommen. Første del av turen gikk langs veier i boligfelt, og der var det lyst nok. Da vi kom til skogen, til den hardtråkka sålen som var mellom skisporene, tenkte jeg at «Jeg tar frem hodelykta når det blir for mørkt, men foreløpig går det bra.» Det skulle vise seg å gå bra hele turen.

Over hodet mitt var det stjerneklart. Det eneste som ‘skygget’ for et mylder av stjerner var nordlyset, som danset grønt og livlig over himmelen i en rask og livlig dans. Noen ganger er nordlyset ‘bare’ ei stripe grønt som bukter seg langsomt nordover der den strekker seg fra vest til øst på himmelen, som regel. Andre ganger – som denne kvelden – brer det seg utover, strekker hun seg i alle mulige retninger og viser seg i trefargede stavbelter som er hvite, grønne og lilla, Aurora Borealis. Det er helt fantastisk.

Og under denne fargeeksplosjonen gikk jeg, først bortover og etterhvert endel oppover. Tidvis gjennom bjørkeskog, tidvis gjennom granskog. På bjørkene var selv de minste kvistene et par centimeter tykke fordi frosten gjorde at snøen la seg som et tykt lag av krystaller utenpå barken. Grantrærne sto tunge og overlesset av snø, snø som var tørr og kald og satt godt fast uten å skli ned på bakken.

Hundene var yre og oppspilt, både fordi det var mørkt og fordi det duftet fristende. Den ene fikk ferten av noe jeg tror var elg; den andre reagerte mer på spor etter rype, harer og småkryp som holder til på tuer og ved foten av grantrærne. De skulle stadig snuse, sniffe, slikke og gå ‘bare litt lenger bortover her’ eller der. Men de gikk fremover da jeg ba om det.

Det mest overveldende av alt var stillheten. Jeg hørte ikke trafikk, hørte ikke fly, hørte ikke folk eller dyr eller noe som helst. Det var helt musestille i skogen og vi hadde stien og veien for oss selv der vi tuslet oppover Hadselåsen og bakover mot Lekangmarka. Sporet var fantastisk, hundene glade, nordlyset intenst og jeg var overveldet.

Borte i Langdalen skimtet jeg hodelyktene til noen som åpenbart sto på ski nedover fra Storheia. På den andre sida av sundet så jeg lykter som var på vei ned fra Hallartinden. Men akkurat der jeg og hundene var, var det stillheten som hersket. Ikke et menneske var å se, ei heller et dyr. Knapt en fugl var å høre.

Av alt det gode jeg har kjent på denne jula, tror jeg denne turen er det som vil sitte i aller lengst. Jeg kom hjem med ubrukt hodelykt. Måtte det bli mange flere sånne fremover – om enn et annet sted, siden juleferien nå er tilbakelagt og jeg igjen befinner meg hjemme hos meg selv.

24. desember: GOD JUL!

Møysalen og Hadselfjorden midt på dagen

Nå er det jul. Innleggene har kommet litt i rykk og napp, men like fullt – de viser skritt for skritt hvordan jula har nærma seg i min hverdag dette året. Og nå er den her, jula, og jeg er her, på stedet som jeg store deler av livet har kalt for ‘hjemme’. Jeg er i Møysalens rike, i mørketidslandet, på øya som ligger som et smykke i havet, en runding som avslutter Vesterålen før Lofoten tar over.

Hvor enn du er, hvem enn du er sammen med, hva enn du gjør: Jeg håper du opplever et snev av høytid der du er. Om dagene er gode, håper jeg du er raus og inviterer andre inn i varmen. Hvis dagene er onde, håper jeg du får en pause innimellom. En pause, litt fred.

Jeg unner deg alt det beste – disse dagene og i året som kommer!