Kveldstur

Den fine lille byen min har fått starten på det jeg tror og håper blir en lang promenade langs sjøen etterhvert.

Det var den kvelden ei venninne jeg har hatt siden før skolealder ringte på impuls.

«E du heime? Blir du med på en liten kveldstur?«

Tilfellet ville det sånn at jeg var hjemme, og jeg ble mer enn gjerne med på en liten tur. Så vi tusla rundt i sentrum og titta på dette og hint mens vi skravla.

Turen tok oss hit; til Hurtigrutemuseet og vernebygget som beskytter gamle MS Finnmarken, og til utsikta mot Quality Hotel Richard With rett bortenfor, et hotell som er i innspurten med alt som skal gjøres før de åpner dørene 19. mai.

I går hadde mamma bursdag og fikk vite at vi skal overnatte på hotellet den aller første natta de har åpent. Jeg mener – hvor ofte er det man kan overnatte aller, aller første natta på et hotell? Når man er 71 år (ikke jeg, altså), er det hyggeligere med opplevelser enn med ting man må tørke støv av på hylla. Og resten av livet kan hun se på hotellet og tenke «der har jeg overnatta!» selv om det ligger bare halvannen kilometer hjemmefra.

Vi gikk ikke langt. Vi gikk ikke fort. Men den turen tror jeg gjorde godt for oss begge i kveld.

Jeg har fortsatt ikke angra på at jeg flytta hit i fjor sommer.

Nytt sted, nytt liv

Utsikta hjemover en kveld jeg kom kjørende ganske nylig. Det er så verdt det.

Jeg har flytta. Jeg har begynt i ny jobb. Hverdagen er annerledes enn før, omgivelsene ikke de jeg har hatt de siste 12-13 årene.

Men landsdelen er den samme. Folkene er (minst) like bra. Og omgivelsene er velkjent samtidig som de er nye.

Jeg har flytta dit jeg kommer fra, til stedet der jeg vokste opp.

Og jeg elsker det.

Mye har skjedd siden sist. Men skrivelysten har tatt seg veldig opp og utgjør en langt større del av hverdagen enn før. Så det kan hende at denne bloggen, i likhet med snøklokkene i hagen min, våkner til live igjen, sakte men sikkert.

Det er i det minste det jeg tenker akkurat nå.

Om å ikke gå i takt

Jeg har en greie med bøker. Jeg liker ikke å føle at jeg leser det samme som alle andre akkurat samtidig med alle andre. Da føles bøkene – og innholdet i dem – ferdigtygd mens jeg holder på, og lesegleden forsvinner. Det er kanskje tåpelig av meg, men sånn er det. Derfor leser jeg ofte gode bøker lenge før (Abdulrazak Gurnah) eller etter (se nedenfor) «alle andre». Og trives godt med det.

Her om dagen var jeg et ærend i byen. Jeg skulle ikke inn på bokhandelen, men ble frista av et skilt som sa «halv pris av rød pris» da jeg gikk forbi og klarte ikke å la være. Selvfølgelig kom jeg ut derfra med et par bøker.

Æ gler mæ!

Sally Rooney har jeg hørt mye om, men aldri lest noe av. Jeg har heller ikke sett serien den boka tydeligvis er koblat il. Jan Grue si bok har jeg lenge tenkt å lese, men ikke pellet meg til det.

Til helga har jeg store ambisjoner om å ha en dag med serieforbud. Da blir det bøker i stedet. Med sesongens første vinterdag rundt husveggene er jeg klar for å krølle meg i sofaen med gode bøker, varm te, ferdiglufta hunder og nydelig musikk i høyttalerne.

Noen ganger er det greit å la strikkepinnene hvile.

#etvarmeresamfunn

Oransje garn fra House of yarn skal bli til et skjerf

I november er det tid for Kirkens Bymisjon sin aksjon «Et varmere samfunn». I flere år har jeg kommet på det litt for sent og tenkt «Neste år skal jeg strikke et oransje skjerf!». Men har det skjedd? Sjelden.

I år er jeg ute i tide. Da jeg nylig var innom den ene garnbutikken her i byen, sto en kurv med oransje nøster fra House of Yarn (Dale Garn) klare i en kurv. ‘Du trenger fire nøster til et skjerf’ sto det informativt på et skilt like ved, og fire nøster fikk derfor bli med meg hjem den dagen.

Jeg har strikket ferdig en cardigan til meg selv, samt tre par lester (raggsokker) den siste måneden. Et par votter kommer også snart av pinnene, og jeg skal begynne på en genser som blir julegave til noen jeg er glad i. Men nå? Nå strikker jeg på et oransje skjerf. Jeg har strikketøyet med meg i veska mi, sånn at jeg kan strikke noen omganger på vei til og fra jobb, og ellers når jeg er underveis og muligheten byr seg.

Det er e lite bidra til #etvarmeresamfunn, det også.

Han danset som om ingen så på

Svømmehallen Scene, Bodø. Den første offisielle konserten i det splitternye konsertlokalet som tidligere huset byens bad. Funkisperla er ombygd til noe som har blitt en av de åreste konsertscenene jeg har vært borti. Morten Abel og band på scenen. Mange nye låter, noen gamle. En Abel i storform på scenen.

Morten Abel på konsert, om enn i Drøbak. Foto av Vidar Nordli-Mathisen på Unsplash

Jeg står litt innenfor døra, til siden for publikum og litt bak i lokalet. Følger med døra og folk som skal inn og ut, men når konserten er i gang, er det ikke så mye trafikk der. Så jeg ser på publikum også.

Det er da jeg ser ham.

Han er en mann et sted over 40+. Han har jeans, joggesko og allværsjakke – og han elsker åpenbart å danse. Han står blant venner, og der er ei dame jeg tror kanskje er partneren hans. De følger med ham, men lar han være. For han danser.

Jeg trodde først at han var litt vel beruset, men jeg tok meg i det da jeg fikk sett nøyere etter. Jeg tror ikke han var så veldig full – han bare liker åpenbart å danse. Han rølper ikke, han utagerer ikke overfor konsertgjestene rundt seg, han plager ingen. Han bare danser. Hendene høyt, stadig i bevegelse, synkronisert med kroppen. Han gynger i knærne, tar noen skritt hit, et par skritt dit. En helt særegen rytme og usynlig koordinering preger bevegelsene i kroppen hans.

Han danser som om han aldri skulle gjort noe annet. Han er ikke flau, han er ikke utstudert og selvbevisst, som om han sto foran et speil. Han prøver ikke å sjekke opp noen eller vise seg frem. Han bare danser. Han lever med lyden og rytmen fra det som skjer på scenen, uansett hvordan det høres ut, uansett hvilket tempo det har. Han jubler med hele kroppen, han viser med hele seg at han er glad, at musikken når ham, at den beveger ham – bokstavelig talt.

Noen ganger er det beste på konserter ikke nødvendigvis det som skjer på scenen.

Så latterlig glad

Det er lenge siden jeg skrev om Abdulrazak Gurnah for første gang. Det var i 2009. Senere har jeg skrevet om bøkene The Last Gift og Gravel Heart.

I dag fikk han Nobelprisen i litteratur. Jeg er så vanvittig glad – det er SÅ fortjent!

Nå skal jeg plukke frem Paradise på nytt, den første boka jeg leste av ham. I mellomtida går jeg på nett og bestiller meg Afterlife, ei av de siste bøkene han har kommet med.

Dette skal feires. I kveld blir det noe godt i glasset, lys tent på bordet, sørlandschips i ei skål og ei bok i fanget. Garantert.

Byens beste pusterom

Helt siden november 2014 har vi i Bodø vært så heldige at vi har et helt fantastisk pusterom tilgjengelig. Stormen bibliotek ligger helt ute på kaia og har panoramautsikt mot vest som er tilgjengelig for alle som er innom – fra gulvet i 1. etasje til taket tre-fire høye etasjer lenger opp. Her er ikke noen fancy kontorer eller reserverte møterom eller noe sånt som okkuperer den beste utsikta; den er tilgjengelig for alle. Det har jeg satt pris på mer enn én gang.

Lesestund med utsikt

Denne uka har jeg noen dager der jeg må befinne meg i sentrum i arbeidstida. Lunsjpausene har jeg derfor tilbrakt her – i en god stol, foran et vindu med utsikt, med ei bok i hendene. Det å kunne «stikke seg bort» samtidig som man på sett og vis er på offentlig sted er helt nydelig. Jeg er veldig begeistra for boka jeg leser (Sidsel Wold: Landet som lovet alt). Men jeg innrømmer glatt at når jeg sitter her, glir blikket like gjerne fra boksidene og opp mot utsikta foran meg. Det er ikke til å unngå.

Jeg hadde en ambisjon for hvor mange bøker jeg skulle lese i år. Det har mageplaska noe ettertrykkelig. I stedet for å sitte med ei bok i hendene, har jeg ofte sittet med strikkepinner i hendene og en film eller serie på skjerm foran meg i stedet. I beste fall når jeg halvparten av måltallet mitt før året er omme.

Nå om dagen forsøker jeg å lage rom for både det å lese og det å strikke, hver til sin anledning. Det er så mange bra bøker der ute, både i hyllene mine hjemme og her på biblioteket, for ikke å glemme hos bokhandlerne. I dag fant jeg meg på impuls ei bok i mikrobiblioteket på Snippen da jeg gikk forbi der på vei hjem. Den er skrevet av en forfatter jeg er veldig begeistra for; Per Olov Enquist. På Røros i august kjøpte jeg meg ei bok av Falkberget, ei bok jeg har begynt på, men ikke har lest ut enda. For å nevne to.

Flaks at høsten gir rom for masse lesetid når jeg bare klarer å legge vekk strikkepinnene.