Den dagen værsjuka rant bort som dugg for sola

Dette er i gangavstand fra byens sentrum, og bare ti minutter fra et digert kjøpesenter. Er det rart jeg elsker denne byen?

Blomstereng. Senere i sommer kommer det kuer eller hester her.

En særdeles glad pelskledd fyr brøyta gjennom en åkerside der plantene var høyere enn han selv. Og jeg kom bak.

Reklamer

Årets granskuddsirup

Jeg trodde sesongen for granskudd var over da jeg begynte å tenke på å lage sirup, men jeg tok feil – heldigvis! På tur i skogen kom jeg over et felt med grantrær som sto fulle av tidlige skudd, og da var jeg ikke sen om å plukke en god mengde med meg hjem.

Granskudd i en kjele

Det er ikke så vanskelig å lage granskuddsirup. Først har man granskuddene i en kjele og heller vann over til alle skuddene er dekket, og gjerne et par centimeter til. Deretter setter man kjelen på kok og lar det koke opp og putre under lokk i en snau halvtime. Etterpå siler man avkoket, så det blir fri for granskudd, nåler og smuss som måtte være der.

Klar, ferdig, kok!

Når avkoket er silt rent, has det oppi ei rein gryte. Jeg har lært at man skal ha tre deler avkok for to deler sukker, men har erfart at jeg liker best når det er nærmere 50/50 fordelt. Prøv deg frem – hver sin lyst.  La avkok og sukker koke opp og putre på kjelen til farga er lys rosa, omtrent. (Blir den mørk, vil sirupen bli tykkere.) Så heller du den oppi steriliserte glass og lar dem kjøle før du setter på lokk og gjør det tett.

Aaaaah… Ferdig granskuddsirup står til kjøling.

Granskuddsirupen ‘føles’ alltid tynnere når du heller den opp (og den er varm) enn det den vil være når den er avkjølt og har stått litt. Derfor er det lurt å ta den bittelitt før den fremstår så tykk som du helst vil ha den. Siden jeg fortsatt har litt igjen av den relativt tyktflytende granskuddsirupen jeg laget sist, valgte jeg å lage en litt mer tyntflytende versjon denne gangen.

Denne batchen med granskuddsirup skal jeg bruke i marinader når jeg skal grille kjøtt i sommer, jeg skal bruke den på pannekaker, jeg skal bruke den i stedet for/tillegg til sukker i bakst – og jeg skal gi et glass til mamma, som alltid.

Riv i hjertet, røska i barten

Sommeren har fortsatt ikke kommet ordentlig hit til byen, men vi har i det minste tosifret antall grader det aller meste av tida. Akkurat nå forlanger jeg ikke mer. Og når dagene kjennes (og er) litt grå, er det godt å kunne gjøre maks ut av det. For eksempel gå ut på moloen og kjenne vinden rive i hår og barter mens saltvannet flyr i lufta og dønningene slår kraftig mot yttersida av moloen.

Emre i vinden

Selv hunden stakk snuten over rekkverket og snuste inn alle duftene som fulgte med vinden og havet. Hvem vet hva han fikk ferten av? Det var mye luft og mye vind denne ettermiddagen, såpass at det var godt med en varm jakke under vindtett ytterjakke. Som alltid var det folk på moloen, om enn ikke veldig mange akkurat denne stunda. Noen dråper nedbør, men ikke nok til å bli ordentlig våt. Heldigvis.

Tunge dønninger fra havet ruller inn med store drønn

Å gå utover moloen når stormen kommer inn fra storhavet i vest er en opplevelse. Det er ingenting som stopper vinden, så den får skikkelig tak. Og bølgene. Bølgene kan man følge nesten uendelig langt der ute fra og helt inn til de slår i fjæra, i kampesteinene på utsida av moloen. Det er et jevnt og langsomt drønn som stiger og synker og synger og bruser og aldri blir helt borte. Selv dagen etter, hvis vinden har løyet, kan man høre etterdønningene, kan man høre kampesteiner under havet slå mot hverandre med dumpe drønn som gir lyd fra seg også over overflata.

Det er kanskje ikke det været man skulle ønske seg denne sesongen. Men det er vakkert, imponerende og ramsalt helt inn på huden. Vi er heldige som bor her.

Verdens beste utekontor

Et snev av hvilepuls

Det henter at jeg verken sitter på min vanlige jobb eller på hjemmekontor, men at jeg har ‘utekontor’; midlertidig kontor på min yndlingskaffesjappe. De dagene det er cruiseanløp her i byen, finner du meg ofte her, på et eller annet tidspunkt gjennom dagen. Stedet der de vet hva jeg vil ha i det øyeblikket jeg kommer inn døra, stedet hvor de alltid har tid til å slå av en prat og aldri stresser, uansett hvor lang køen måtte være, stedet hvor nyankomne og stamgjester blir tatt imot på samme hyggelige vis, stedet med kriminelt gode kanelsnurrer. Jeg elsker det.

Utekontor med Tina

Det er et sted hvor jeg ofte møter kjentfolk, tilfeldig eller planlagt.  Her har vi bokstavelig talt snakket om både liv og død menst vi sto midt oppi begge deler – samtidig. Flere ganger har jeg og en kollega hatt ad-hoc-jobbmøte med hverandre her; vi sitter på hver vår side av bordet og jobber med beslektede, men likevel ulike ting, og har utbytte av å kunne spørre hverandre til råds. Det er helt fantastisk.

Historie i veggene – og i navnet. Fire bord. Fem-seks sitteplasser til hvert av dem, fordelt på sofa og høye barkrakker. 4-5 barkrakker foran panoramavindu mot torget. Kort vei fra døra til kassen. Man kan ikke ønske seg mer. Jeg flytter ikke derfra med det første.

Spilt siden 1984

Den ene tiåringen er som regel knapt kommet inn døra hos meg før han går til spillskapet og henter frem dette spillet. Det er et såkalt ‘reisespill’ med ludo på den ene sida og mil på den andre sida. Jeg har hatt det siden midt på åttitallet.

Reisesett med ludo og mil. Siden 1984.

Da jeg vokste opp, abonnerte min mor på ukebladet Hjemmet. En gang da jeg var rundt ti år deltok jeg i en konkurranse bladet hadde for barn, og jeg vant dette spillet. I alle år siden har det fulgt meg, nesten uansett hvor jeg har bodd og vært. Og nå har det blitt favoritten til en ny tiåring, en gutt som er innom meg relativt ofte.

Først spille vi ludo. Jeg har alltid de røde brikkene; han veksler mellom svart og blå. Sist hadde han mest flaks med de blå. Når han blir lei, snur vi boksen og spiller mil. Husker du spillet ‘mil’? Det er et brettspill for to der spillerne har enten hvite eller sorte brikker, som i sjakk. Ni hver. Målet er å få tre på rad; da kan man nappe til seg en av motstandernes brikker. Den som først sitter igjen med bare to brikker (og dermed ikke kan få tre på rad) har tapt. Han elsker det, og jeg syns ofte det er gøy, jeg også.

Særlig når jeg vinner.

Jeg gikk på en boksmell

Altså. Egentlig skulle jeg bare innom bokhandelen for å se etter ei skrivebok. Men på vei inn falt jeg for det billigste trickset i boka; et bord fullt av pocketbøker på salg. Ikke bare salg på hver enkelt bok, men også 3 for 2.  Vanligvis går jeg rett forbi slike bord, men denne gangen stanset jeg opp for å se hva som lå der. Det var en tabbe.

Jeg tror alle tre er klassikere på sitt vis

Eller var det dét? Jeg fant først den nederste boka på bildet; ‘Hjertet er en ensom jeger’ heter den. Først tenkte jeg å la det bli med det, men så fikk jeg lyst til å lese Torbjørn Færøvik, og da var det lett å velge Maja Lunde si bie-bok som den tredje. Når jeg først betaler for to, hvorfor ikke ta med tre når det er det som er tilbudet.

Jeg lar meg noen ganger lure veldig lett, med andre ord. Når det er sagt, er jeg slett ikke så sikker på om ikke kvalitetsbøker er noe av det bedre man kan bli lurt av, tross alt. Jeg vet i alle fall hva jeg skal lese de neste ukene. Det gleder jeg meg til.

Om å gripe det med begge hender når det kommer

Vi har ikke vært bortskjemt med finvær på aldri så lenge. Så da finværet kom på en dag det var helg og fri, var det lett å la alt annet ligge og utnytte dagen maksimalt. Det var vi ikke de eneste som gjorde, ungene og hunden og jeg. Det var enduro-sykkelløp i marka og uendelig mange turgåere på vei til og fra Keiservarden, både via veien fra Maskinisten og via ymse stier – særlig den fra Turisthytta. Men det ble en fin tur likevel.

På vei fra post til post

Jeg hadde et par tiårige gutter på besøk, og vi hadde bestemt oss for å gå en runde med turorientering. Guttene er veldig motivert for å lese kart og finne poster, og samtidig er det fantastisk fint å gå i marka – særlig når man er på stedene utenfor den lokale E6’en, altså: borte fra de to hovedveiene som ‘alle’ går på når de skal på tur her. Hunden var også synlig glad for å være på tur med både gutta og meg, og gleden ble ikke mindre da vi stadig møtte andre folk med hund – kjente og ukjente – som han tidvis fikk hilse på. Dager som dette ønsker vi oss langt flere av, både han og jeg.

Utsikt fra Keiservarden mot nord

Vi snirkla oss litt hit og litt tid for å ta postene, men hele tida med veien fra Maskinisten som underliggende hovedrute. Begge guttene har vært på toppen før, men det er til dels ei stund siden. Selv har jeg heller ikke vært der oppe på aldri så lenge. Det gjorde godt å komme dit på en dag med både sol og varme. Vi så Lofotveggen i det fjerne, og både Mosken og Værøya var også synlige fra toppen. Guttene nøt utsikta mot både Mjelle, Kjerringøy og Steigen – men mest av alt mot paragliderne som seilte ut i lufta fra ‘baksida’ av Keiservarden.

Trøtt hund på Keiservarden vender ryggen til utsikta mot byen når han sover

Det var aldri noen tvil om at vi ville komme oss til toppen denne dagen, for i ryggsekken hadde jeg med turens kanskje største motivasjonsfaktor: primus og pannekakerøre! Det var godt å finne seg et sted å sitte i lyngen (mitt krav) rett nedenfor den steinete toppen av Keiservarden, og hunden var snar til å legge seg i ei bittelita grop under fjellbjørkekratt. Med primus tar det bare et øyeblikk å få maten klar, heldigvis, og både guttene og jeg fikk våre tilmålte pannekaker i fantastiske omgivelser – til tross for at røra hadde klumpet seg en del på veien.

Dager som denne lever jeg lenge på. Særlig når de er enkeltstående, klemt inn blant et overveldende antall regndager. De huskes bedre da, på et vis.