Advent i lilla

Vi er der nå. Jeg har lilla duk på bordet, adventsduk med engler og litt gull og greier på. Jeg har lilla lys i adventsstaken. I år som mange år før består den av bestemors rektangulære glassfat som ble brukt til servering av is, i sin hennes tid. Halvhøye kubbelys med krydder og kongler strødd rundt.

Lilla filthjerter på dørene
Lilla filthjerter på dørene

Adventsstjerna henger i det kjøkkenvinduet som vender ut mot gata. Adventskalenderen fra mamma med sine 24 pakker henger på veggen rett bak en sofa, adventskalenderen fra Røde Kors står på kjøkkenbordet og lener seg mot veggen. Tre av dørene i leiligheta har et lilla filthjerte hengende for å fortelle det alle vet: Det er advent nå!

Eller vet alle det? Jeg begynner å lure. Ei venninne måtte lete byen rundt for å finne lilla lys til adventsstaken sin. Butikkene hadde bare rødt og hvitt. Ei venninne med ny leilighet vil gjerne pynte til advent, og har vært på jakt etter adventspynt av dekorasjoner av ymse slag. Uten hell. Butikkene er fulle … av julepynt. Advent er ikke lenger advent; vi later til å ha hoppa oppi og forlenga juletida.

En ungdom sier det samme i Aftenposten. Hvor ble det lilla av? Hvor ble advent av?

Jeg husker det så godt fra oppveksten. Adventen var lilla, jula er rød. På lille julaften, dagen før dagen, ble hele huset hjemme, omgjort fra adventsklart til julepyntet. Ned med lilla lys, bort med lilla duker, bort med lilla filthjerter på dørene. Nå var det jula og det røde som skulle frem. Nisser, engler og alskens vinterlige dekorasjoner kom frem, og etter noen timers kollektiv innsats var alt der det skulle være og jula på plass i huset.

Også i voksen alder holder jeg på den tradisjonen; lilla i adventstida og julepynting på lille julaften. Når jeg har reist bort i jula, plukker jeg frem julepynten den siste dagen før avreise, sånn at det er juleklart og pynta mens jeg er borte – og når jeg kommer hjem igjen. Men det begynner snart å føles som en kamp i motvind. Hvor ble adventstida av? Har vi blitt så instant-gratification-vant at det eneste som duger er ‘the real thing’, lenge før tida, sånn at vi blir lei av jula før vi kommer midt uti måneden? Jeg vet ikke. Men jeg savner advent.

Søndagstur i bynære strøk

Han var ikke tung å be da klatremuligheten viste seg.
Han var ikke tung å be da klatremuligheten viste seg.

Når man er så heldig å ha tilgang på en åtteåring man kan ta med seg på søndagstur, er det ikke lov til å takke nei. Både åtteåringen og huskyen var ivrige på å komme seg ut, og det skulle vise seg at begge fikk solid trim og masse mental stimulans på de timene vi tilbrakte ute en søndag for ikke lenge siden. Ruta gikk til Maskinisten, langs stien bort til Bodin Leir, deretter ned til Vågøynes gård og videre ned langs Bodøelva, før vi til sist krysset jordene over mot 4H-gården og deretter gjennom Rønvika og hjem.

Aye, aye, captain!
Aye, aye, captain!

Jeg glemte å telle hvor mange hunder vi møtte, men det var mange. Alt fra bittesmå dvergpinchere til store samojeder. Vi var ute midt i den travleste tur-tida, og det var verdt innsatsen. De fleste hundene vi møtte fikk en kos av åtteåringen, og noen fikk hilse på huskyen også. På slutten av turen kom vi til et hjørne mellom Bodøelva og Rønvikjordene der det har stått et digert tre i mange, mange år. For litt siden var det plutelig saget ned, og nå ligger hoveddelen av stammen ved siden av veien. Trist – men veldig fint for åtteåringer å klatre i!

Sola er ikke langt over fjellene - men den ER der. Foreløpig.
Sola er ikke langt over fjellene – men den ER der. Foreløpig.

Vi var ute mens sola var på det høyeste, og det var nydelig fotolys. Selv om jeg for det meste glemte å ta bilder – det var finere å følge med på hund og barn, og på folk vi passerte. Men det slo meg at det faktisk ikke er lenge til sola blir borte, for det er bare med nød og neppe den kreker seg over Børvasstindan og kammen lenger vest. Snart vil den vises glimtvis, og litt uti desember vil den ikke lenger komme høyt nok. Da er det godt å kunne tilbringe tid utendørs med det lille dagslyset man har.

Natt, stille – og nordnorsk julesalme

Musikk er en viktig tradisjon i forbindelse med jula, i alle fall i min familie og for meg. Noe av det vakreste jeg vet, er Nordnorsk julesalme av Trygve Hoff. Den har til tider blitt radbrukket av artister sørfra – navn skal ikke nevnes – som sliter med både dialekt, tonefall og … troverdighet, rett og slett. I mine ører.

Men så finnes det noen som bare treffer innertier, og det på hver sin måte. Bodø-musikeren Tore Johansen ga for noen år siden ut ei juleplate som heter «Natt, stille». Jeg er ingen jazzelsker, men jeg må innrømme at jeg har likt det aller meste jeg har hørt fra den skiva. Der finner man også en versjon av julesalmen ‘vårres’ som er verdt å lytte til mer enn én gang. Eller ka du sei?

Det er en annen versjon som også har nådd de innerste krokene av lytte-hjertet mitt de siste årene. Maria Haukås Mittet gjør en versjon som får det til å gå ei varmkald skjelving ned gjennom ryggraden min. Hun gjør denne salmen, i mine øyne, enda bedre enn selveste opphavsmannen Trygve Hoff gjorde den. Maria sin versjon rangerer i mine ører også over Halvdan Sivertsens versjon, så glad jeg enn er i den. Også. Maria sin utgave kan du høre her – med behørige nordnorske motiver til.


Hvis du har klump i halsen og julestemning i hjertet nå, er du ikke alene. Kremt.
I morgen tennes julegrana, og adventstida er formelt i gang.

Alltid rom for hvilepuls

Det baller på seg nå når vi nærmer oss advent. Jobbing, planlegging, julegaver, arrangementer av ymse slag, gjester i alderen 8-65 år, forpliktelser på både kort og lang varsel. Det er nok å henge fingrene i. Og jeg er ikke den eneste som har det sånn.

Grå lys i et Figgjo Bente-fat er en enkel og fin dekorasjon. Syns jeg.
Grå lys i et Figgjo Bente-fat er en enkel og fin dekorasjon. Syns jeg.

Derfor blir det desto viktigere å ikke gi slipp på de små stundene i hverdagen som sørger for å holde hvilepulsen på et akseptabelt nivå. Når dagens oppgaver er gjort, når oppvasken er tatt, når telefonen slutter å ringe fordi ‘alle andre’ har gått og lagt seg. Da. Da er det jeg setter meg i godstolen, lar laptop være laptop og finner frem ei bok. Den fine tivolilampa mi gir godt leselys bakfra, et par tente kubbelys skaper stemning i stua. Har jeg flaks, er det torsdag kveld og Herreavdelingens platesjappe på P1. For eksempel.

Dvale-vinterkoppen fra Mummi er fylt med Pomme d'Amour-te fra Dammann Fréres.
Dvale-vinterkoppen fra Mummi er fylt med Pomme d’Amour-te fra Dammann Fréres.

Denne adventstida er helgene fulle av besøk fra nær og fjern, oppgaver som venter, nytt jobboppdrag med spennende utfordringer, arrangementer jeg er delaktig i – og noen rene trivselstiltak, som for eksempel et par julebord i godt selskap. Julegavene er langt på vei ferdige, og jeg har også fått hjulpet fire unge herrer i alderen 8-11 år med å forberede julegaver som foreldrene ikke har vært innblandet i, hvilket er en kilde til åpenbar stolthet hos dem det gjelder.

Hvilepuls, altså. Det skal man ikke undervurdere i disse travle førjulstider.

I rute før adventstida

Kveldskos med førjulspreg
Kveldskos med førjulspreg

Nå er det ikke lenge igjen til advent, og jeg gleder meg som et barn. Jeg har tyvstartet med klementiner for ganske lenge siden. I helgene spiser jeg sjokolade. Og hver dag, uansett hverdag eller helg, drikker jeg en eller flere kopper te. Årets vinterkopp fra Mummi heter «Snøhest» og blir flittig brukt, her til Amichaï fra Dammann Fréres.

Snart skal jeg henge opp adventsstjerna i kjøkkenvinduet. Legge lilla spisebrikker på kjøkkenbordet. Ha lilla adventsduk på salongbordet, lilla telys i et stuevindu. På skjenken skal fire lilla lys få stå på bestemors gamle is-fat og utgjøre kjernen i den årlige hjemmelaga adventslysestaken. Snart skal jeg ut i naturen for å finne ytterligere rekvisitter til akkurat dét prosjektet. I gangen står julekrybba i eska si og venter – den får nemlig ikke komme frem før fjerde søndag i advent, og dét er enda ei stund til.

I mellomtida skal jeg lage appelsinmarmelade med anis, eplemarmelade med kanel, hjemmelaget karamell og kanskje en runde med hjemmelagede drops. Brune pinner må også bakes, tror jeg. Sammen med fire fine gutter skal jeg lage marsipan med pynt av ulikt slag, og guttene skal få lage tennruller. Mamma og pappa rekker å komme på besøk akkurat i tide til å ha med seg innholdet til adventskalenderen min, og spikeren er forlengst slått inn i veggen der den skal få henge på sin nye plass her i nytt hus.

Siden jeg sjelden er hjemme hos meg selv i jula, passer jeg på å utnytte adventstida maksimalt med alle sine mange trivselsfaktorer. I år betyr det litt variasjon fra tidligere, ettersom jeg har flyttet i høst, men kjernen i det jeg gjør og de tradisjonene jeg har er akkurat den samme som før. Heldigvis.

Det kom ei bok i posten

Bok i posten! Hurra!
Bok i posten! Hurra!

For ei tid siden ble jeg med på et slags bok-kjede-opplegg på fjasboka. Opplegget gikk i korthet ut på at man sender ei bok man liker til en person man ikke kjenner (men som ofte er en venn av en venn), og så får man litt senere ei eller flere utvalgte bøker i posten fra folk man selv ikke kjenner – men som er venners venn i ‘motsatt’ ende. På et vis.

Jeg skulle sende ei bok til Hanne i Oslo, og det gjorde jeg. Det tok bare litt tid, fordi den boka jeg hadde tenkt å sende havna midt oppi masse flyttegreier og måtte gjenfinnes da jeg begynte å komme meg i orden. Men nå er den sendt! Hanne kan glede seg til å lese ei av de beste bøkene til Remarque; «Du skal elske din neste».

Her om dagen fikk jeg dessuten mi første bok i posten, som du ser på bildet øverst. «Den tidsreisendes kvinne» av Audrey Niffenegger. Anja i Svelvik har sendt den til meg. Jeg må innrømme å aldri ha hørt om boka, men jeg gleder meg til å lese! Satsinga på å legge vekk laptopen litt oftere og lese litt mer har gitt gode resultater så langt, må jeg innrømme. Fortsatt har vi noen få timer med dagslys hver dag, men de mørke timene er i klart flertall. Ute er det nordlys, inne er det leselys og te. Det passer fint med mørketid, rett og slett!

Vågøyvannet rundt

Du finner det mellom Junkerfjellet og Keiservarden. Vågøyvannet ligger der og venter, og det har all tålmodighet i verden. Du kan komme når du vil, vannet ligger der. Som et lite smykke strekker det seg fra en smal tarm i vest til en myk, rund bue i øst. Du kan gå, du kan jogge, du kan komme alene eller sammen med noen. Vågøyvannet har plass til deg. Uansett.

Vågøyvannet har frosset og tint litt igjen.
Vågøyvannet har frosset og tint litt igjen.

Noen starter i Maskinisten, et velkjent utfartssted i Bodø, og nærmer seg vannet i en kilometerlang oppoverbakke fra vest. Andre kommer fra østkanten, fra Bestemorenga eller Mørkved, for eksempel. Noen foretrekker stiene, store eller små. Andre syns den brede grusveien langs nordsida av vannet er det beste stedet å gå på.  Kanskje kommer du på sommeren og tar orienteringsposter på din vei rundt vannet. Kanskje kommer du på vinteren og har med deg skøyter for å leke over isen. Vågøyvannet har plass – også hvis du kommer til hest eller har med deg hunden din.

Den firbeinte skulle gjerne kommet seg til elgen nedpå myra.
Den firbeinte skulle gjerne kommet seg til elgen nedpå myra.

Selv om stien er bred og lysløypa grusa, kan du få store naturopplevelser på din vei rundt vannet. Her har jeg møtt elg, her har jeg skremt opp rype, her har jeg sett orrhane rett ved stien, helt uaffisert av folk som gikk forbi, og her har reven stadig etterlatt spor der vi trasker. Harespor på snøen er så vanlig at det knapt er verdt å nevne. Og har du med deg fiskestanga, skal du ikke se bort fra at det er noe å få i vannet – men jeg må innrømme at jeg ikke har prøvd selv. Ikke enda. Myr og sumpaktige områder langs nordkanten av vannet og i den østlige buen gjør dessuten Vågøyvannet til et yndet område for et utall fugler, og mange av dem hekker her på våren og forsommeren.

Skogsguden Pan med fløyta si.
Skogsguden Pan med fløyta si.

Vet du hvor du skal titte, finner du sogar streetart på din vei rundt vannet! Bodø-artisten Stein har laget dette motivet av skogsguden Pan, hvis jeg ikke tar feil. Bildet ble knipset i august i år. Hvem sa at streetart på liv og død må være 100% urbant? Hvis du følger den mest brukte stien rundt vannet, er det temmelig nøyaktig seks kilometer rundt. Det er en tur som er så fin at Bodøbandet Kråkesølv har skrevet en egen låt om «Vågøyvannet rundt«.

Selv foretrekker jeg å gå heller enn å løpe rundt. Er det sommer, tar jeg gjerne turen på kveldstid når det er mindre folk ute. Ofte har jeg med meg matpakke – det er flust av steder hvor man kan sette seg og nyte utsikta, enten man vil sitte i naturen eller på en benk langs stien.

Lett tilgjengelig, variert og innholdsrik. Vågøyvannet rundt, altså. Jeg våger å påstå at den turen er noe av det fineste bodøbyen har å by på, uansett årstid.