Stille natt, hellige natt

Klokka er nesten 23 og Hadselkirka begynner å fylles med folk. Setene nede nesten fullt belagt, og oppe på galleriet begynner det å fylles i radene. Gamle kjente nikker til hverandre, naboer vinker fra benkeraden opp på galleriet. Så godt å se deg! Nei, er det du som er her? Velkommen hjem til jul! Kan jeg sitte, er det ledig her? Vet du hva klokka er? Så du at XX er her, jeg trodde han var for syk til det? Jeg ser ei gammel skolevenninne på motsatt side av midtgangen nede. Her oppe går praten stillferdig og slagferdig mellom folk i benkeradene. Konserten med blandakoret siste fredag før julaften er tradisjon for mange, og kjeftamentet sitter på rett plass. Man trenger ikke mye lyd for å si ord med snert, varme eller humor. Ikke her.

Julenattkonserten starter (Hadsel Kirke, a.d. 1824).

Julenattkonserten starter (Hadsel Kirke, a.d. 1824).

Minuttet før klokka er 23 blir de elektriske lampettene i kirka slått av, og surret av stemmer dør hen. Nå er det bare stearinlys som gir et snev av lys i kirka. Det er symmetrisk fordelt. Sju benkerader med tent storlys i enden, to lysekroner med ti stearinlys hver – og midt foran: den gamle messinglysekrona, som sannsynligvis er det eldste objektet i kirka, er også tent med sine seks lys. Førtifire stearinlys, med stort og smått, er nok til at ei fullsatt kirke ser rommet rundt seg, ser omgivelsene noenlunde klart mens de venter på at koret skal komme inn. Etter timeslagene med kirkeklokka kommer de inn, hvert kormedlem med et stearinlys i den ene handa og en sangperm bretta opp mot brystkassen med den andre. Jeg ser noen kjenninger innimellom, og folk jeg kjenner til. En middelaldersang smyger seg ut fra halsene deres og inn i øret på oss som er gjester for en kveld. Roen er i ferd med å senke seg, solisten tar sats og forsamlingens fulle oppmerksomhet er på de noenogtjue personene som står oppstilt i vifteform foran alteret mens Külli dirigerer det som skjer.

I ettertid vet jeg knapt hva som var det beste. Var det Ragnhild som sang som en engel? Kanskje det var synet og lyden av Oddvar, som har sett likedan ut i 25 år men likevel maktet å gjøre et enda dypere inntrykk der han briljerte med bassen sin slik at englene må ha hoppet av fryd? Kanskje var det trangen jeg kjente til å rappe litt med Puff Daddy, til minne om B.I.G. da fiolinisten fra Estland spilte Air. Eller kanskje det var følelsen av evighet da det var tid for ‘Deilig er jorden’ og alle reiste seg på likt, som på signal, og lot stemmene stige med den gamle salmen på vei opp, opp, opp?

Jeg vet ikke. Og det spiller ingen rolle.

På vei hjem er det knapt en lyd i bilen. Radioen er avslått, og det er bare lyden av motoren som såvidt høres der vi beveger oss på nullføre gjennom sluddelinger på vei hjem. Vi har alle musikken og stemninga i hodet, vi vil beholde den roen til vi er hjemme og i seng. Vi trenger ikke si noe, utveksle oppfatninger eller kommentere kveldens arrangement. Det er ikke nødvendig.

Nå kan jula komme.

Reklamer

En kommentar om “Stille natt, hellige natt

  1. Tilbaketråkk: Nesten himmelen, ved havet « Elisabeths Eldorado

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s