Jeg tror Hemingway ville likt seg her

De kaller det mørketid. Da er det mørkt nesten hele døgnet og alle er inne hele tida. Det er som om halve landet går i dvale, later de til å tro. At vi våkner en gang ut på våren, når sola igjen har fått feste.

Vi som bor her, eller i det minste kommer herfra, vet at det er langt fra sannheten. Langt fra virkeligheten. Om vi ikke ser sola, har vi lyset. Og fargene. Ikke minst har vi fargene. Dem er det mange av, mange flere enn om sommeren når midnattsola har opphevet mørket for en periode. De vil gjerne hit om sommeren. Vi vet at det er vinteren som virkelig bergtar.

Ikke bare høsten er gylden her oppe

Ikke bare høsten er gylden her oppe

I Oslo, for eksempel, tar det en snau time fra det er mørkt til det er omtrent fullt dagslys om vintermorgenen. Og med mindre du bor høyt i Kollen, eller kanskje i rabbene i Ekebergåsen eller på Nordstrand, er det vanskelig å se nyansene som kommer over horisonten. Blunker du, er de borte, de har gått videre til neste fase og lyset blir sterkere. Flatere. Før du vet ordet av det har dagslyset festet grep. Utpå ettermiddagen merker du at det tar til å skjømmes og tenker at ‘nå går sola ned’. En time senere er det mørkt før du skjønte hva som foregikk. Hvis du tenkte på det i det hele tatt.

Her er det annerledes. Her det det ikke annet lys enn kanskje måneskinn hvis månen er mer enn halv. Men hvis det er vinter og sne kan du lett skille fjellet fra himmelen bak, for sneen gir fjellene en dyb blå glød som gjør at fjellet blir mørkeblått mens himmelen bak er svart. Hvis du ser mot øst, skjønner du at det begynner å bli dag når det morgengrønne lyset som stiger på himmelen gjør at du ser konturene av Lofotveggen som du vet ligger der, en blåsvart taggete kant som strekker seg i det uendelige mot en kontrast av skarp grønn bak Møysalen og videre bortover. Etterhvert går det grønne over himmelen som ei linje som beveger seg mot vest. Over linja er det mørkeblått, under linja kommer det lyse blå, det gyldenrosa som minner om glørne etter det bålet som har varmet himmelen i natt.

Til slutt har vi ‘vanlig’ dagslys. Vi ser ikke sola, men vi har alt lyset fra den og du kunne fristes til å tro at den bare var skjult bak et fjell, et høyt hus eller kanskje en sky. I stedet er det horisonten som nekter den adgang lenger opp. Og når dagslyset svinner, har vi den samme fargeprakten, den samme langsomme endringen i lys og farger, som det var tidligere på dagen. Ofte er det enda mer flammende vakkert når lyset trekker seg tilbake.

Barn av blå krukke, skrev Kari Bremnes. Dette er på yttersida av øya hennes, en dag i romjula 2008.

Barn av blå krukke, skrev Kari Bremnes. Dette er på yttersida av øya hennes, en dag i romjula 2008.

Det er ikke slutt når lyset og fargene er borte. Når ethvert spor av gull er borte fra landskapet, fra havet og skyene og himmelen, da tar det blå over. Det blå er som en storebror som går innom småsøskenene sine når de har lagt seg. Storerbror Blå sjekker at lyset har lagt seg, at folk er i hus eller har reflekser på seg når de er ute. Storebror Blå dekker hele landskapet, han er allestedsnærværende og farger hele landskapet til slutt. Så blir han borte, går selv til ro for natta og lar mørket ta over. Men selv ikke mørket er enerådende; det må dele plass med barnevakten, nordlyset. Det går stille i dørene mens det våker over nordboerne.

Så blir det morgengry igjen, og lyset og fargene går atter sin gang. The sun also rises, skrev Hemingway. Jeg lurer på hva han ville skrevet om vinteren i Nord-Norge.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s