Jeg velger meg Berlin

«En gang hadde æ en elsker i Berlin» sa ei gammel dame høgt med nabobordet. «Han hadde stemme som en gammel fiolin, og han snakka te mæ med den. Herregud! Det hete visst å falle førr en mann, men æ tok retning himmel. Æ flaug, og æ flaug høgt. Det va’kje nå førrnuft i det vi gjorde. Men kem kan temme dønningen og be dem om å snu? Ikkje æ. Ikkje du.»

Ho Kari.

Ho Kari.

Disse ordene av Kari Bremnes har i vært i hodet mitt i uminnelige tider, helt siden jeg aller første gang hørte sangen. Kanskje ga de gjenklang fordi jeg også har en ting for stemmer, for mannestemmer. Han kan se ut som han vil og drive med hva han vil og i det hele tatt. Men når jeg hører en stemme som virkelig treffer, da blir jeg så myk innvendig at han bare trenger å si «blir du med?» for at jeg skal følge ham hvorsomhelst nårsomhelst. Hvis han bare prater spiller det ingen rolle hva han sier. Tror jeg. Det kiler nederst i ryggen og jeg klemmer umerkelig beina sammen just i case og legger vekt på å se heeelt avslappet ut siden mitt indre er i et opprør som er en revolusjon verdig. Det bobler og syder og damper og koker, halebeinet er plutselig laget av gelè og det er med nød og neppe jeg kan fremstå som normal. Men damer med sterk vilje kan hvis de vil. Jeg kan hvis jeg vil. Og hvis jeg anstrenger meg. Selvfølgelig sier jeg det ikke høyt, verken til han med stemmen – til dem med stemmen – eller andre, man gir da ikke vekk sine strategiske svakheter. Men at jeg har den? Åja. Så til de grader.

En mann med den rette stemmen har en utrolig mye enklere jobb med meg enn han aner. Heldigvis.

Men så er det Berlin. Det har alltid vært noe med Berlin. Først var det dèt at byen var delt. Som oppvoksende barn med hode og hjerte for verden rundt meg var det en kilde til konstant undring.

Deretter var det Berlin når jeg var 15. Plutselig var det ekstrasending på nyhetene, Jan Otto Johansen fikk nesten orgasme på direkten, alle kroppshårene mine sto rett opp samtidig, og jeg satt i ei kjellerleilighet i Stavanger og visste at det jeg så på TV var noe mine barn og barnebarn ville komme til å lese om i historiebøkene. Ingenmannslandet mellom øst og vest ble fylt av folk – på østsida også! – og det varte ikke så alt for lenge før de fikk laget hull i muren, og folk krysset gjennom uten at noen ble drept. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Og gjorde begge deler. Samtidig. Det ble en opplevelse som satte spor og retning i meg langt mer enn jeg kunne forestille meg eller forstå der og da.

Så var det Berlin i Grand Prix, Brandenburger Tor no less. Kan vi ikke forbigå Kjetil Stokkan i stillhet? Takk.

Det har alltid vært Berlin. Jeg bodde i Tyskland, i en stor by som hele verden kjenner og som jeg stortrivdes i. Jeg hadde lovet bestefar å ikke gifte meg en tysker, men fråtset i amerikanere, svensker og kortvarige tyskere. Det føltes som sentrum. Men selv med Bonn som hovedstad var det Berlin alle pratet om. Det var bare et tidsspørsmål før de flytta hovedstaden; det visste alle.

Brandenburger Tor, Berlin.

Brandenburger Tor, Berlin.


Da jeg bodde i tigerstaden ble Berlin igjen hovedstad i United States of Germany. Berlin var byen kunstnere jeg likte dro til, forfattere og musikere. Berlin var den byen jeg ikke kunne forklare min tiltrekning til, men som like fullt var der, et slags bakteppe i bevisstheten min. Berlin var den dårlige samvittigheta; jeg burde vært der samtidig som den ikke var viktig nok til å bli prioritert når jeg la reiseruta. Det ble liksom aldri meg og Berlin, men jeg visste at et sted i fremtida ville det bli noe. Noe med potensiale, noe som kunne bli et livslangt forhold.

Og nå. Nå har jeg plutselig kjøpt billetter til en konsert i Berlin. Tanke-klikk-bestille?-klikk-bestilt. Bestilt. Jeg skal til byen jeg så lenge har tenkt på og lurer på om den er det jeg tror, om den er mer eller mindre. Jeg har ei blank uke i kalenderen min og hele Berlin til å fylle den. Hvis jeg vil. Jeg har to billetter til konserten og ingen planer om hvem den andre billetten er til, egentlig. Jeg bare tenkte det var greit å kjøpe to. Hvem konserten er med? Kari. Kari Bremnes.

Nå kan alt skje.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s