That don’t impress me much

Det var sommeren 2004. Vi var i Femundsmarka med hele storfamilien, det var sent i juli og verden kunne ikke vært bedre. Therese og jeg hadde vært en tur i Røros på en av hviledagene. Nå var vi i bilen på vei tilbake til hytta vi hadde leid. Joggesko, lett fjellbukse og singlet var mer enn nok klær, for det var varmt og sola skinte. Det var tidlig ettermiddag og vi hadde enda mange timer foran oss før det var sengetid. Lykkefølelsen var proporsjonal med mengden vind gjennom håret.

Selv fra bilen la jeg merke til fuglene ved vannet på venstresida. Automatisk så jeg at et par av fuglene ikke ligna noe jeg hadde sett før. – Vent litt, brems ned, sa jeg til Therese. Hun bremsa, stoppa, rygga. Fulgte blikket mitt for å se hvor hun skulle bevege bilen, for blikket mitt var fiksert.

I vannkanten sto to store, grå fugler. De lignet en mellomting av struts og pelikan i fasongen, var grå. Ranke. Stolte. Elegante og høyreiste. Og helt tydelig uaffisert av oss i bilen, en snau hundremeter (sekstimeter?) fra vannkanten. Uaffisert av endene rundt seg, av svanene lenger bort på vannet. Et blikk fra meg fikk Therese til å slukke motoren like fullt. Vi rulla ned vinduene. Og det var da vi hørte det.

De sang.

Lange, trompetaktige lyder steg til værs mens de to fuglene foretok noen merkelige manøvere. Beveget hodet og halsen frem og tilbake, som om en usynlig regissør koordinerte dem synkront. Bytta bein av og til, foldet ut vingene uten å gjøre tegn til å fly, for så å klemme dem nærmere kroppen igjen. Hele tiden mens den lengtende lyden steg til værs. Jeg merka verken bilen jeg satt i eller selskapet jeg hadde der. Alt i meg, min hele og fullstendige oppmerksomhet, var trollbundet av synet ved vannkanten.

Tom Schandy/WWF. Klikk på bildet for link til kilde.

Tom Schandy/WWF. Klikk på bildet for link til kilde.

– Hva er det egentlig de gjør? hvisket hun. – Danser, svarte jeg. – Det er traner, og de danser. Jeg var full av ærefrykt. Var veldig klar over at mange gjør tallrike forsøk på å få se det jeg nå tilfeldig hadde dumpa over. Visste at dette var et glimt av evigheten, av en dans som er like gammel som tiden selv. Jeg kunne ikke tro hvor heldige vi hadde vært. Tenk å dumpe oppi tranedans mens man av alle ting satt i en bil?!

* * *

Så derfor, når vi nå sitter på et eksklusivt sted som bare har adgang for spesielt utvalgte og du har en dress som heter Armani og ei klokke jeg ikke kan uttale navnet på. Når du puffer deg opp ved å fortelle om alt det viktige du driver med, namedropper de riktige navnene og forventer et imponert blikk i retur fra meg, så har du forregnet deg. Du har forregnet deg grundig. Jeg blir ikke så imponert som du forventer og har ikke tenkt å smiske meg innpå deg for å få invitasjon til arrangementet du snakker om akkurat nå. Du er simpelthen utkonkurrert, kjære mann.

For jeg har sett traner danse.

2 kommentarer om “That don’t impress me much

  1. Jeg bare elsker tranehistorien din! Så utrolig flott! Kanskje vi skulle ta med oss hver vår hund og reise en tur til Femundsmarka til sommeren og se om vi ser noen flere traner som danser……(?) Om ikke annet så går det an å sitte ved et leirbår og filosofere …..

  2. Den er jeg HELT med paa! Kanskje ei langhelg? Foerste halvdel av august? Avhenger litt av hva jeg gjoer til sommeren, men det maa vi definitivt snakkes naermere om:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s