Noe som venter

Etter ei arbeidsintensiv uke sitter jeg her og tenker at jeg burde være sliten og litt lei nå. Men det er jeg ikke. Tvert imot føles det som om jeg har gjort et kjempejafs i retning fremtida, som om distansen måles i antall ord jeg får ned på papiret. På et vis. Og når hodet blir slitent og jeg trenger en pause, er en av favorittsyslene å bla i bildearkivet på laptopen min. Ofte ender jeg opp der hvor jeg har mange bilder hjemmefra. Som her, for eksempel.

Hadselbrua. Blant annet.

Hadselbrua. Blant annet.

Dette bildet viser Hadselbrua, som stod ferdig i 1979. Du kan også se den på en av mine tidligere poster, men da fra et annet  perspektiv. Alt du ser av land på motsatt side av fjorden er Hinnøya, Norges største øy. Litt utenfor høyre bildekant, litt lenger nedover, starter Aust-Vågøya og Lofoten. Under den største buen på brua kommer hurtigruta et par ganger for dag, på vei inn til Stokmarknes, som er hurtigrutas fødested. Øya på venstre side av brua, i enden av moloen, er Langøya, som er Norges tredje største øy.

Møysalen ruver som ei dronning

Møysalen ruver som ei dronning

Dette bildet er tatt omtrent på Haukenes, som ligger på Langøya. På Hinnøya kan du se fjellet Møysalen; to topper med en liten isbre imellom. Møysalen er det høyeste fjellet i Vesterålen og måler 1262 m.o.h. Hver lørdag i sommerhalvåret kan man delta i arrangerte turer til toppen og ned igjen – eller man kan gå dit på egen hånd utenom, hvis man vil. Det gjorde f.eks. dronning Sonja. Rognetreet i forgrunnen kler seg som regel i ubeskrivelig vakre farger når høsten kommer, og dette punktet er et yndet fotosted.

Ord på blå bunn

Ord på blå bunn

På Sortland har de et prosjekt som heter ‘Den blå byen’. Det består blant annet av at veldig mange bygg har blitt malt blå. En annen del av det er et prosjekt som heter ‘Ord på blå bunn’. På slutten av 1990-tallet samarbeidet Lars S. Christensen (som da bodde på Sortland) med lokale ungdommer i et prosjekt hvor de fant frem til ord som passet på blå bakgrunn rundt omkring på stedet. Jeg liker ordene over, som står på en tilfeldig vegg. En annen av mine favoritter er skjult i et hjørne, i en krok. Det er ikke noe sted man går tilfeldig forbi, men hvis du går inn mot hjørnet for å lese hva som står der, ser du: «Står du her ennå?»

Hytta. Kanstadfjorden. Lykkeland, egentlig.

Hytta. Kanstadfjorden. Lykkeland, egentlig.

Et annet sted jeg ofte lengter meg til, spesielt når bildemeldingene hagler inn i helgene, er hytta. I 1998 kjøpte mamma og pappa ei hytte innerst i Kanstadbotn, en sørvendt fjord på Hinnøya. Pappa bygde etterhvert ut hytta, og her tilbringes utrolig mye tid. Her kan man gå i fjæra eller i fjellet, i daler eller på toppene. Om sommeren til fots, om vinteren er det et snehull med skiføre i lange tider. Rundt jul og nyttår er dette et helt fantastisk sted fordi fjorden vender mot sør, og selv om det er mørketid er det et fantastisk lys-spill utenfor stuevinduet. Bildet over er forøvrig tatt ved midnattstider ei juninatt. Sola står i fra nord og fotolyset var ubeskrivelig magisk. Vi har også en liten trebåt nede på fjorden. En gang skulle mamma og jeg bare gå litt opp i lia på venstre side av hytta (i forhold til hvor bildet er tatt), bare for å se hvordan hytta og landskapet så ut derfra. Og når vi kom dit vi hadde tenkt, skulle vi bare litt videre – og litt videre. Og litt videre.

Her gikk vi; skaret rett til venstre for høyeste toppen.

Her gikk vi; skaret rett til venstre for den nest høyeste toppen.

Det endte med at vi gikk ned i Fiskefjorden (Feskfjor’n i lokal uttale) og ringte pappa for å få ham til å hente oss. Da hadde vi vært på tur i seks timer sammenhengende – med ei halvlitersflaske cola og to middels store bananer som næring… Pluss at vi drakk fra et vann og fra elva underveis; det går ei stor og frisk elv langs den siste drøye tredjedelen av turen vår. Vi var oppe i ca 600-700 meters høyde underveis, da vi kryssa et langt skar. En helt fantastisk dag – som jeg gleder meg til å gjenta på et eller annet tidspunkt.

Glad vandrer, i tørt og vått.

Glad vandrer, i tørt og vått.

Jeg er glad i å gå i fjæra. Her er jeg i fjæra ved hytta, med mammas gamle altmuligstøvler på beina. Skitne og flekkete, men de holder vannet ute! Det er ei elv som renner ut aller innerst i fjorden, og noen steder er det derfor ganske ganske grunt med en gang fjæra trekker vannet utover. Det er masse, masse blåskjell i området av en eller annen grunn, jeg har noen bilder fra fjæra som nærmest er blålilla fordi det er helt dekket av skjell. Og det er så godt med salt havluft og rent havvann når det er flo! Her i England er som regel havet ganske grumset og brunt de stedene jeg drar til sjøen, så det blir ikke det samme selv om det er hav.

Her er det blomsterprakt uansett flo og fjære.

Her er det blomsterprakt uansett flo og fjære.

Hele dette området er dekket av vann når floa kommer tilbake, bildet er tatt omtrent på maks fjære. Det morsomme er at alle de hvite blomstene du ser, blomstrer like mye under vann da! I den gyldne midnattsola er det som om de gløder, men når det salte havvannet igjen siger inn og begynner å stige, er det som om de ikke merker det. De bare blomstrer likevel. Og de dufter helt fantastisk når man setter seg på kne og kjenner etter. Båten på fjorden bak er min kjære far som er ute og dorger. Det ble ferskfisk på oss denne natta!

Sååå stort er landet mitt!

Sååå stort er landet mitt!

Jeg har funnet mi egen øy! Dronning Elisabeth av Kanstadøya, tenker jeg. Sola i ansiktet, klokka er midnatt og jeg kunne knapt vært lykkeligere enn da dette bildet ble tatt… Når sant skal sies fant jeg en liten ‘kam’ av sand under vann som akkurat ikke rakk over støvlekantene mine. Den fulgte jeg ut til øya mi. Vannet steg merkbart bare på de minuttene det tok å ta dette bildet og utforske øya, men jeg klarte akkurat å komme meg tørrskodd ‘i land’. Hytta ligger forøvrig på en liten høyde like utenfor venstre billedkant her.

Bankfjæra i Lødingen. Og Stetinden langt bak.

Bankfjæra i Lødingen. Og Stetinden langt bak.

Dette bildet er tatt fra Bankfjæra i Lødingen over mot Steigen, Tysfjord og Hamarøya. Det går ferge dit, og det er raskeste veien for å komme seg over til E6 på. Stetind, Norges nasjonalfjell, kan du faktisk også skimte som en liten ‘durt‘ som stikker opp. Hvis du ser ca midt på bildet og teller fra høyre, ligger Stetind rett til venstre for den tredje toppen, nærmest i ei lita grop. Dette er et fantastisk bade- og utfartssted om sommeren, både for lokalbefolkning og for turister.

Magi i Lofotfjæra

Magi i Lofotfjæra

Her er vi i Lofoten! I 1992 startet et prosjekt i regi av Nordland Fylkeskommune hvor kommunene i fylket fikk tilbud om å få et spesialdesignet kunstverk som skulle plasseres ute i naturen. Samspillet mellom kunstverket og landskapet var viktig, det samme var målsetningen om at kunsten skulle bidra til å få folket mer ut på tur. Det er pr idag 33 kommuner som er med på dette, deriblant alle i Lofoten og Vesterålen. Akkurat dette ‘speilet’ er et skulpturen for Vågan kommune i Lofoten. Det ligger på Aust-Vågøya, litt vest for Svolvær og Kabelvåg, i fjæra på et sted som heter Lyngvær. Det har ingen tittel og er laget av en amerikaner som heter Dan Graham (f. 1924!). Speilet utgjør en bue på ca 45 grader. I det speilet ser du deg selv foran landskapet bak deg, samtidig som du også ser landskapet foran deg. Du kan stå helt inntil eller et stykke utenfor, midt foran eller på sida. Avhengig av hvor nært du står ser du enten refleksjonen av landskapet uten noe mer, eller du kan stille deg slik at du selv er med i bildet. Jeg valgte det siste da jeg knipset dette.

På stedet hvor skulpturen står er du omgitt av mektige fjell på alle kanter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, for alle ord som har blitt brukt om Lofotfjellene gjør at enhver setning nesten blir en meningsløs klisje. Men hvis du forestiller deg at fjellene foran deg ruver høyt over kanten på speilet, hvis fjellene bak deg har massive dimensjoner men er bittelitt lengre unna – og i speilet ser du deg selv midt oppi all denne overveldende naturen. DA begynner du å forstå hvordan denne skulpturen oppleves. Men som Terje Nilsen sier i sangen om Mjelle: ”du må ha vært dær førr å kunn’ førrstå…”

8450 Stokmarknes, Norway.

8450 Stokmarknes, Norway.

Her er mitt kjære Stokmarknes, fotografert fra øst mot vest. Stokmarknes ligger på nordsida av Hadseløya, som er det du ser nærmest og på venstre side. Det meste av land som du ser i bakgrunnen og til høyre er Langøya. Bildet er tatt i 21-tida, og på grunn av virkningen av sollys og skygge er det ikke så lett å se bebyggelsen og utbredelsen av hjemstedet mitt akkurat her. Jeg var influensasyk og overhodet ikke i form til noen seriøs fjelltur denne sommerdagen, men da Lillian lurte på om jeg ville være med og lufte ovnsrørhunden deres kunne jeg simpelthen ikke si nei. Og det var verdt det, selv om jeg var halvfebril og hadde pustebesvær!

Veien hjem, akkurat passe lang.

Veien hjem, akkurat passe lang.

Her er vi på vei ned igjen, ned Hadselåsen. Herfra tar det ca 10 minutter å gå hjem, så naturen er veldig lett tilgjengelig. Heldigvis. Jeg er veldig glad i å kunne ta korte og lange turer på impuls og slippe å måtte styre så mye for å komme meg ut. Trenger ikke kjøre fordi det går sti omtrent fra oss og opp til skogsveien. Etter et drøyt kvarters tur oppover åsen (fra foten av fjellet) er man over granplantefeltet og befinner seg på 150-200 m.o.h. Derfra har man en spektakulær utsikt – og kan velge mellom å holde seg på samme høyde og gå innover bjørkeskogen, eller om man vil ta stien opp langs en åskam som snarvei til høyden (toppen blir feil ord å bruke når det er flere avrunda topper som ligger på relativt likt høydenivå).

Huff. Dette ble en veldig lang bloggpost. Jeg bør nok skjerpe meg litt.

Reklamer

6 kommentarer om “Noe som venter

  1. Flotte bilder som jeg kenner igjen, jobbet en sommer som lastebilsjøfør mm. for Gisle Gerdhadsen i Hadsel. i 85. Fantastisk sommer og mye moro.

  2. Jobba du for Gisle? O heldige mann 🙂 Han var en legende, og jeg tror deg naar du sier det var mye moro. Alle kjente ham, og alle likte ham. Pappa jobba sammen med han da jeg var lita; foer skolealder. Visste du at han gaar igjen i Gislesvingen; paa veien nedenfor huset der han bodde? Det kan jeg gjerne fortelle mer om en gang.

  3. Nedenfor veien stod det gamle huset hans, jeg tror også det har vært en helt gårdsbruk der. Huset brant og da bygde han det nye huset over veien.

    Jeg jobbet bare tre månder men ble godt kjent med folk der oppe. Var på besøk et par ganger etterpå, men nå har jeg ingen kontakt med familien.

  4. Bjørg, hvis du klikker på navnet til Einar finner du hjemmesida hans. På høyre side er link til facebook-profilen hans. Der kan du komme i kontakt med ham 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s