Sommeren 2006. Og 2009.

Det er sommer. Det er Nord-Norge. Det er ferie. Og jeg har med meg ei venninne nordover, amerikanske Jennifer som aldri har vært i Norge før. Oppholdet har så langt vært alle klisjéers mor, med fly til Bodø og hurtigruta derfra, sol hele veien over Vestfjorden, trollsuppe servert på akterdekket av hurtigruta i Trollfjorden og senere fjelltur med 360 graders milevid utsikt over fjell og hav da vi kom til Storheia. Jennifer er så begeistra at hun bobler over når hun snakker med forloveden, som ble hjemme i England pga jobb. Selv jeg kan høre at han angrer på at han ikke tok fri.

Så blir det torsdag kveld. Vi skal på fisketur til et av mine to yndlingsvann. Dette ligger på Langøya. Vi har kjørt et kvarter hjemmefra, snirkla oss innover en skogsvei som passer best for firehjulstrekkere og parkert der veien slutter. Går over elva, gjennom skogen og det fine rypekrattet, og der ligger endelig vannet. – Har du fisket før, spør jeg. Ja, sier hun, men ikke med flue. Greit nok. Jeg binder opp snøret for henne med fortom, dubb og et par fluer. Viser med min egen stang hvordan hun gjør med snella når hun skal kaste, og hva hun må gjøre når dubben treffer vannet. Og Jennifer er klar. Hun er kvart indianer og hevder at dette er noe hun kan ut fra genetiske forutsetninger. Jeg anviser henne til et sted 30 meter til venstre for meg. Der får hun den beste plassen ved vannet.

Kvartindianer med stang, midnattsol i bakgrunnen. Bildet ble tatt etter hendelsene som er beskrevet ;-)
Kvartindianer med stang, midnattsol i bakgrunnen. Bildet ble tatt etter hendelsene som er beskrevet 😉
Jeg ordner kjapt mi egen stang mens hun går bortover dit jeg har sagt. Når dubben min når vannet og jeg begynner å sveive inn, vrir jeg hodet mot venstre. Ser at hun kaster ut og får fin lengde på kastet. Og akkurat i det dubben hennes når vannet ser jeg også ørreten som biter i den innerste flua. Et skikkelig jafsebitt! Jennifer hyler. “Jeg har fått fiiiiiisk! Hva gjør jeg nå?” Jeg svarer: – Du hadde jo fiska før? “Ja, men jeg har aldri fått noe!” Desperasjonen er det ingenting å si på.

Jeg snører inn mi egen stang det jeg er god for og løper mot henne mens jeg roper instrukser. Hun klarer å følge dem. Når jeg rekker bort, er fisken godt synlig bare noen få meter fra oss. En ørret på et par hekto som spreller det han er god for. Jeg overtar stanga og får fisken på land. Kvartindianeren tør ikke ta på fisken, så jeg må hekte den av kroken og drepe den. Jennifer nærmest hopper opp og ned ved siden av meg. “Oh my God I can’t believe it! I actually caught a fish. Oh my God I am so excited. Oh my God I really caught a fish! Wait until I tell my gran about this!”

Kvelden varte i mange timer til. Klokka var over midnatt da vi dro derfra. Til slutt dro vi hjem med åtte eller ni ørreter. Nok til middag for henne og meg og opphavet mitt neste dag. Mer enn nok til å gi henne sterke inntrykk fra nye opplevelser – hun har aldri fiska ved midnatt mens sola skinte i ansiktet hennes for eksempel – og morsomme historier å fortelle senere. Minner for livet, for å si det med en klisjé. Vi prekeverte fisken og avslutta kvelden med et glass rødvin ute på verandaen før vi fant hver vår seng. Forloveden hennes var forlengst informert.

Nå har hun flyttet tilbake USA. Forloveden er historie. Hun jobber lange dager. Men innimellom får jeg en tekstmelding, for eksempel: “Skal du hjem til vinteren? Jeg har så lyst til å se nordlys og prøve isfiske…»

Og jeg? Jeg flytter hjem i løpet av neste vintersesong. Men enda bedre enn det, fant jeg ut nylig. Jeg skal nemlig tilbringe sommeren i Nord-Norge. Om under to måneder finner du meg ved dette vannet igjen; den første av utvilsomt mange sommerkvelder som skal tilbringes der. Det er fare for at det blir blogging av det.

Reklamer

Dagen det gikk helt galt

Jeg hadde gledet meg så mye til i går. Torsdag 23. april har jeg planlagt helt siden august i fjor, helt siden J i Bergen ringte meg en dag og fortalte at hun var gravid for første gang. J er ei av mine beste venninner og vi har delt leilighet i tigerstaden en gang for lenge siden. Og nå var hun altså gravid, med en mann jeg ikke engang hadde møtt fordi det var alt for lenge siden vi hadde møttes, sånn i det hele tatt. Så da hun ringte den dagen i august i fjor, satte vi oss ned med en kalender hos hver av oss og planla tid for barselsvisitt ut fra hva vi visste da og hva vi trodde ville passe. Og vi ble enige om at torsdag 23. april var Dagen, det var Dagen da jeg garantert ville være ferdig med alle mine forpliktelser. Dagen der babyen ville være et par måneder gammel og J regnet med å være klar til å ta imot besøk ei helg, og i det hele tatt. Det var Dagen, simpelthen.

Og i hele vår har jeg tenkt fremover til Dagen. Da jeg ble rastløs i friuka i februar tenkte jeg at «Ja, jeg skulle gjerne reist nå, men jeg venter til Dagen.» Da terminen gikk mot slutten sist i mars og dagene var så travle at jeg løp rundt meg selv til slutt, tenkte jeg «det er helt greit, for nå er det bare en måned til Dagen». Og da jeg den siste uka satt fordypa i bunken med 112 essays tenkte jeg «ja, det er kjedelig men snart er det Dagen». Da jeg onsdag morgen begynte å jobbe med de siste essayene klokka 09 og jobba nesten i ett frem til torsdag morgen klokka 05 for å bli ferdig tenkte jeg «ja, dette er slitsomt men torsdag er jo Dagen og da kan jeg reise». Ikke engang da jeg trodde jeg var omtrent ferdig for så å oppdage noen ekstra essays i innboksen min (fordi noen studenter hadde fått godkjent forsinka innlevering) lot jeg det ta motet fra meg. For selv om jeg hadde vært våken i nesten 24 timer og stort sett bare jobba var det jo Dagen – nå skulle jeg dra.

Etter noen timers søvn med påfølgende pakking og reising til Gatwick var gleden over å skulle dra til Bergen på barselsvisitt, og senere til Oslo, utrolig stor. Helt til jeg gikk av flytoget. Da kom jeg nemlig på at jeg hadde glemt å ta med meg passet. Den fine røde lille boka som var ny i januar lå igjen i ei skuff i Canterbury.

Det var ikke noe hjelp å få på flyplassen. Det hjalp ikke at jeg hadde annen form for identifikasjon. Det hjalp ikke med noe, i det hele og det store. Jeg kom meg ikke til Bergen. Det ble tårer, det ble kjappe og sorgfulle telefoner, det ble ombooking (goodbye Bergen, hello Oslo på tirsdag i stedet) og det ble utmattelse til slutt. Dagen var ikke Dagen for glede – det ble Dagen der jeg offisielt ble en dust. Og det hjalp ikke så veldig at det var litt omkalfatringer på togene; forsinkelser og perrongbytter (prøv selv å løpe opp og ned trapper med en tung koffert noen ganger, med 30 sekunder å gå på før de lukker dørene…) Jeg var sliten, jeg var trett, jeg var lei, jeg var sint på og skuffet over meg selv. Jeg så ikke så mye lenger enn til min egen nesetipp, når sant skal sies.

I åttetida skulle jeg vært på et fly som tok av fra Gatwick. I stedet var jeg på London Bridge Station og venta på toget som skulle ta meg hjem igjen. Humøret var labert og jeg var lei av å schleppe kofferten opp og ned et utall trapper etter engelske togstasjoners forgodtbefinnende. Men så kom en stemme på høyttaleren der jeg stod på perrongen.

Ladies and Gentlemen, the 20.01 train from London Charing Cross for Ramsgate that has been delayed will depart from platform 4 in approximately five minutes. We are sorry for the delay, which is due to a person…eh… on the tracks near [et sted]. We are really sorry, and this has also lead to problems for trains leaving two different stations, but we hope to be able to resume normal business shortly and catch up on the delays. Again, ladies and gentlemen, we’re sorry about the delay but we’ll soon be ready to depart from platform 4.

Noen hadde med andre ord tatt livet av seg med å kaste seg foran et tog. Og gjort det på et sted der togene krysser spor. Dermed ble det hindringer både for tog på vei ut og inn av to ulike stasjoner, og forsinkelser var ikke til å unngå.

Plutselig virket min passtabbe litt mindre alvorlig enn jeg hadde tenkt.

[Epilog: Jeg klarte å booke om billetten, men Bergen gikk ikke. Saa naa drar jeg i stedet direkte til Oslo over helga og utvider oppholdet med noen dager. Alt er ikke håpløst. Men jeg klarer fortsatt ikke å forstå at jeg skulle klare å gjøre noe sånt – jeg har aldri gjort det tidligere og har bestandig full kontroll på slike ting når jeg er på reisefot. Hmh. Stoltheta har fått seg en bulk, det er helt klart.]

The Great Wallker (nei, det er ikke skrivefeil)

Da jeg bodde i Oslo møtte jeg via bestevenninna mi et par ganger en fyr som var veldig lun og hyggelig, men som samtidig virka relativt ‘vanlig’. Hun fortalte meg imidlertid at han er noe langt mer enn ‘vanlig’. For han er veldig glad i friluftsliv, og en fyr som fra tid til annen finner på ekspedisjoner han gjør alene. Fordi han har lyst. Han krever ikke masse oppmerksomhet og du finner ham ikke hos Skavlan eller Grosvold. Men hvis han skrev bok eller holdt foredrag om hva han har vært med på, ville du sitte fjetret. Han har padla Norge på langs. Han har gått Storbritannia på langs, fra Land’s End i sørvest til John O’Groats i nord. Han har vandra to måneder langs Den kinesiske mur i forbindelse med et språkstudieopphold i Kina – og den turen har jeg faktisk hørt ham fortelle om selv!

Og nå? Nå er han i gang med å gå hele den kinesiske muren – vel, den delen som ble bygget av Ming-dynastiet (1368-1644) i alle fall – til inntekt for kreftforskning!. Han har solgt leiligheta i Oslo og det meste han eier, sagt opp jobben og lagt i vei. Det er under to uker siden han starta (10. april), og som den datamannen han er, har han selvfølgelig satt opp ei veldig bra hjemmeside. Der kan du plukke opp dette gullkornet, for eksempel:

The walk was nice. Flat terrain through a very dry landscape. So dry that dead shrubs were dancing around in the wind. At one point I was half expecting John Wayne to show up and ask “What ya doing out here Son?”. And I would reply: “What are YOU doing out here!? Aren’t you dead?”.

Hjemmesida hans
Hjemmesida hans

Herr Løken er en fyr litt utenom det vanlige. Jeg har ikke sett ham på mange år nå. Men det gjør ingenting, for nå følger jeg med ham på nett til stadighet og får dermed ubetalelige impulser fra en verden langt utenfor min egen.

Vil du være med, så heng på du også!

Hjemme borte

Det var en blogger jeg setter pris på som satte meg på tanken. Han skrev et innlegg hvor mye av teksten handler om tunneller og nevnte spesifikt tunnellene på E6’en nord for Fauske. Det satte tankene i sving hos meg, for jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt gjennom de tunnellene. Bil og buss, sommer og vinter, alene og med andre. De tunnellene har vært faste følgesvenner på et utall av mine reiser helt fra jeg var lita. Med farmor i Saltstraumen var det nemlig naturlig å ta den veien hver gang vi reiste på besøk, og i voksen alder er det både utdanning og streifertrang som har brakt meg forbi der. Igjen og igjen og igjen. Jeg er faktisk litt glad i de tunnellene.

Tunnelsyn? Fra den nye Lofast-tunnellen på Hinnøya. Bildet er tatt med (eget) digitalt kompaktkamera gjennom frontruta på bilen og ikke bearbeidet.
Tunnelsyn? Fra den nye Lofast-tunnellen på Hinnøya. Bildet er tatt med (eget) digitalt kompaktkamera gjennom frontruta på bilen og ikke bearbeidet.

Og akkurat da jeg leste innlegget var jeg sliten. Klokka var omtrent ni om kvelden lokal tid og jeg hadde vært på campus i ca ti timer. Jeg sitter med en bunke på 110 essay om dagen og skal sette karakter på dem alle innen utløpet av neste uke. Det er krevende, men jeg liker det. Jeg klager egentlig ikke. Det er bare det at det krever mye konsentrasjon samtidig som jeg blir sittende mye stille, og dermed blir dagene lange og kroppen slapp. Og i den tilstanden leste jeg om tunneller og kom til å tenke på farmor.

Å komme til farmor var selve essensen av å føle seg velkommen. Farmor bodde i et lysegult hus ved Saltstraumen, og om du reiser dit som turist og står på brua over straumen ser du nesten rett på farmor sitt hus på andre sida. Der oppdro hun etterhvert sju barn mens mannen hennes, farfar, var sjømann og etterhvert reiste i utenriksfart. Når vi kom kjørende nordfra var det ikke lett for ei rastløs frøken å sitte i bil ‘hele dagen’. Men mamma og pappa var flinke til å gjøre turen mer underholdende, stykke den opp i overkommelige biter. (Og da ser jeg bort fra alle de ufrivillige spypausene som kom av at jeg var bilsyk…) Først var det biten hjemmefra til ferga. Deretter turen over Hamarøya, som egentlig ikke er ei øy. Deretter var det turen gjennom tunnellene; den gangen var det ti tunneller mellom hjemme og Fauske. I Fauske svinget vi av E6’en og til høyre, retning Bodø. Men før vi kom så langt svingte vi til venstre i krysset på Tverlandet. Forbi Esso’en, forbi huset til onkel Ivar, videre bortover. I mine aller yngste dager gikk ferga i trekantsamband over Saltstraumen, men fra 1979 var det to bruer som tok oss over Saltstraumen og til farmors gule hus.

Og der var himmelen.

For når vi kom til farmor hadde hun alltid og uten unntak nykokt kakao klar på kjelen. Den var laget på gamlemåten og det dannet seg snerk ganske raskt. Men det var farmorkakao og snerken fikk jeg lov til å skrape av med ei teskje og legge på et tefat eller på asjetten. For der var alltid mat også når vi kom. Noen ganger var det smurte skiver av hjemmebakt brød, andre ganger vafler med rømme og jordbær. For mat måtte man servere når folk kom langveisfra, det var ikke noe å akkedere med. Men det beste var farmor selv.

Hun planla som regel å sitte i stolen sin ved vinduet og vinke når vi kom. Reise seg når jeg storma inn døra mot henne og gi meg en kjempeklem som aldri tok slutt, som luktet kamferdrops og gammeldamesåpe. Men farmor var som et barn, hun klarte ikke å vente når hun gledet seg til noe. Og barnebarn elsket hun og besøk av dem var like stort hver gang, uansett hvor mange barnebarn det ble etterhvert. (Noenogtjue, hvis du lurte.) Derfor var det sjelden farmor satt på stolen sin ved vinduet med utsikta mot Steigtinden når vi kom. Noen ganger møttes vi i vindfanget, hvor hun sto klar med åpen dør. Andre ganger tok hun på seg kalosjene og var på vei ned trappa mot oss. Atter andre ganger kom vi overraskende på henne i gangen fordi hun ikke hadde fått med seg at vi var så nært. Det var i tida før mobiltelefoner og denslags, så ofte visste hun bare hvilken ferge vi hadde tenkt å ta og beregna kjøre- og ankomsttid ut fra det. Med lange køer på sommerstid, trege turistbobiler eller truende hålkefare på en av fjellovergangene gjennom tre av fire årstider var det ikke alltid antakelsene stemte.

Men å komme til farmor var alltid paradis. Det var å sette seg ned med en god drikke, få litt mat i skrotten – helt vanlig mat, men laget med varm kjærlighet, og å slappe helt av. Hos farmor var det trygt, farmor var like sterk som straumen utenfor vinduet, alt kunne ordnes og det meste gikk seg til med en latter underveis. Jeg forbinder besøk hos farmor med en uendelig følelse av ro og frihet.

Saltstraumen. Photo by Guttorm Raknes, mai 2004. Fra Wiki Commons. Klikk for link til original.
Børvasstindan bak Saltstraumen. Photo by Guttorm Raknes, mai 2004. Bilde fra Wiki Commons. Klikk for link til original.

Farmor har vært død i mer enn 20 år. Jeg har forlengst blitt godt voksen. Men nå, akkurat i kveld, vil jeg gjerne være sju år igjen, storme opp trappa hos farmor og møte henne i en gruseklem før vi setter oss ned ved kjøkkenbordet og spiser vafler og drikker kakao. Det hadde vært så fint.

Nakenbading

Nakenbadere
Nakenbadere

I dag kom jeg over noen som så ut til å ta sesongens første bad. Det så utrolig godt ut! Disse fire tilhørte et kull på seks som koste seg i elva helt upåvirket av alle menneskene rundt som knipset bilder og snakket om dem. Sjenansen var på et lavmål – men mora fulgte med og sørget for at alt gikk bra. Ikke dumt siden det bl.a. finnes rev i området. Det er bare noen uker siden en rødrev lå og koste seg i krattet på motsatt elvebredd.

Dette er forøvrig ikke de første andungene jeg ser i år, jeg så en liten enslig en midt i februar. Den kan nok ha vært et unntak. Jeg hadde fryktelig lyst til å få tak i en av disse, ta den opp i handa og kose med den. Men jeg er stygt redd for at andemor ville satt en stopper for det før jeg kom så langt, og nøyde meg med å ta bilde. Det er egentlig litt synd de etterhvert vokser til og blir store…

Bruk langfredagsfjæra!

Nei, jeg snakker ikke om fugler og dun. Jeg snakker om fjæra, stedet hvor hav møter land. Stedet hvor du noen ganger trenger støvler og andre ganger kan gå tørrskodd, avhengig av hvilken tid på døgnet det er. Er du med? Langfredagsfjæra er nemlig et begrep der jeg kommer fra. Det er alltid og uten unntak den største eller lengste fjæra i året. Sagt på en annen måte: havet trekker seg aldri så langt ut på fjære sjø som det gjør akkurat denne dagen. Steder som vanligvis markerer ytterpunkter blir gjerne liggende bare, og ytterpunktene eller laveste tidevannsmål forflytter seg det lille ekstra som gjør at en ukjent verden avdekkes. Hvis du bare vet å se etter.

Selv skjærtorsdag 2009 var fjæra i uvanlig stor der vi var. Sandtangen du ser strekker seg vanligvis bare halvparten så langt ut, og resten av fjæra er på langt nær like avdekket til vanlig.
Selv skjærtorsdag 2009 var fjæra i uvanlig stor der vi var. Sandtangen du ser strekker seg vanligvis bare halvparten så langt ut, og resten av fjæra er på langt nær like avdekket til vanlig.

Langfredag kjører eller går eller sykler vi til et sted vi vet fjæra er tilgjengelig, og et sted hvor omgivelsene gjerne er litt ekstra fine. Et sted vi vet de ekstra centimetrene med fjære vil synes, kanskje et sted hvor det er strand eller langgrunt og forskjellen målt i tilgjengelige meter er stor. Ta med kamera. Hvis der fins knauser eller mark i nærheten: ta med sitteunderlag, termos og nistemat. Unn deg en pause der du nyter medbrakt mens du puster inn salt sjøluft og høre måkene lage lyder som minner om sommer. La kameraet komme til steder det kanskje ikke er så ofte.

Nordnorsk sommerfjære. For langfredag 2009 kan du heller isfiske her. Fjorden er frosset!
Nordnorsk sommerfjære med planter som blomstrer selv under vann/hav. Langfredag 2009 kan du heller isfiske her. Fjorden er frosset!

Det er i grunnen min oppfordring til deg denne fredagen: ta på deg støvlene og kom deg ut i fjæra. Plask litt i pyttene, ta vindtette klær og regnklær om nødvendig – eller gå i shorts og t-skjorte om været tilsier det. Kanskje kan du gå med bare bein i fjæra og bli våt på tærne for alt jeg vet? Lete etter krabber, plukke kreps? Finne vakre skjell? Det spiller ingen rolle. Men akkurat i dag er det en liten bit magi tilgjengelig hvis du lar sofa være sofa, pc være pc og kommer deg ut. Du får garantert frisk luft, du får sannsynligvis se noe du ikke har sett før eller gått til et sted hvor du ikke har vært før. Og i kveld når du legger deg kan du være litt ekstra fornøyd med deg selv. Og havluft gir ekstra god søvn.

Fjæra er for alle – ikke minst langfredag. For da er den på sitt største!
Fjæra er for alle – ikke minst langfredag. For da er den på sitt største! (Bildet er fra Whitstable skjærtorsdag 2009.)

Det er fjære omtrent to ganger i døgnet. Jeg vet ikke hvor du bor, sannsynligvis, men under finner du tidene for dagens makspunkter for fjæra noen steder i Norge. (Da har jeg valgt ut det tidspunktet med lavest forventa vannstand.)

Oslo 19.36
Bergen 18.19
Trondheim 19.14
Bodø 20.04
Harstad 20.30 (jada, det er fortsatt litt lys igjen da!),
Tromsø 21.02
(Flere steder og tidspunkter kan du finne her, hos fine staten sin.)

Nå har du ikke lenger noen unnskyldning. Gå ut med deg! 🙂

Stedet jeg alltid har dratt forbi

Det er så utrolig enkelt å reise langt avsted for å oppleve noe og så glemme det som kanskje er verdt å besøke i sitt eget nabolag. Sånn har jeg hatt det med Calais, for eksempel. Det er rett nok ikke heeelt i nabolaget mitt siden byen ligger i Frankrike, men det er ikke verre enn at man fint kan dra dit på dagstur. Men mitt forhold til Calais har bestått i at jeg bare drar forbi uten å se noe; på vei mot for eksempel Brügge eller Amsterdam. Calais er bare byen der ferga legger til når den kommer fra Dover, ikke noe mer. Til nå. Denne påska har jeg nemlig besøk av ei venninne fra Oslo og sønnen hennes på 13, og i eventyrlystens navn hadde vi planlagt en liten dagstur til Frankrike.

De hvite klippene i Dover
De hvite klippene i Dover

Vi tok bussen klokka ni om morgenen fra Canterbury, og en halvtime senere var vi på havna i Dover. Vel ombord i ferga som skulle frakte oss de 34 kilometrene over Den engelske kanalen til Frankrike var vi så heldige at skyene sprakk opp og det ble et fantastisk vær resten av dagen. De berømte hvite klippene i Dover skinte i all sin prakt og ble behørig fotografert, naturlig nok. Bildet mitt viser bare en liten del av klippene – på avstand ser man en lang hvit stripe som reiser seg opp av havet. I Dover finnes det ‘hemmelige’ tunneller inni klippene som ble brukt som militærforlegning og skjulested under andre verdenskrig. Der kan man i dag få omvisning – en temmelig surrealistisk opplevelse, men vel verdt å få med seg. Dessuten er de atomsikre, så under den kalde krigen var de tiltenkt å være oppholdssted for den engelske statsministeren og kongefamilien dersom landet ble angrepet med atomvåpen. Du ser også et fyrtårn oppå klippa her. I gamle dager, i tida før elektriske fyrlykter, var det ikke uvanlig at lokalbefolkning i byene langs sørkysten tente lykter andre steder enn der de kjente navigeringsvardene skulle være for å lokke sjøfarende båter inn i urent farvann slik at de skulle gå på skjær eller land – for da kunne de lokale folkene plyndre til seg lasten og om nødvendig drepe sjøfolkene!

Detalj fra Parc Richelieu
Detalj fra Parc Richelieu

Et lite glimt fra Parc Richelieu, en fin liten park i Calais. Den er oppkalt etter Kardinal Richelieu, som var fransk kardinal under Ludvik den trettende (i første halvdel av 1500-tallet). Han styrte i praksis landet på vegne av kongen og er på sett og vis regnet som historiens første statsminister. Kardinal Richelieu er også en kjent karakter i historien om De tre musketerer av Alexandre Dumas. Selve parken her er ikke stor, men de har fått plass til mange fine detaljer uten at det ble for mye ‘innhold’, og den er utstyrt med massevis av benker hvor man kan sette seg ned og nyte sola. Piletrærne hadde fått vårhabitten på seg, men flere av de andre trærne stod i knopp og var ikke helt grønne og utsprungne enda.

Kunst i parken
Kunst i parken

I parken var det også satt ut 3-4 kunstverk med halvt skremmende, halvt tiltrekkende eller morsomme motiver. To plater med motiver på for-og baksiden var satt i kryss over hverandre slik at du kunne se hver side/hvert bilde som ett, eller se et bilde som var halvt fra det ene motivet og halvt fra det andre men likevel passet sammen. Litt vanskelig å forklare, men av to plater hadde de klart å skape åtte ulike motiver! Noe av motivet med denne kunsten var å gjøre folk oppmerksomme på ei utstilling i bymuseet/-galleriet i Calais, som ligger like ved parken. Der var det en utstilling av en kunstner som heter Pat Andrea med tema og variasjoner over historien om Alice i eventyrland. Jeg må innrømme at jeg ikke husker den historien så godt, men jeg lot meg villig underholde av kunsten likevel!

Rodins signatur
Rodins signatur

I tillegg besøkte jeg selve galleriet. Der har de, i tillegg til utstillingen om Alice, blant annet flere skulpturer som er laget av Auguste Rodin – en av verdens mest kjente kunstnere. I tillegg til skulpturene som er i museet har han laget en veldig kjent skulptur som befinner seg utenfor rådhuset i Calais, og som henspiller på byens historie. Mens hundreårskrigen mellom England og Frankrike raste bestemte den daværende engelske kongen Edward III seg på 1300-tallet for å sikre seg en maktbase i Frankrike, og han valgte Calais som det naturlige punktet å etablere dette. I 1346 innledet han en beleiring av Calais, og selv om byens borgere klarte å holde stand i elleve måneder måtte de til slutt gi etter, og i 1347 kapitulerte de. Det ble innledningen på en drøyt 200 år lang periode med engelsk herredømme over byen og distriktet, og Calais fikk bl.a. egen representant i det engelske parlamentet i Westminster. Først i 1558 klarte franskmennene å gjenerobre byen under den franske kronen.

Jean d’Aire. (Rodin)
Jean d’Aire med nøklene til byen. (Rodin)

Skulpturen Rodin har laget er i naturlig størrelse og viser seks av byens borgere i den siste fasen av beleiringa, hvor de er samlet for å kapitulere for den engelske kongen. Jean d’Aire er borgeren som bærer nøklene til byen, og de skal han overrekke til kong Edward III som et tegn på kapitulasjonen. Sammen med ham i originalskulpturen er fem andre prominente borgere av Calais. Denne gipsmodellen av Jean d’Aire knipset jeg på museet. Originalen befinner seg en halv kilometer unna og i friluft. Opprinnelig stod skulpturen (originalen) i Richelieu-parken, som nevnt tidligere, men den ble flyttet til plassen foran rådhuset i 1924. Dessverre tok jeg ikke noe godt bilde av originalen, bare gipsmodellen. Det får bli neste gang!

Rådhuset i Calais. Og litt til.
Rådhuset i Calais. Og litt til.

Vi gikk mot tårnet i den tro at dette var ei kirke, men det viste seg å være rådhuset i byen. Tårnet er et klokketårn, og bådet det og resten av bygget er faktisk ganske moderne. Rådhuset ble først påbegynt i 1911, etter at Calais og nabokommunen Saint Pierre ble sammenslått før århundreskiftet. Skulpturen av de seks borgerne i Calais som står foran rådhuset kommer dessverre dårlig frem på dette bildet. Men legg merke til blomsterutsmykkinga som pryder rundkjøringa i forgrunnen; den er utforma som en påfugl og var aldeles kunstferdig laget. Klokketårnet er stengt for renovering, så der fikk man ikke komme inn. Men selve rådhuset var tilgjengelig – og vel verdt et besøk.

Bankettsalen
Bankettsalen

Dette er en detalj fra bankettsalen, hvor vinduene på motsatt langvegg vender ut mot plassen foran bygget (hvor det forrige bildet var tatt). Bankettsalen var egentlig stengt for publikum, men takket være en velvillig vaktmester som lot seg sjarmere (?!) av min ubehjelpelige fransk fikk vi komme inn og ta bilder. Langs veggene ser du bl.a. våpenskjold fra adelsætter i Frankrike, og høyt oppunder taket i fronten av lokalet (bildet er tatt bakover) er et fransk skjold med ordene Frihet – Likhet – Brorskap tydelig gravert. Kanskje ingen overraskelse? Selv om bygget er ganske moderne er det holdt i gammel stil. Arkitekten Louis Debrouwer valgte å bygge i flamsk renessansestil med enkelte Tudor-inspirerte detaljer til minne om tida under engelsk dominans. Jeg syns det var godt balansert i forhold til gammelt og nytt, og ulike stilarter under samme tak.

Kapitulasjonen i 1347
Kapitulasjonen i 1347

Dette maleriet finner du rådhusets ‘kommunestyresal’. Kjenner du motivet igjen? Det er de utmagra og uskyldshvitkledte borgerne av Calais som i 1347 kapitulerer til den engelske kong Edward III. Kongen er lett gjenkjennelig i uniform og med rød regentkappe. En viktig detalj er dama bak hans høyre skulder, som er dronning Philippine av Hainaut – kongens franskfødte kone! Hun hadde så sterk medlidenhet med borgerne av Calais at hun overtalte kongen til å la dem leve, i stedet for å drepe dem for å markere seieren slik tradisjonen var på den tida. Han hørte på henne, og borgerne og folket i Calais fikk leve.

Ved havet i Calais
Ved havet i Calais

Det var ikke noe å si på været i går! Det var meldt sol i England og regn i Calais det meste av dagen. Da vi stod opp regna det i Canterbury, men da vi kom til Dover begynte det å klarne opp og da vi kom frem til Calais var det knallvær overalt. Havet gikk fra høyvann til lavvann mens vi utforska byen, og på bildet over (som er tatt mot fjæra i Calais) ser du at vannet har trukket seg ut. Der er sikkert hundre meter lang fjære, om ikke mer, på motsatt side av piren. Bildet er tatt mot vest. Vi fikk ikke bruk for verken paraply, regnjakke eller nye tørre sokker. Jeg kan godt tenke meg å dra tilbake til Calais en gang og tilbringe ei helg der; bruke noe tid i byen og noe tid på stranda og noe tid på å vandre vestover langs stiene som går oppå klippene ved havet. Det tror jeg må være ei optimal helg!

Retning hjemover
Retning hjemover

Båten er på vei hjem; vi har satt kursen mot England og Dover igjen. På klarværsdager ser man normalt over fra Frankrike til England og vice versa, men denne dagen var det litt for skyet om morgenen og litt for disig om kvelden til at man så land fra kyst til kyst. Det er veldig mye trafikk mellom Dover og Calais, og man ser hele tiden båter som går i to retninger. Enten rett over fra England til Frankrike/omvendt, eller de som går ‘på tvers’ gjennom kanalen og bare skal passere uten å gå til land. Det er endel lasteskip som tar den veien, og om sommeren ser man ofte et utall seilbåter her. Overfarten mellom Dover og Calais tar halvannen time – og jeg tenker alltid på denne sangen når jeg reiser der. På hjemveien satt de andre inne det meste av tida, mens jeg koste meg ute og satt i sola på dekk omtrent hele veien. Utrolig deilig! Det var også godt å gjøre turen utenom den verste turistsesongen, for da var det verken fullt eller masete ombord på båten, noe jeg syns var veldig godt. God plass og lite bråk kan jeg like på store båter!

Og så var dagen i Calais slutt. I morgen drar vi til London, lørdag drar gjestene mine hjem. Da blir det lite blogging, tror jeg, for jeg skal tilbringe den neste uka og vel så det med å sette karakter på over 100 essays som studentene mine leverte inn sist mandag. Ønsk meg lykke til!