Det jeg ikke venta

Helt fra jeg i september 2005 kom til Canterbury og England la jeg merke til en mann som jeg ofte så på campus. Han hadde hudfarge og ansiktstrekk som tilsa at han kom fra Afrika. Håret er hvitt, skjegget hvitt. På sett og vis minner han om Kofi Annan, antar jeg.

Jeg vet ikke helt hva det var, men hver gang jeg så ham tenkte jeg at jeg hadde lyst til å sitte og lytte til ham. Han har et ansikt som sier at han er en mann full av historier, uten at jeg har noen holdepunkter for å tro det. Jeg bare automatisk tenkte det da jeg så ham. Han hadde kloke øyne og virket som om han fikk med seg mye. Jeg tenkte at jeg ville sitte rundt et langbord med mange andre mennesker, kanskje et senettermiddags måltid med god mat, og han skulle være en av dem. Og ettersom samtalen gikk ville folk bli stille og lytte – fordi han ville begynne a fortelle historier, som en gammel bestefar som bare henter opp av det han har samlet gjennom livet.

Det tenkte jeg.

Helt til en tidlig sommerdag i 2007. Da var jeg studentrepresentant i et møte hvor han også var tilstede. Vi satt sogar ved siden av hverandre. Men snakket ikke sammen. Og det var helt greit. Da møtet var slutt og de fleste var gått, spurte jeg ei jeg kjenner om hvem han fyren er. – Vet du virkelig ikke det? spurte hun. Og jeg sa som sant var at jeg ikke hadde noen anelse, men at jeg hadde sett ham på campus og at jeg forestilte meg at han er flink til å fortelle historier.

Da lo hun.

Fortelleren

Fortelleren

Det viste seg at mannen heter Abdulrazak Gurnah og er en relativt kjent forfatter, og han jobber som professor i litteratur på universitetet mitt! Han kommer opprinnelig fra Zanzibar og har gitt ut flere bøker, og ei av dem (’Paradise’) var sogar en av finalistene i konkurransen om Booker-prisen da den kom ut. Så antakelsen om historiefortelleren viste seg å stemme ganske bra. Jeg har etterhvert lest ei bok av ham, ’By the Sea’, som jeg valgte på grunn av tittelen. Boka var nesten magisk; skjør og sterk på samme tid, underholdende og langsom, tankevekkende og gjenkjennelig. Det var noe helt eget over den. Jeg har planer om å lese to bøker til av ham denne sommeren; Paradise og Desertion.

Nå er terminen slutt for mitt vedkommende, og om et par uker er jeg også ferdig med å sette karakter på de 114 essayene jeg har mottatt. Da skal jeg gå i gang med å kose meg med Gurnahs fortellinger. Jeg kjenner at jeg gleder meg.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s