Hjemme borte

Det var en blogger jeg setter pris på som satte meg på tanken. Han skrev et innlegg hvor mye av teksten handler om tunneller og nevnte spesifikt tunnellene på E6’en nord for Fauske. Det satte tankene i sving hos meg, for jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt gjennom de tunnellene. Bil og buss, sommer og vinter, alene og med andre. De tunnellene har vært faste følgesvenner på et utall av mine reiser helt fra jeg var lita. Med farmor i Saltstraumen var det nemlig naturlig å ta den veien hver gang vi reiste på besøk, og i voksen alder er det både utdanning og streifertrang som har brakt meg forbi der. Igjen og igjen og igjen. Jeg er faktisk litt glad i de tunnellene.

Tunnelsyn? Fra den nye Lofast-tunnellen på Hinnøya. Bildet er tatt med (eget) digitalt kompaktkamera gjennom frontruta på bilen og ikke bearbeidet.

Tunnelsyn? Fra den nye Lofast-tunnellen på Hinnøya. Bildet er tatt med (eget) digitalt kompaktkamera gjennom frontruta på bilen og ikke bearbeidet.

Og akkurat da jeg leste innlegget var jeg sliten. Klokka var omtrent ni om kvelden lokal tid og jeg hadde vært på campus i ca ti timer. Jeg sitter med en bunke på 110 essay om dagen og skal sette karakter på dem alle innen utløpet av neste uke. Det er krevende, men jeg liker det. Jeg klager egentlig ikke. Det er bare det at det krever mye konsentrasjon samtidig som jeg blir sittende mye stille, og dermed blir dagene lange og kroppen slapp. Og i den tilstanden leste jeg om tunneller og kom til å tenke på farmor.

Å komme til farmor var selve essensen av å føle seg velkommen. Farmor bodde i et lysegult hus ved Saltstraumen, og om du reiser dit som turist og står på brua over straumen ser du nesten rett på farmor sitt hus på andre sida. Der oppdro hun etterhvert sju barn mens mannen hennes, farfar, var sjømann og etterhvert reiste i utenriksfart. Når vi kom kjørende nordfra var det ikke lett for ei rastløs frøken å sitte i bil ‘hele dagen’. Men mamma og pappa var flinke til å gjøre turen mer underholdende, stykke den opp i overkommelige biter. (Og da ser jeg bort fra alle de ufrivillige spypausene som kom av at jeg var bilsyk…) Først var det biten hjemmefra til ferga. Deretter turen over Hamarøya, som egentlig ikke er ei øy. Deretter var det turen gjennom tunnellene; den gangen var det ti tunneller mellom hjemme og Fauske. I Fauske svinget vi av E6’en og til høyre, retning Bodø. Men før vi kom så langt svingte vi til venstre i krysset på Tverlandet. Forbi Esso’en, forbi huset til onkel Ivar, videre bortover. I mine aller yngste dager gikk ferga i trekantsamband over Saltstraumen, men fra 1979 var det to bruer som tok oss over Saltstraumen og til farmors gule hus.

Og der var himmelen.

For når vi kom til farmor hadde hun alltid og uten unntak nykokt kakao klar på kjelen. Den var laget på gamlemåten og det dannet seg snerk ganske raskt. Men det var farmorkakao og snerken fikk jeg lov til å skrape av med ei teskje og legge på et tefat eller på asjetten. For der var alltid mat også når vi kom. Noen ganger var det smurte skiver av hjemmebakt brød, andre ganger vafler med rømme og jordbær. For mat måtte man servere når folk kom langveisfra, det var ikke noe å akkedere med. Men det beste var farmor selv.

Hun planla som regel å sitte i stolen sin ved vinduet og vinke når vi kom. Reise seg når jeg storma inn døra mot henne og gi meg en kjempeklem som aldri tok slutt, som luktet kamferdrops og gammeldamesåpe. Men farmor var som et barn, hun klarte ikke å vente når hun gledet seg til noe. Og barnebarn elsket hun og besøk av dem var like stort hver gang, uansett hvor mange barnebarn det ble etterhvert. (Noenogtjue, hvis du lurte.) Derfor var det sjelden farmor satt på stolen sin ved vinduet med utsikta mot Steigtinden når vi kom. Noen ganger møttes vi i vindfanget, hvor hun sto klar med åpen dør. Andre ganger tok hun på seg kalosjene og var på vei ned trappa mot oss. Atter andre ganger kom vi overraskende på henne i gangen fordi hun ikke hadde fått med seg at vi var så nært. Det var i tida før mobiltelefoner og denslags, så ofte visste hun bare hvilken ferge vi hadde tenkt å ta og beregna kjøre- og ankomsttid ut fra det. Med lange køer på sommerstid, trege turistbobiler eller truende hålkefare på en av fjellovergangene gjennom tre av fire årstider var det ikke alltid antakelsene stemte.

Men å komme til farmor var alltid paradis. Det var å sette seg ned med en god drikke, få litt mat i skrotten – helt vanlig mat, men laget med varm kjærlighet, og å slappe helt av. Hos farmor var det trygt, farmor var like sterk som straumen utenfor vinduet, alt kunne ordnes og det meste gikk seg til med en latter underveis. Jeg forbinder besøk hos farmor med en uendelig følelse av ro og frihet.

Saltstraumen. Photo by Guttorm Raknes, mai 2004. Fra Wiki Commons. Klikk for link til original.

Børvasstindan bak Saltstraumen. Photo by Guttorm Raknes, mai 2004. Bilde fra Wiki Commons. Klikk for link til original.

Farmor har vært død i mer enn 20 år. Jeg har forlengst blitt godt voksen. Men nå, akkurat i kveld, vil jeg gjerne være sju år igjen, storme opp trappa hos farmor og møte henne i en gruseklem før vi setter oss ned ved kjøkkenbordet og spiser vafler og drikker kakao. Det hadde vært så fint.

Reklamer

7 kommentarer om “Hjemme borte

  1. Å, så fint. Min farmor dog när jag var liten, men jag minns henne fortfarande tydligt även om det är mer sinnligt än med tanken. Jag minns hur hon luktade, hur hennes kinder kändes under min hand, hur jag låg med huvudet i hennes knä. Och hur hennes skratt lät.

  2. Jah! Saann har jeg det ogsaa, men jeg husker baade hvordan hun saa ut, hvordan hun lukta og enkelte ting hun pleide aa gjoere – f.eks. mimikk, ansiktet naar hun begynte aa le, tristheten naar jeg hadde gjort noe jeg ikke fikk lov til… Men saa var jeg ogsaa stoerre enn deg da hun doede. Jeg skulle bare oenske hun fortsatt levde! 🙂

  3. Sant nok. Men jeg tror du har gaatt paa skolen sammen med en av onklene mine, ut fra hva jeg saa i aarets kalender fra historielaget, jeg bare husker ikke hvem av dem. Det faar vi finne ut av en gang 🙂

  4. Tilbaketråkk: On the road again « Elisabeths Eldorado

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s