Dagen det gikk helt galt

Jeg hadde gledet meg så mye til i går. Torsdag 23. april har jeg planlagt helt siden august i fjor, helt siden J i Bergen ringte meg en dag og fortalte at hun var gravid for første gang. J er ei av mine beste venninner og vi har delt leilighet i tigerstaden en gang for lenge siden. Og nå var hun altså gravid, med en mann jeg ikke engang hadde møtt fordi det var alt for lenge siden vi hadde møttes, sånn i det hele tatt. Så da hun ringte den dagen i august i fjor, satte vi oss ned med en kalender hos hver av oss og planla tid for barselsvisitt ut fra hva vi visste da og hva vi trodde ville passe. Og vi ble enige om at torsdag 23. april var Dagen, det var Dagen da jeg garantert ville være ferdig med alle mine forpliktelser. Dagen der babyen ville være et par måneder gammel og J regnet med å være klar til å ta imot besøk ei helg, og i det hele tatt. Det var Dagen, simpelthen.

Og i hele vår har jeg tenkt fremover til Dagen. Da jeg ble rastløs i friuka i februar tenkte jeg at «Ja, jeg skulle gjerne reist nå, men jeg venter til Dagen.» Da terminen gikk mot slutten sist i mars og dagene var så travle at jeg løp rundt meg selv til slutt, tenkte jeg «det er helt greit, for nå er det bare en måned til Dagen». Og da jeg den siste uka satt fordypa i bunken med 112 essays tenkte jeg «ja, det er kjedelig men snart er det Dagen». Da jeg onsdag morgen begynte å jobbe med de siste essayene klokka 09 og jobba nesten i ett frem til torsdag morgen klokka 05 for å bli ferdig tenkte jeg «ja, dette er slitsomt men torsdag er jo Dagen og da kan jeg reise». Ikke engang da jeg trodde jeg var omtrent ferdig for så å oppdage noen ekstra essays i innboksen min (fordi noen studenter hadde fått godkjent forsinka innlevering) lot jeg det ta motet fra meg. For selv om jeg hadde vært våken i nesten 24 timer og stort sett bare jobba var det jo Dagen – nå skulle jeg dra.

Etter noen timers søvn med påfølgende pakking og reising til Gatwick var gleden over å skulle dra til Bergen på barselsvisitt, og senere til Oslo, utrolig stor. Helt til jeg gikk av flytoget. Da kom jeg nemlig på at jeg hadde glemt å ta med meg passet. Den fine røde lille boka som var ny i januar lå igjen i ei skuff i Canterbury.

Det var ikke noe hjelp å få på flyplassen. Det hjalp ikke at jeg hadde annen form for identifikasjon. Det hjalp ikke med noe, i det hele og det store. Jeg kom meg ikke til Bergen. Det ble tårer, det ble kjappe og sorgfulle telefoner, det ble ombooking (goodbye Bergen, hello Oslo på tirsdag i stedet) og det ble utmattelse til slutt. Dagen var ikke Dagen for glede – det ble Dagen der jeg offisielt ble en dust. Og det hjalp ikke så veldig at det var litt omkalfatringer på togene; forsinkelser og perrongbytter (prøv selv å løpe opp og ned trapper med en tung koffert noen ganger, med 30 sekunder å gå på før de lukker dørene…) Jeg var sliten, jeg var trett, jeg var lei, jeg var sint på og skuffet over meg selv. Jeg så ikke så mye lenger enn til min egen nesetipp, når sant skal sies.

I åttetida skulle jeg vært på et fly som tok av fra Gatwick. I stedet var jeg på London Bridge Station og venta på toget som skulle ta meg hjem igjen. Humøret var labert og jeg var lei av å schleppe kofferten opp og ned et utall trapper etter engelske togstasjoners forgodtbefinnende. Men så kom en stemme på høyttaleren der jeg stod på perrongen.

Ladies and Gentlemen, the 20.01 train from London Charing Cross for Ramsgate that has been delayed will depart from platform 4 in approximately five minutes. We are sorry for the delay, which is due to a person…eh… on the tracks near [et sted]. We are really sorry, and this has also lead to problems for trains leaving two different stations, but we hope to be able to resume normal business shortly and catch up on the delays. Again, ladies and gentlemen, we’re sorry about the delay but we’ll soon be ready to depart from platform 4.

Noen hadde med andre ord tatt livet av seg med å kaste seg foran et tog. Og gjort det på et sted der togene krysser spor. Dermed ble det hindringer både for tog på vei ut og inn av to ulike stasjoner, og forsinkelser var ikke til å unngå.

Plutselig virket min passtabbe litt mindre alvorlig enn jeg hadde tenkt.

[Epilog: Jeg klarte å booke om billetten, men Bergen gikk ikke. Saa naa drar jeg i stedet direkte til Oslo over helga og utvider oppholdet med noen dager. Alt er ikke håpløst. Men jeg klarer fortsatt ikke å forstå at jeg skulle klare å gjøre noe sånt – jeg har aldri gjort det tidligere og har bestandig full kontroll på slike ting når jeg er på reisefot. Hmh. Stoltheta har fått seg en bulk, det er helt klart.]

2 kommentarer om “Dagen det gikk helt galt

  1. Hei på deg Elisabeth……

    Det var jammen meg litt av en Dag! Men den setter jo ting litt i perspektiv…… Er du i Norge eller står du fremdeles på London Bridge St? Vi gleder oss til å få besøk av deg og bare lurer på når du er i området….:)

    Ringer du meg?

    Klem
    Kjersti

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s