Paul Theroux: Konsulens hemmelige papirer (bok)

Jeg ramla en gang innom et antikvariat i Oslo mens jeg venta på trikken. Der fant jeg en av de mest fantastiske bøkene jeg har lest, og samme kveld lå jeg bergtatt i senga til seeent om natta, bare for å bli ferdig med boka og  få vite hvordan den endte. Siden den gangen har dette antikvariatet vært min ubestridte favorittbutikk i tigerstaden, og jeg er knapt i byen uten å stikke innom der. Et besøk byr på to utfordringer. Den ene er simpelthen å komme seg rundt i butikken, for der er så tett av bøker i hyller og esker at det knapt er mulig å åle seg imellom. Den andre utfordringa er å begrense handlinga. De har alle slags bøker, og jeg kunne glatt fylt et helt bagasjerom med bøker jeg har lyst på – hver gang jeg er der! Denne gangen endte jeg opp med å kjøpe boka «Konsulens hemmelige papirer» av Paul Theroux. Navnet foresvevet meg å være kjent, så jeg har nok hørt det før, men jeg hadde egentlig ingen ide om hvem han er eller hva han skriver. Nå vet jeg mer.

Hvor drømmer finnes. I skriftlig form.

Hvor drømmer finnes. I skriftlig form.

Boka er en samling av 20 noveller; korte historier som har sitt utgangspunkt i ‘det lille stedet Ayer Hitam, ved grensen mot den malaysiske jungel.’ Bokens jeg-person og allvitende forteller er nyutnevnt amerikansk konsul på stedet, og hans oppdrag er i hovedsak å avvikle konsulatet fordi ambassaden i Kuala Lumpur skal gjøre jobben fremover. Han ser, han hører, han tenker og han opplever. Tekstene i hver historie er underfundige, morsomme, tragiske og fremfor alt innholdsrike. Uten å forvirre forteller han gjerne mange historier i en og samme novelle; det står til tider like mye mellom linjene og i korte bisetninger som det gjør i selve teksten.

Miss Harbottle som snyltet og var forkledningens mester, Milly som blir venninne med moren til sin unge elsker, japanske Shimura som lurte malayene, Reggie Woo som skulle bli skuespiller men endte med å spille mah-jong i bakværelset til baren han nærmest var vokst opp i… Alle karakterene er beskrevet med moderat bruk av adjektiver, men samtidig så presist og tydelig at man lett ser dem for seg. Mange av bi-personene går gjerne igjen i flere av novellene, inkludert fortelleren selv, men hovedpersonen er som regel ganske flyktig og varierer fra historie til historie. Reggie er biperson et sted, hovedperson et annet sted. En annen ting jeg har veldig sansen for er at han på et vis alminneliggjør mennesker som jobber i utenrikstjenesten; viser tydelig at selv om de driver med politikk er de også vanlige personer – og det kan få uforutsigbare konsekvenser, også politisk.

Jeg lot meg simpelthen forføre. Det tok under to døgn fra jeg hadde kjøpt boka til jeg hadde lest den ut, på trikken og i sofaen og på senga og ute mens jeg venta på noen. Formatet gjør at det er overkommelig å lese litt nå og da uten å miste tråden. «Jeg syns det var en kostelig historie, men jeg klarte ikke å gjøre noe mer ut av den. Jeg hadde bare episoden.» skriver Theroux et sted, vel og merke i jeg-personens stemme. Og jeg tenker at det er kanskje den eneste feilen jeg finner i boka. For ikke bare har han episodene. Han gjengir dem på en slik måte at man ikke kan unngå å la seg påvirke, og ved å stille flere enkeltepisoder – novellene – opp slik han gjør, med et utvalg som virker veldig godt gjennomtenkt, gjør han mer ut av dem. Han sier noe om mennesker, om kolonialisering og dens konsekvenser, om tilfeldigheter og planer, om konstanter og variabler. Jeg er sikker på at om jeg leser boka igjen om en tid, vil jeg oppdage ting jeg har oversett denne første gangen jeg leste den. Og jeg gleder meg allerede til det!

Tittelen henspiller forøvrig på et rom i konsulatet, det såkalte ‘arkivet’, hvor det etter sigende skal være papirer – notater etterlatt fra en konsul til den neste, og etterhvert oppsamlet slik at den nyankomne har en anseelig samling dokumenter for å lære mest mulig og dra nytte av sine forgjengeres erfaring. Denne siste konsulens møte med arkivet var besynderlig, for å si det pent, og tittelnovellen kommer først i samlinga. Den er forunderlig, og bidrar til å sette tonen for de øvrige 19 novellene.

Jeg har etterhvert vennet meg til å etterlate bøker på tilfeldige offentlige steder når jeg har lest dem (fenomenet heter book-crossing), men denne boka vil ikke lide den skjebnen. Den skal ikke overlates til andre, tilfeldig eller planlagt. Tvert imot, den skal få leve i bokhylla mi i England og senere bli med meg til Norge. Og sjansen er stor for at den får søsken i form av andre Theroux-bøker. Jeg er definitivt hekta!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s