Eika i England

Det finnes veldig mange eiketrær i England. Veldig, veldig mange. De blir tiljublet i poesien, for eksempel, både av kjente poeter og av amatører. I engelsk litteratur er det veldig mye symbolikk i hvordan eiketrær brukes og refereres til. Når et tre i ei bok blir revet over av stormen og faller, er det gjerne noen som dør. For eksempel. I Virginia Woolfs bok ‘Orlando‘ er et dikt om eiketreet – og Orlandos besøk hos et eiketre på eiendommen sin – fremtredende og konstant gjennom hele boka. Mens alt annet forandrer seg – kjønn, alder, geografi, omgivelser, omstendigheter – er eiketreet alltid der, både det virkelige treet og diktet Orlando skriver på.

Denne eika har blitt beskåret pga kraftledninga som går like ved. Men felle hele treet? Ikke tale om. Eika får stå. (Nær Knowlton, Kent. Mars 2009)

Denne eika har blitt beskåret pga kraftledninga som går like ved. Men felle hele treet? Ikke tale om. Eika får stå. (Nær Knowlton, Kent. Mars 2009)

Når du for eksempel tar toget mellom Canterbury og London, eller reiser andre steder i landet for den del, går det gjennom kulturlandskap og landbruksområder. Veldig ofte ser du en stor åker med ei eik midt utpå. Bonden pløyer jorda rundt og dyrker åkeren, men de gamle eiketrærne får stå i stedet for å bli tatt ned. Det er som om engelskmennene er mer glade i eiketrær enn andre trær og vekster. Det har noe med sjela deres å gjøre. Tror jeg. En eller annen har sammenlignet selve England med et eiketre – det er Englands nasjonaltre.  Eikas høyde, alder og styrke har gjort den til et symbol for utholdenhet, slik engelskmennene oppfatter utholdenhet som et av sine sterkeste særtrekk; det at det holder ut under alle omstendigheter uten å gi opp. (Dette er en kilde til at engelskmennene ser litt ned på franskmennene; under andre verdenskrig holdt engelskmennene ut endeløs bombing uten å la seg overvinne og landet ble aldri erobret av nazistene, mens franskmennene – etter engelsk syn – nærmest ga opp uten å kjempe.)

Mitt favoritt-eiketre. (University of Kent campus, Canterbury. Mai 2009)

Mitt favoritt-eiketre. (University of Kent campus, Canterbury. Mai 2009)

Dette eiketreet er et av de fineste jeg vet om her i byen. Det ligger på den nederste delen av campus, like ved en gangvei som fører gjennom boligfelt og ned til byens sentrum. Det er digert, tettvokst og relativt symmetrisk. Greinene starter dessuten ganske lavt, så det er fullt mulig å klatre i det uten store problemer. Det er ikke få ganger jeg har gått forbi her og oppdaga at en eller annen student (gjerne kvinnelig, pussig nok) sitter oppe i treet og leser ei bok. Eller skriver, kanskje i ei dagbok? En stemme i hodet mitt sier da «Åh, for en klisjè», mens en annen stemme sier «Det ser så utrolig idyllisk ut!» Selv har jeg aldri gjort det, sitte oppi treet, selv ikke da jeg bodde et par hundre meter herfra.

For meg som ‘bare’ er oppvokst med bjørk, selje, rogn og osp – samt et lønnetre på plassen mellom ungdomsskolen og videregående – er det litt av ei utfordring å forsøke å lære seg navn på andre tresorter. Jeg vet hvordan mange trær ser ut, og jeg kan navn på mange tresorter. Men å koble rett tre til rett navn er fortsatt ei utfordring, det innrømmer jeg glatt. Bortsett fra når det gjelder et eiketre. Det har jeg lært meg å kjenne igjen. Kanskje ingen overraskelse?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s