Noen ganger er’e ålreit…

Magen er så mett at det nesten gjør vondt. Munnvikene er slitne etter mye fliring, men trekker seg likevel spontant ut til sidene bare fordi jeg er glad innenfra. Antall tekopper har jeg forlengst mista tellinga på. Inni hodet mitt gjenopplever jeg samtalene fra tidligere denne dagen; hører hva som blir sagt i ord og mellom linjene. Jeg legger igjen merke til hvem som så sliten ut, hvem som tydeligvis hadde noe hun bobla over med, hvem som var litt fraværende da navnet til x ble nevnt. Jeg vet at når jeg kommer hjem og åpner kjøleskapet vil det være så fullt at jeg slipper å handle noe som helst de neste dagene.

Jeg vet at vi som var samlet i dag neppe noensinne vil være samlet på et og samme sted igjen. Ikke på lange tider. Folk flytter, tidene forandrer seg, life happens. Flere av oss står foran til dels store endringer det neste året; en har kjøpt leilighet, ei er gravid, ei flytter til Ghana i august og en drar til Tyskland. Selv teller jeg måneder til jeg kan flytte til Norge igjen. Kanskje var det dèt som gjorde timene sammen så spesielle i dag, den uuttalte vissheten om at dette kanskje er siste gang det er akkurat oss, at hva som enn blir sagt og pratet om ikke er noe vi vil bli konfrontert med noen måneder frem i tid? Jeg vet ikke. Men det var noe intimt over stemninga uten at det ble for intenst. Det traff rett i hjertet mitt, og jeg var ikke alene om opplevelsen.

Bra cafe. Bra te. Bra dame.

Bra cafe. Bra te. Bra dame.

Etterpå, da oppvasken var tatt, gulvet kostet og maten ryddet bort, skulle jeg igjen møte noen jeg ikke har sett på lenge; noen jeg er veldig glad i som har vært travel de siste tre månedene og nå omsider har fått bedre tid. Det som for tre måneder siden var uvisshet, har nå blitt sikkerhet. Den som var i god form har havna på sykehus. Det som var en tanke, har blitt en plan. Det som var et håp, ligger an til å bli virkelighet. Hennes te var gylden, min var grønn, begge var kalde. De var det eneste som var kaldt i dag.

Beste menneskene. Beste dagen. Min lørdag.

5 kommentarer om “Noen ganger er’e ålreit…

  1. Suziluz: Takk. Det var veldig fint. Og som Kamikaze sier; litt god-trist. Godt av den typen man gjerne vil skal vare evig, trist fordi man vet det er siste gang. Heldigvis var det den stille gleden og ikke den snikende tristheten som fikk prege stemninga blant oss såvel som tankene mine 🙂

    Kaze: I know… Jeg er enda for langt unna flytting til at jeg ‘vet’ det blir slike treff, men da jeg betrakta damene rundt bordet så jeg plutselig at det ubevisst hadde blitt sånn. Og da samtalen utvikla seg, skjønte de det også.

    …men jeg tror det var bra, likevel.

  2. Det føles alltid rart når man vet at man kanskje treffer venner for siste gang …. på lenge.

    Men se positivt på fremtiden! Du har fått mange nye bekjentskaper «hjemme» som gleder seg til å bli enda bedre kjent med deg når du vel kommer med flyttelasset til gamlelandet 🙂

  3. Kjaere Kjersti,
    du er god du! Ja, det er veldig mye jeg gleder meg til naar jeg skal flytte tilbake til gamlelandet igjen; jeg gleder meg til at hverdagene skal bli annerledes enn de er her for eksempel. Selv om de er gode her, vil de innholdsmessig bli annerledes hjemme og det skal bli godt aa kunne prioritere annerledes. Jeg gleder meg masse til aa se mer av dere ogsaa, og de firbente – det inngaar som stor post paa plussida i lista mi! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s