Lørdag. Nord. Solskinn. Fjell.

Jeg hadde ikke vært hjemme i 24 timer før jeg tok på meg joggeskoene og gikk i fjellet. Jeg kommer fra ei øy, og huset vårt ligger slik til at vi kan gå rett fra hagen og ut i marka, opp gjennom skogen og på fjellet – sommer som vinter. Det er veldig praktisk. Etter en torsdag på reisefot fra England til Nord-Norge, og en fredag hvor veldig mange timer ble tilbrakt i bil, var det godt med en lørdag der jeg ikke trengte å gjøre noe som helst. Planen var å slappe av og være lat, stort sett. Men da jeg så hvor strålende været var, klarte jeg ikke vente lenger – jeg måtte simpelthen komme meg ut og opp.

Hadselåsen og kanten videre tilbakelagt, utsikt mot nord.

Hadselåsen og kanten videre tilbakelagt, utsikt mot nord.

Her har jeg gått i en drøy halvtime, omtrent, og befinner meg på ca 350 m.o.h. Bildet er tatt mot nord. Jeg har gått opp Hadselåsen og tatt stien som går langs kanten av fjellet opp til topp-platået. Du ser stien komme ut av fjellbjørkeskogen og opp dit jeg står. Jeg befinner meg på Hadseløya, og havbiten du ser her er et hjørne av Atlanterhavet som heter Hadselfjorden. Etterhvert går den over til å hete Sortlandssundet, i bakgrunnen. Til venstre for fjorden ser du Langøya og til høyre for fjorden ser du Hinnøya. Hurtigruta kommer fra Stokmarknes og er på sør. Nå skal den gjennom Raftsundet og innom Trollfjorden før den stopper i Svolvær, som er neste havn. Klokka var litt over 15 da dette bildet ble tatt. De to vandrerne på vei ned, hadde gått opp på motsatt side – der jeg senere ville gå ned av fjellet. Og ikke la klærne deres lure deg. Det var en komfortabel temperatur, nesten 20 grader i skyggen. Jeg gikk i joggebukse og t-skjorte hele veien, og brukte en vindtett tynn jakke bare helt på toppen, for å skjerme meg mot vinden.

Dronninga - Møysalen - er lett gjenkjennelig med sin hvite kappe.

Dronninga - Møysalen - er lett gjenkjennelig med sin hvite kappe.

Litt til høyre for der forrige bilde er tatt, men fra samme sted og på samme tid. Fjellene er alle på Hinnøya, som er Norges største øy. Midt i rekka ser du Møysalen trone over de andre. Med sine 1262 m.o.h. er den det høyeste fjellet i Vesterålen. Ved foten av Møysalen ser du Hennes, som jeg nevnte julaften! Herfra kan man hver lørdag i sommersesongen delta på turer som går med båt innover Lonkanfjorden (innenfor Hennes) og deretter til fots helt til toppen av Møysalen og tilbake. Dronning Sonja har vært her i 2003, det samme har mange andre kjente personer. Selv har jeg aldri vært på toppen av Møysalen, men det står på lista over ting jeg skal gjøre en eller annen gang i løpet av livet. I fjellandskapet du ser her, går også den nye veien som binder Lofoten til fastlandet uten behov for ferger. Den ble åpnet i november 2007.

Vil du gå tur med meg?

Vil du gå tur med meg?

Her har jeg vendt blikket mot vest. Jeg har kommet meg opp på selve fjellet og er klar til å gå videre et stykke bortover, før jeg igjen går ned mot Stokmarknes. Byen ligger til høyre for fjellet slik bildet er tatt. Tårnet står på en topp som heter Storheia (enkelt, ikke sant?) og den er 504 m.o.h. Høyden til venstre i bildet heter Ørnheia og er 386 m.o.h. på toppen. På den andre sida av Ørnheia og litt nedi bakken ligger ei hytte som Røde Kors har. Første gang jeg var på Ørnheia og Storheia var vinteren før jeg fylte 3 år. Jeg gikk store deler av turen på ski selv, men fikk god hjelp av pappa opp de bratte bakkene. Min lillebror, som da var 9-10 måneder gammel, var også med på turen. Pappa hadde tatt bagen av barnevogna og festet den på et akebrett. Godt festet, naturligvis. Denne formen for ‘hjemmelaget pulk’ byttet han og mamma på å dra. I tillegg hadde de med en kort treplanke som de av og til la over vogna, slik at jeg kunne sitte oppå der og slappe av uten å klemme ihjel lillebroren min… Det trenger ikke være så avansert, bare det funker!

Varde på Ørnheia. Stokmarknes nedenfor fjellet.

Varde på Ørnheia. Stokmarknes nedenfor fjellet.

Her er blikket vendt fra Ørnheia mot nordvest. Du ser mitt kjære Stokmarknes, naturligvis. På motsatt side av fjorden ser du Langøya, som er Norges tredje største øy. Faktisk er alt land du ser der ei og samme øy. Den bare bukter og strekker seg veldig langt og i mange retninger. Den lille øya som er forbundet med Stokmarknes via ei bru, heter Børøya. Den fungerer som en slags ‘forstad’ til eller nabolag av Stokmarknes, og i tillegg til boligfeltene rommer den også et flott turistanlegg samt et par store fiskeindustribedrifter. Og varden i forgrunnen? Den er ikke veiviser, men en av mange varder som er bygd opp av turgåere. Midt oppå fjellet finnes det nemlig ei steinur. Den har ligget der helt siden istida og er enda ikke helt overgrodd.

Melbu. Lofoten. Havet.

Melbu. Lofoten. Havet.

Uuuuuuut mot haavet… Dette bildet er tatt fra Ørnheia mot sør, og du ser Lofotveggen strekke seg utover Atlanterhavet. Fra fjæra her kan du reise rett til Amerika om du vil – det er ingenting i mellom. På motsatt side ser du Aust-Vågøya, Gimsøya og Vest-Vågøya. Det ytterste punktet av Lofoten som er synlig herfra er Eggum, på yttersida av Vest-Vågøya. Det er lett gjenkjennelig fordi fjellet stuper bratt rett ned i havet og ser ut som en vegg. På Eggum går det en sti på yttersida av fjellet fra Eggum til Undstad (tur 13), og det er en av de aller vakreste fotturene jeg vet om. Kanskje jeg rekker den i sommer. Tettstedet du ser på øya der jeg befinner meg er Melbu. Herfra går det ferge over til Fiskebøl på Augst-Vågøya. Tidligere var det den eneste forbindelsen mellom Lofoten og fastlandet.

Ikke verdens verste sted, akkurat...

Ikke verdens verste sted, akkurat...

Jeg har gått litt videre og fra Ørnheia har jeg beveget meg mot stigninga opp mot Storheia. Her er utsikta mot vest, og du ser hvordan Ørnheihytta ligger i terrenget. Om vinteren, og spesielt i påska, er det mange skiløyper som går hit og fullt av folk. Noen går opp med truger på beina og snowboard på ryggen, og så koser de seg i bakkene her. Hytta eies og drives av det lokale Røde Kors. Der har de hovedkvarter om vinteren, med base for redningspersonale, ettersøkshunder og så videre. I tillegg selger de vafler, kaffe og saft – et veldig populært turmål. Om sommeren er det like populært, og man kan gå fra veldig mange forskjellige utgangspunkt og ende opp her. Ofte finner du masse sauer her om sommeren; de sør avkjøling i skyggen rundt hytta. Om du så kommer hit midt om natta, mens sola enda skinner her nord, møter du gjerne folk. Uansett. Det er noe av sjarmen. Bak ser du Hadselfjorden og noe av Aust-Vågøya. De høyeste fjelltoppene strekker seg over 1000 m.o.h.

Middag? Ja takk, veldig gjerne!

Middag? Ja takk, veldig gjerne!

Dette er ikke på fjellet, som du ser. Dette er hva jeg mener når jeg snakker om å spise fersk fisk til middag! Mannen på bildet er en lokal fisker som tiiidlig i dag morges dro ut med båten, fikk fisk og kom tilbake til Stokmarknes. Her selger han blodfersk sei over rekka på båten i 12-tida. Vi kjøpte denne seien, som veide 3 kg ferdig sløyd, og en sei til i samme størrelse. For seks kilo ferdig sløyd fisk betalte vi 110 kroner. Ikke verst? Den ene ble til ferskfiskmiddag i dag. Den andre blir til kaldfiskmiddag over helga. Knakende godt, det også, og en av min fars desiderte favoritter. Bak Børøybrua kan du forøvrig også se Møysalen. Den kjenner du vel igjen nå? Jeg er ganske kresen på fersk fisk; den skal være virkelig fersk. Som her. I Nord-Norge er det mange som meg. Her vet vi også at torsken smaker best i måneder med ‘r’. Dermed spiser vi ikke torsk fra mai og ut august. Om sommeren er det sei som gjelder.

Jeg skal matblogge ferskfisk-måltid en dag. Det blir ikke langt, men det smakte fantastisk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s