On the road again

(Soundtrack)

Klokka er omtrent midnatt. Jeg har vært oppe siden halv fem i dag morges. Da hadde jeg bare sovet fire timer etter å ha tilbrakt hele gårdagen på reise fra Canterbury til Nord-Norge. I dag har jeg kjørt mange, mange timer i bil. Fort, sakte, alene på veien, i kø, på velkjente veier, langs ukjente veier, fra E6 til krøtterstier. Og hjem igjen. For jeg er hjemme. Jeg er virkelig hjemme. Lykke!

Kveldsmat med utsikt

Gårdagens kveldsmat, inntatt på hytta. Bildet er tatt mot sør rundt midnatt, og det var ikke mange minutter fra dette motivet ble knipsa og til jeg var i seng, fullstendig slukna. Det bakerste fjellet du skimter ytterst er Tilthornet i Steigen, på andre sida av Vestfjorden. Bildet er tatt på sørsida av Hinnøya. Og som du ser: Det er solskinn, fra nord. Det var et fantastisk vær da jeg kom i går kveld.

Der borte kom vi fra

Tilbakeblikk mot Hinnøya fra Hamarøya. Det er forøvrig ikke ei øy, egentlig, men ei halvøy. Bildet er tatt i fra stigninga i Ulvsvågskaret, og på andre sida av Vestfjorden ser du Hinnøya, hvor vi kom fra. Bildet er tatt i sjutida fredag morgen. Nede ved sjøen utenfor venstre billedkant ligger det nye Hamsun-senteret, som åpner på forfatterens 150-årsdag 4. august. (Du kan se flere bilder fra området her.)

Glatte fjellsider og blankskurte sva: Hamarøya

Blankskurte sva og bergsider er veldig karakteristisk for Hamarøya, og det er ikke vanskelig å se hvor og hvordan isen har beveget seg for tusenvis av år siden. Geologien ligger helt oppe i dagen. Det er dessuten store høydeforskjeller underveis, og når man kjører E6 fra Bognes og videre sørover mot Fauske, varierer den fra havnivå frem til rundt 1000 m høyde, tror jeg. Det er mye bjørke- og furuskog her, og massevis av vann og fosser. Når man kjører her på vinterstid, kan man ofte se sneras i fjellsidene et stykke unna. Det er sjelden det går ras på E6’en her, heldigvis, men den kan gjerne være stengt pga uvær eller bli sperret av utenlandske vogntog som ikke er skodd for norsk vinterføre. Det er ganske normalt.

Gjett hvor jeg var?

Dette var målet for dagen. Vi skulle i en urnenedsettelse på kirkegården til Saltstraumen kirke, hvor mine besteforeldre ligger begravet. Pappa kommer fra Saltstraumen, og om du står på brua her med ansiktet vendt mot sør (dvs høyre, slik bildet er tatt), ser du rett på huset hvor han vokste opp. Da ser du også rett på Børvasstindan, som ligger rett ‘bak’ hjemstedet hans. Bildet er tatt fra Straumøya, hvor bl.a. bloggeren Kubonden holder til. Floa var på sitt høyeste da bildet ble tatt, og akkurat da er det ikke så mye bevegelse i vannet. Da vi kjørte forbi her igjen et par timer senere var sjøen i ferd med å falle og det var noen voldsomme virvler som fant veien ut i Saltenfjorden og mot storhavet igjen. Men da passet det ikke å stoppe og ta bilder, dessverre, så de får jeg spare til en gang senere i sommer. Jeg håper du har tålmodighet med meg!

Farmors utsikt fra kjøkkenet

Utsikta fra farmors kjøkkenvindu, mot nord. Herfra tar det snaue to minutter å gå ned i fjæra for å fiske, om du vil. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har tilbrakt ved vinduet her, men da på motsatt side av bordet. Etter urnenedsettelsen samlet vi oss i huset, hvor min fetter holder til i dag. Lykken er å sitte her i femtida en sommermorgen og spise fersk sei. Trust me! Jeg har ikke vært her på mer enn 10 år, og det var veldig godt å gå rundt i hele huset og sjekke ståa. Jeg hadde forventa at det skulle kjennes litt rart også, men det var det ikke. Det var bare godt. Og jeg visste at om farmor selv hadde vært tilstede blant oss, ville latteren hennes runget høyest av alle.

Fjell, vann, skog, tunneller - typisk Hamarøya

Tilbake på Hamarøya. Veien fra Bognes til Fauske har 17 tunneller, og en av dem går gjennom det massive fjellet på høyre side her, Middagsfjellet. Hvis du ser godt etter, kan du faktisk skimte tunnellåpningen i kanten mellom skogen og den glattskurte fjellsida. Bildet er tatt fra Kobbskaret mot sør, og vannet du ser er en innsjø som heter Kobbvatnet. Det er litt sør for Kråkmofjellet og fortsatt langs E6.

Ta tida til hjelp...?

På vei opp på Kråkmofjellet stod det en varseltrekant med ‘Bilberging’ nederst i en bakke. Et stykke lenger opp ble vi stående i kø. Det viste seg etterhvert at det var en semitrailer som hadde kjørt av veien, men heldigvis hadde den ikke gått overende og kunne derfor berges opp igjen relativt enkelt av Falken-bilene. De måtte ha to stykker, nemlig. Hvis traileren hadde velta, ville den rulla mange hundre sider nedover ei bratt fjellside, og da ville det spøkt for sjåføren… Folk brukte ventetida klokt. Pappa fant en bekk og fylte vannflaskene våre. Noen gikk seg en tur, andre røyka eller slo av en prat med gamle eller nye kjenninger. Og så disse karene da, gjorde noe som sikkert var klokt, de også. Bilen de kjørte er registrert på Tommy H. fra Vennesla. Men om han er en av dem, se det vet jeg ikke 😉

Kråkmotinden troner her

Kråkmotinden (924 m.o.h.) troner over Hamarøya – majestetisk, ærverdig og rank. Den forandrer seg hele tida; lyset og omgivelsene skifter konstant. Da kommer forskjellige detaljer i tinden frem. Det er mulig å bestige den fra ‘baksida’, og det er en fin dagstur ut fra E6’en – det er bare å finne seg en utkjørsel og legge i vei. Man ser jo hvor man skal hen! Tinden er synlig langveis fra, enten man kommer fra nord eller sør. Om vinteren er den like vakker i hvitt skrud, som malt av Karl Erik Harr, men min favoritt er – kanskje – om høsten, når hele åssida rundt står i gylden høstskrud som et smykke om halsen til selve tinden. Jeg har store ambisjoner om å utforske den, og landskapet rundt, når jeg flytter mer permanent tilbake til Norge igjen.

E6 over Tysfjorden

Denne ferga kobler sammen E6 over Tysfjorden, fra Bognes (i sør) til Skarberget (i nord) på 25 minutter. Her er den på vei mot Skarberget, som du skimter i bakgrunnen. Et lite stykke utenfor høyre bildekant er Stetinden, Norges nasjonalfjell. Vi tok den andre ferga, fra Bognes til Lødingen. Da drar man fra E6 til E10, som går vestover til Lofotens ytterste punkt, Å. Jeg slutter aldri å fascinere meg over fjellene her; de ser ut som om de har blitt bygget opp etter tilfeldige streker som går opp og ned og bort i et usannsynlig mønster. Og da vi nå var på retur i sjutida om kvelden, var været så bra at jeg fikk flere blinkskudd. Både på vei bort og hjem sto jeg ute på dekk praktisk talt hele turen. På vei sørover så vi sogar en liten gruppe niser som hoppet i vannskorpa like ved ferga. Jeg kan også huske å ha sett hval fra ferga – og i Tysfjorden finnes det organisert hvalsafari.

Lofotveggen sett på skrått utover

Dette er utsikta på motsatt side av ferga – en del av Lofotveggen strekker seg ut i det uendelige, og Vestfjorden er blikkstille. Du ser (f.h.) Hinnøya, Aust-Vågøya, Vest-Vågøya og Moskenesøya gli over i hverandre. I det fjerne kan du såvidt skimte Værøya. Røst, eller mer presist Røstlandet, som er den ytterste øya i Lofoten, ser du ikke. Den strekker seg nemlig ikke mer enn 11 m.o.h. på det høyeste, og jordkrumminga gjør at den ikke er synlig herfra.

Hele denne bloggposten er altså fra mitt eldorado; fra steder jeg er glad i og gjerne ferdes på i Nordland fylke. Jeg skal være her et par måneder fremover, så du kan forvente litt mer blogging enn det har vært mens jeg var i England. Neste road trip, om enn ikke like omfattende som dagens, er planlagt til søndag som kommer. Da er det igjen ut på tur med bil, kamera og skjerpet eventyrlyst til et sted jeg ikke har blogget fra tidligere.

Vi ses kanskje igjen om ikke så lenge?