Galleri Apotheket: Exit

Da jeg var lita, var det et hus som var forbundet med skrekkblandet fryd hver gang vi besøkte det. Skrekk, fordi noen som regel var syke og trengte medisiner – og det var gjerne meg, med ørebetennelse og medfølgende smerter. Fryd, fordi det luktet spennende og rart der inne, og fordi det ikke var lik noen andre steder. Der var skuffer, krukker, hyller, glasskap og folk i hvite frakker. Huset jeg snakker om var min barndoms apotek.

I dag: Galleri Apotheket

I dag: Galleri Apotheket

I dag er stedets apotek i et annet bygg. Det gamle apoteket har nå blitt galleri. I tre store, lyse rom med hvitmalte trevegger kan man gjennom året beskue verker av både lokale og mer ‘eksterne’ kunstnere. I sommer er det medlemmer av Vesterålskunstnerne som har utstilling der. Foreninga har egentlig lagt seg selv ned, og utstillinga er symbolsk nok kalt for ‘Exit‘. Den inneholder maleri, grafikk, skulptur, foto, keramikk og tegning fra tolv kunstnere med til dels svært forskjellige uttrykk. Noen av dem er kunstnere på heltid, andre kombinerer fast jobb med det å være utøvende kunstner.

Myriam Borst: Svart strand

Myriam Borst: Svart strand

Myriam Borst er en av de kunstnerne jeg har vært begeistra for veldig lenge. Hun maler ofte bilder i vinterfarger; med isblått, nordlysgrønt, hvitt og lilla. Farger fra arktiske strøk har preget nesten alle verker av henne jeg har sett, og jeg lar meg villig fascinere. Selv dronning Sonja har latt seg imponere og har kjøpt et bilde av Borst til sin private stilling. Uansett: Et av bildene hennes på Exit-utstillinga var i de tradisjonelle fargene – og veldig vakkert. Men jeg lot meg fascinere av dette bildet; ‘Sort strand’. Ikke bare har det andre farger enn hva jeg tradisjonelt har sett fra hennes kant, det har også et litt annet og mindre abstrakt motiv. Mens hun vanligvis maler relativt abstrakte motiver som man kan tolke eller se mye ‘inn i’, er dette motivet langt mer konkret. Et par andre bilder fra hennes kant fortalte meg at hun har tilbrakt tid på Svalbard, og det er ikke vanskelig å se et karrig landskap i dette motivet. Det minner om finnmarkskysten, kanskje, om bratte fjellsider med snau vegetasjon og ingen trær. Landskapet fremstår nesten som isblokker, men har tydelig andre farger og fasonger.

De grå linjene i forgrunnen kan være flere ting. Det kan være havet. Det kan tolkes som et tverrsnitt som viser strømmer og bølger under havet. Vi som er vant med naturen langs kysten ser også at det kan være havskodda, de tåkeskyene som ligger rett over havoverflata og plutselig kan snike seg inn fra havet, som smyger seg rundt øyer og skjær og over fjorder og sund til hele landskapet er dekket av grå diffus masse. Den fryktede havskodda som gjør at temperaturen synker raskt og dramatisk, og som vi helst ikke vil se om sommeren. I dette perspektivet ser jeg motivet over som en gylden sommerdag eller –kveld med solnedgang bak fjellene, samtidig som havskodda har sneket seg inn og dekket de lavere delene av landskapet. Hva ser du?

Bjørn Elvenes: Portretter

Bjørn Elvenes: Portretter

En annen av Vesterålskunstnerne er Bjørn Elvenes, mannen bak den opprinnelige ideen om å lansere Sortland som ‘Den blå byen’. Det skal jeg blogge mer om en annen gang. Elvenes maler. Maleriet ‘Portretter’ består av 18 portretter som er malt i blått, rødt, hvitt og med litt bruk av gult. (Kameraet krangla litt, så fargegjengivelsen på bildet er ikke helt 100% slik den skulle vært. Sorry!) Elvenes’ portretter er ikke bare skisser av personer, de forteller noe mer. De forteller noe om Elvenes’ forhold til og tanker om hver enkelt, slik jeg forstår bildet. Det blir spesielt tydelig når man ser det tredje portrettet (fra venstre) på den midterste raden.

Tre detaljer, min sammensetting. (fra Bjørn Elvenes: Portretter)

Tre detaljer, min sammensetting. (fra Bjørn Elvenes: Portretter)

Det er ikke vanskelig å se karakteren eller personlighetstrekket som preger hvert enkelt individ. Du ser den skallede mannen som flirer lunt, babyen som vræler eller personen du forbinder med øyne og munn som smiler. Noen er utydelige, som om minnet om dem er i ferd med å utviskes. Andre er tydelig bundet til en bestemt grimase eller sinnsstemning; som om det er akkurat det Elvenes tenker på når han tenker på og avbilder dem. Ei av rutene er helt blå, med striper på tvers, som om det bildet som en gang var der har blitt visket helt ut. Er det noen som har dødd? Eller noen Elvenes har valgt å fortrenge? Jeg vet ikke. Men til å være et bilde med et relativt lettfattelig motiv er det samtidig en veldig dybde i dette maleriet når man gir seg tid. Jeg fikk meg en positiv overraskelse.

Siv Johansen: Blå time I (øverst) og II (nederst)

Siv Johansen: Blå time I (øverst) og II (nederst)

Siv Johansen er en av de yngste kunstnerne som er representert på utstillinga. Hun er også de som er mest allsidig i uttrykksform, noe som gjenspeiler seg i hva hun stiller ut i Galleri Apotheket denne sommeren. Jeg leste at hun har jobba mye med temaet ‘rust’, og at hun nå også beveger seg mot ‘spor’. Jeg syns det var mest av ‘spor’ på utstillinga – og det var bra. Johansen er opptatt av sporene man setter og spor man ser, både mellom mennesker og i samspill med naturen. Hva ser du i det nederste av disse to motivene, for eksempel?

Blått er gjerne forbundet med noe litt melankolsk og avslappet, og man kan lett se disse bildene i en slik sammenheng. Men i det nederste bildet ser jeg flere ting – for eksempel en kjolekledt kvinnelig figur som står på ei hand og nærmest tar en slags salto, som om livsgledet bare måtte få et uttrykk gjennom en fysisk ekstrem bevegelse. I det samme motivet ser jeg en trist gammel person, kanskje en mann?, som er i ferd med å bryte ut i gråt. Sivs bilder inviterer tilskueren til å våge å veksle mellom forskjellige perspektiver, utfordre sin egen oppfatning og granske bildet på nært hold. I et annet av bildene hennes hadde hun brukt tråder, et slags lerretsstoff og en gammel heklet duk (?) til å sette sammen et motiv som lignet en rekke mennesker som gikk over et månelandskap og satte spor etter seg. Jeg kunne ikke la være å bli fascinert. Hun og moren har forøvrig eget aterlier og galleri på yttersida av øya mi, så du skal ikke se bort fra at jeg blogger mer derfra senere i sommer.

Ingunn Moen Reinsnes' brennmaneter

Ingunn Moen Reinsnes' brennmaneter

Ingunn Moen Reinsnes er den fjerde kunstneren hvis verker jeg gjerne vil blogge om fra denne utstillinga, og hun er den eneste av de fire som jeg ikke kjente noe til på forhånd. Disse to maleriene heter hhv ‘Rød brennmanet’ (det venstre) og ‘Blå brennmanet’. Hun hadde også et par store malerier på denne utstillinga hvor temaet var det samme og motivet var flere brennmaneter. Det var et eller annet med manetene hennes om fenget min oppmerksomhet. Kanskje var det dybden i bildene; det er noe med hvordan proporsjonene stemmer og hvordan detaljene trer frem som gjør at du ‘tror’ på figurene hennes – de kunne vært virkelige maneter. På den røde maneten, for eksempel, har hun på finurlig vis klart å gjengi både det gjennomsiktige, geleaktige laget som er øverst på en brennmanet og det tette flammefargede materialet som utgjør mesteparten av ‘kroppen’ til en brennmanet. Du tenker at du kan brenne deg om du stikker handa inn i den figuren hun har malt, ikke sant?

I informasjonen jeg har klart å finne på internett om Moen Reinsnes etter at jeg var på utstillinga, står hun omtalt som en kunstner med tydelige samiske røtter og fokus på » naturens vesen som jo også bor i mennesket», og på vår menneskelige dødelighet i møte med den overveldende arktiske naturen. Jeg klarer å se det, også i sammenheng med brennmanetbildene, etter at jeg har lest det, men det var ikke det som slo meg da jeg var på utstillinga. Dette spriket, eller denne bredden kanskje, forteller meg noe om en kunstner i utvikling som ikke gjentar seg selv men hele tida søker noe nytt og nye uttrykk. Det gleder meg, og jeg kommer til å holde et øye åpent for å se mer av henne fremover.

Noe må man velge å fremheve, andre ting må man velge bort. Til tross for at dette er en lang tekst har jeg bare omtalt fire ulike kunstnere, mens det er tolv som er representert på ‘Exit’. Jeg skjønner argumentene de har for å legge ned foreninga. Men samtidig håper jeg at det ikke blir slutt på mine muligheter som publikum til å se hva disse kunstnerne jobber med og produserer. De felles utstillingene gir rom for å la meg som gjest se litt større linjer og varierte tilnærminger til et og samme tema – enten det er tilsiktet eller ei. Verkene gir utfyllende perspektiver som man vanskelig får dersom man er henvist til å se hver enkelt kunstners verker i deres egne gallerier eller på separatutstillinger her og der.

Galleri Apotheket vil bestå. Og jeg håper at galleriet også neste sommer vil la meg få et innblikk i lokale kunstnere, deres uttrykksformer og produksjon. For det er ikke bare jeg som setter pris på det; gjesteboka fortalte om et stort antall gjester som presumptivt deler interesse med meg. Exit eller ikke; utstillinga og kunstnerne bak den har demonstrert sin eksistensberettigelse.

2 kommentarer om “Galleri Apotheket: Exit

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s