Litt utenfor allfarvei: Abkhasia (Gali-området)

Abkhasia. Smak på ordet. Abkhasia. Det forteller om krig og ufred, om noe eksotisk og ukjent, om noe som er nært men likevel en hel verden unna. Abkhasia er et sted du gjerne har hørt om men aldri har besøkt, tipper jeg. Hva forestiller du deg når du hører ordet?

Halvformell grenseovergang, sett fra Zugdidi-sida

Halvformell grenseovergang, sett fra Zugdidi-sida

Slik ser det ut når du skal reise inn til Abkhasia fra Georgia-sida, nord for Zugdidi. I Sovjetunionens tid var Abkhasia en del av Georgia, men med en sterk grad av autonomi. Da Sovjetunionen ble oppløst, ønsket Abkhasia å rive seg løs fra Georgia, men myndigheten i Tbilisi nektet. I 1992-93 var det krig mellom Tbilisi og Shukumi. Borgerkrig fra et georgisk perspektiv, frigjøringskamp fra et abkhasisk ståsted. Resultatet ble uansett at Tbilisi ikke har noe særlig de skal ha sagt i Abkhasia, med unntak av en viss innflytelse i de sørlige delene av regionen. Og FN vedtok å sende en observasjonsstyrke til Abkhasia. Den ble avslutta nå i juni 2009 fordi FNs sikkerhetsråd ikke klarte bli enige om nytt mandat. Det sier jeg kanskje mer om senere. Uansett: frem til bua du ser på veien på bildet, har Georgia kontroll. Etter svingen kommer ei strekning på nesten en kilometer som også involverer ei bru over ei elv. Det er ingenmannsland. På den andre sida av elva er det en ‘grensestasjon’ bemannet av russiske soldater, alt bak der igjen er Abkhasia. Åssida du ser, fjellene…alt er Abkhasia.

Lappeteppe av asfalt

Lappeteppe av asfalt

Det er naturlig nok mange utfordringer i Abkhasia. En av dem er veinettet. Veiene er hullete og mange steder vet du ikke om det egentlig er asfaltvei eller grusvei fordi dekket er så nedbrutt at det er vanskelig å si hva som er hva. Hullene kan gjerne gå gjennom to til fire lag gammel asfalt og er dermed til tider langt dypere enn du tror og en vanlig bil kan smelle stygt nedi om den treffer rett. Som fotgjenger er det definitivt tryggest å styre utenom hullene. Dette bildet er fra Gali. Det er den sørlige delen av Abkhasia og den delen hvor Georgia har mest innflytelse. Kontroll har de ikke, men fra et abkhasisk – og russisk – perspektiv er dette den mest usikre delen av Abkhasia. Georgierne vil ikke investere i ny asfalt fordi de ikke vil gi noe gratis til russerne, abkhaserne vil ikke investere i ny asfalt dels fordi de ikke har penger, dels fordi de ikke vil gjøre noe som kan hjelpe Georgia i tilfelle konflikt. Det er lettere å bevege tropper og utstyr i raskt tempo hvis veiene er i god stand. Derfor er de beholdt hullete i Abkhasia.

Alt er borte. Bortsett fra historien.

Alt er borte. Bortsett fra historien.

En annen ting du raskt legger merke til i Abkhasia er syn som dette. Tomme, utbomba, forlatte og plyndra hus. De er overalt. I byene, på bygda, langt fra folk og nært veien. De bare står der, som tause vitner og vitnesbyrd om hva som har skjedd. De forteller en historie om konflikt og flukt, om redsel, skrekk og å forlate alt. Om håp som knuses, om fremtid som søkes andre steder. Forteller om store familier som ikke lenger kan bo der deres forfedre planla deres fremtid under helt andre omstendigheter. Om flyktninger som ikke lenger har noe å komme tilbake til. Hvis det skulle bli fred og familien som bodde her ville komme tilbake, hvor skulle de begynne? Med vinduer? Tak? Dører? Hagen? Inventar? Hvor skulle pengene komme fra, og hvordan skulle de sikre seg at historien ikke gjentok seg? Det kan de ikke, og det vet de. Derfor er det mange georgiere og andre tidligere Abkhasia-beboere som lever med en drøm om å komme hjem uten å ha noe reelt håp om at det skal bli virkelighet en dag. Jeg kjenner flere av dem.

Gjenoppbygging. Sakte, men kanskje sikkert.

Gjenoppbygging. Sakte, men kanskje sikkert.

Her er et lite glimt av håp. Dette huset har sett ut som det forrige, men er i ferd med å bli bygget opp. Kanskje har noens barn eller barnebarn giftet seg og trenger større hus? Man bor gjerne sammen som storfamilie i Kaukasus, uavhengig av hvilken etnisk gruppe eller folkeslag man tilhører. Men hvis en familie har mange barn er det umulig for absolutt alle med svigerser og barn og barnebarn og det hele å bo under samme tak til slutt, og da må noen flytte. Ut. Hvordan ser jeg at huset er i ferd med å bygges opp? Du ser at muren har blitt bygd opp igjen, og karmer og rammer av tre er satt opp. Hus som er plyndra, mangler alt som noensinne var der av tre, glass, metall eller rør. Det er bare steinen i muren som gjenstår, og knapt nok det.

Fjellene. Alltid der. Lengselsvekkende.

Fjellene. Alltid der. Lengselsvekkende.

Slik ser fine Kaukasus-fjell ut på nært hold. Bildet er tatt et sted i Gali. Den orange frukten du ser på trærne heter Sharon og smaker veldig godt når den er moden. Den ligner ikke noe annet jeg har spist. I England betaler jeg stykkpris i dyre dommer for dem, her kunne jeg plukke så mye jeg ville uten å betale en krone – de er bare glade for at den kommer til nytte. Langs veiene i Georgia kan du ofte se folk som sitter på en klappstol ved veien og har ei bøtte sharon eller tomater eller kål ved siden av seg. De prøver å selge det de har å avse til folk som ferdes langs veien, i håp om å tjene noen kroner. I Abkhasia er det for utrygt til at folk tør sitte langs veiene på det viset. Men frukten har de. Hvis du ser på huset i bakgrunnen, er det ikke så vanskelig å se at dette er i den georgisk-dominerte delen av Abkhasia. For den formen for innebygd veranda som strekker seg langs ytterveggen i andreetasjen av huset, er en typisk georgisk byggetradisjon. Du ser det overalt i Tbilisi såvel som andre steder. Og også i trehusene her i Gali.

Teateret i Gali, hvor tiden har blitt borte.

Teateret i Gali, hvor tiden har blitt borte.

Dette vitner om forgange tider som ikke bare var traumatiske. Dette var teateret i Gali, en gang for lenge siden. Hit kom teater- og dansetrupper fra Moskva for å underholde, her var skuespillere og dansere fra resten av Georgia, og her var lokale stjerner. Teateret ble også brukt av lokale skoler til avskjeds- og festforestillinger en gang i tida. Men ikke i dag. I dag brukes det som ly for duer og kyr (!) som går løse i gatene. Jeg ville gjerne gå inn for å se og knipse bilder, men det var så forfallent at det simpelthen ikke var trygt. Jeg skulle gjerne sett det istandsatt og brukt slik det opprinnelig var tenkt. Men det er en utopi.

Nostalgi, feighet eller fornuft?

Nostalgi, feighet eller fornuft?

Her bor (bodde?) familien Sharia, i Lenin-gata. Egentlig heter den noe annet, men alle kjenner den som Lenin-gata. Det var navnet så lenge dette var en del av Sovjetunionen. Senere har georgierne gitt den et nytt navn, og det samme har abkhaserne. Dermed vil benevnelsen lett bli en kilde til konflikt hver gang man snakker om gata eller noen som bor der, og det vil folk her helst unngå. Det har vært nok spetakkel, mer enn nok. Når man kaller den Lenin-gata betyr det ikke at man lenger tilbake til kommunismens dager, bare at man ikke vil eller tør forholde seg til dagens konflikt akkurat der og da.

...og vi skal spille gamle sanger om igjen...

...og vi skal spille gamle sanger om igjen...

Dette pianoet har sett bedre dager. Det stod nedstøvet og forlatt i en halvkjeller et sted i Gali. Det var ikke vanskelig å se at det en gang hadde vært et ærverdig instrument og en stor investering, men de dagene er forbi. Nå er det noen tangenter som mangler, noen strenger som har rustet fast, noen klubber som har falt ned og noen hakk og riper her og der. Omtrent som Abkhasia selv, tenkte jeg da jeg betraktet det. Sola skinte og det var nesten surrealistisk å betrakte klenodiet en tidlig morgen, i støv og solskinn. Fantasien løp løpsk med hvem som hadde spilt på det, omstendighetene som hadde vært da det ble anskaffet – og historien som ødela alt.

Better safe than sorry, tenker jeg.

Better safe than sorry, tenker jeg.

FN har nettopp avsluttet sitt oppdrag i Abkhasia. Men dette er et av kjøretøyene de hadde da jeg var der, og som var i nærmest daglig bruk. Rekken med minesikre 4WD’er var mange, og hver og en av dem var strengt nødvendig. Det er ikke alle som respekterer FN-flagget du ser bakerst på bilen, samme hvor synlig det er. Jeg kjørte dog aldri i en slik farkost; noen steder ble jeg fraktet i en firehjulstrekker, andre steder tok jeg meg frem i Mercedes, tro det eller ei. Men så hadde jeg ingen uniform og ingen offisiell rolle heller. Heldigvis.

(bildet sier mer enn ord)

(bildet sier mer enn ord)

Jeg vet ikke hva de venter på. Det er verken bussen eller trikken. Kanskje venter de på en kjenning som skal hente dem. Kanskje håper de på skyss et eller annet sted. Kanskje vet de ikke selv hva de venter på, hvorfor de sitter her på denne benken, helt uvitende om at en utlending fra et sted de aldri har hørt om knipser dem bakfra uten å spørre om lov. Kanskje bare sitter de der, simpelthen. Det er i så fall noe de deler med mange mennesker i Abkhasia, mange som motvillig sitter et eller annet sted og venter på noe som de ikke vet hva er. De bare venter. Det gjør litt vondt å se på, til slutt.

Russisk-kontrollert ingemannsland

Russisk-kontrollert ingemannsland

Hvis du reiser fra Abkhasia og ut igjen, mot Zugdidi og videre sørover i Georgia, ser det slik ut når du krysser ingenmannslandet mellom ‘grensepostene’. Murblokker er satt i veibanen slik at ethvert kjøretøy må kjøre sikksakk i sakte fart. Det er umulig å råkjøre eller komme med store kjøretøy her, for eksempel en busslast med soldater… Der er også et par poster med russiske soldater langs denne strekninga, selv om ‘grensestasjonen’ de formelt tilhører ligger bak oss. FN har hatt en gratis buss som har kjørt frem og tilbake her noen ganger hver dag, og tatt med folk som skulle fra den ene sida til den andre. Hvordan ståa er nå som FNs virksomhet er lagt ned, vet jeg ikke, bortsett fra at det fortsatt er russere som bemanner grensekontrollen. Bak svingen i bakgrunnen kan du såvidt skimte det hvite taket på bua du så på det første bildet. Her er det forøvrig veldig strengt forbudt å ta bilder…

Nordlige Kaukasus, sett fra bil i fart. Det er laks i elva, ble jeg fortalt. Og miner.

Nordlige Kaukasus, sett fra bil i fart. Det er laks i elva, ble jeg fortalt. Og miner.

Visste du at Kaukasus i realiteten er to fjellkjeder? Ofte tenker man på det som en fjellkjede fordi det er en region som heter Kaukasus. Men fjellmessig speaking har du det som kalles den store Kaukasus-rekka, som deler Georgia fra Russland, grovt regnet. Også Abkhasia ligger sør for denne rekka. Og så har du det som kalles ‘den lille Kaukasus-rekka’. Det er fjellene sør for Georgia, som danner en naturlig grense mot Armenia og Aserbadjan. Disse fjellene du ser her, tilhører store Kaukasus, og et sted bak der ligger Mt Elbrus. Sjåføren fortalte at de snedekte toppene til høyre, langt bak, er Elbrus’ østlige og vestlige topp. Jeg er ikke 100% sikker, men ut fra dette bildet er det mye som taler for at det kan stemme.

Og som du kanskje skjønner, går turen ikke sørover mot Zugdidi og Georgia. Veien går tvert imot nordover. I mitt neste Abkhasia-innlegg skal jeg ta deg med til regionens hovedstad, Shukumi. Mer om det senere – du har noe i vente 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s