Ikke helt som planlagt

Det hele begynte så uskyldig. Vi var på hytta og skulle i kirka en søndag formiddag. Ikke i den nærmeste kirka riktignok, nei, vi skulle utover en liten landevei ved havet og nesten så langt veien gikk. Hvis du kjører på Hinnøya langs E10 og tar av i krysset ved Kanstad, kommer du på veien som tar deg bl.a. hit – til Vestbygd kirke. Den ligger på et sted som heter Vågehamn og det er i Lødingen kommune. Kirka ble bygdt i 1885 og var også restaurert tidlig på 1960-tallet.

Jesus og disiplene i nordlandsbåt på Vestfjorden

Dette er en detalj av maleriet som er bak alteret i kirka. Det er åpenbart at motivet spiller på lignelsen i Bibelen som handler om at Jesus stiller stormen mens han og disiplene er ute i båt (se f.eks. Markus kapittel 4, versene 35-41). Bare at her er Jesus og disiplene plassert i en tradisjonell Nordlandsbåt, og landskapet plasserer dem midt ute på Vestfjorden. Det er nesten som om de skulle satt ut fra fjæra nedenfor kirka! Kanskje ingen overraskelse at bibelske historier om Jesus ved sjøen eller lignelser relatert til fiske og hav er noe folk her relaterer til og kjenner seg igjen i. Ei dame fortalte at da en skoleklasse var på besøk i kirka, var det en av guttene som spurte litt om bildet. Han så litt betenkt ut, og hun lurte på hvorfor? Jo, sier gutten, «vess di e sju på den eine sia og fem på den ainner, så kan jo ikkje båtn ligg rett i vannet!»

Vi har lagt Vågehamn bak oss og setter kurs for skjærgården i Vestfjorden.

Man skulle tro det var uskyldig å dra i kirka en søndag morgen. Men hvis noen i ens følge i kirka møter noen de kjenner, og ‘noen’ spontaninviterer folk og feriegjester med på båttur…da blir dagen helt annerledes enn man hadde tenkt. Og myyye bedre, høyst sannsynlig. Her har vi lagt Vågehamn bak oss, stedet hvor vi kom fra denne morgenen. I en 17fots plastsnekke dura vi utover mot skjærgården her i Vestfjorden, på innsida av Lofotrekka. Fjellene her tilhører Hinnøya.

Blankstille Vestfjord, utsikt mot Lofoten.

Det er ikke ofte at du ser Vestfjorden så blankstille som dette! Og speilblank fjord når lufta når 22 grader i skyggen betyr at man har en drømmedag i vente. Her ser du tvers over Vestfjorden og utover mot Lofoten. Fra høyre mot venstre ser du Hinnøya, Aust-Vågøya og lengst til venstre øya Store-Molla. Du ser sågar Vågakallen på bildet. Den er et av de mest kjente fjellene i Lofoten og et viktig seilingsmerke for alle som ferdes til sjøs her. Ikke minst var den det i gamle dager når det å ro Lofotfiske var noe helt annet enn det er i dag.

Fargerik sameksistens i grensen mellom hav og land

Det er fargerikt i fjæra på øya hvor vi går i land. Jeg skriver ikke navnet på den, for det er blant annet ørnereir der. Vi gikk i land et sted der det var to kritthvite strender som lå i bue mot hverandre, slik at man kunne velge hvilken side man syns det var finest å bade på – eller forsøke begge! I tillegg var der naturligvis gress, lyng og fine svaberg. Tiriltunge, fuglevikke, ryllik, blåklokker, rødkløver, prestekrager, strandnelliker og disse fine gule blomstene var bare noe av det som vokste på øya. Utrolig fargerikt, og der du ikke tror det er plass til et gram jord – der kan du være sikker på at en eller annen plante har kloret seg fast. Feriegjesten tok seg en tur i knausene og rabbene på øya, og belønninga var to ørnefjær – ei fra vingen og ei fra halen. Stor stas for noen som aldri har sett ørn i naturen.

Under nesten 40 cm atlanterhavsvann

Tro det eller ikke, men det er sant: Her har jeg tatt bilde av beina mine mens jeg stod med vann til knærne! Havvannet er krystallklart her oppe, og denne sommeren har det vært lite alger i vannet. At det er 40 cm vann over beina mine på dette bildet er ikke lett å tro, men det er helt sant. Min feriegjest fra utlandet var veldig imponert over at vi selv på 6-8 meters dyp kunne se havbunnen helt klart og sogar se detaljene i klørne på ei krabbe som bevega seg tvers foran båten på den dybden. Vi fant sju ulike skjelltyper på strendene uten engang å anstrenge oss, i tillegg til to-tre typer konkylier og mye annet. Vi tilbrakte timer her – jeg skulle gjerne vært her flere dager!

Over Vestfjorden mot Tysfjord og Nord-Salten

Utsikt tvers over Vestfjorden fra øya vi var på. På motsatt side ser du fjellene i Nord-Salten, dvs på fastlandet. Stetinden, som er kåret til Norges nasjonalfjell, befinner seg omtrent midt i bildet her. Den er 1.392 m.o.h., og flere av fjellene du ser her strekker seg over 1.000 meter. De er bare for langt unna til å se virkelig imponerende ut i høyden! Men de gjør seg ikke så verst som kulisse for en varm og vakker sommerdag, når sant skal sies. Jeg klager i alle fall ikke.

...en sommerdag i ferien min...

Himmel og hav, og to damer på ei strand midt i mellom. Selv om dette er Atlanterhav og langt nord for Polarsirkelen var vannet likevel ikke verre enn at det fint gikk an å bade. Siden vi var ute på en høyst spontan tur var det ingen av oss som hadde tatt med badetøy, men mangel på sjenanse gjorde at det ikke akkurat ble noe problem likevel… Selv valgte jeg å bade i et godt alternativ til badedrakt, nemlig Evas drakt, og det funka aldeles strålende. Vannet er så klart og sanden så hvit og ren her at det er en fryd å bade, og jeg ville knapt opp av vannet etter ei stund. Stranda har litt helling oppover, som en bakke. På baksiden av denne stranda er ei anna strand som vender motsatt vei, og bak den igjen står Lofotfjellene ranke i solskinnet. Ubetalelig!

Verdens fineste utendørsbasseng. Garantert!

Yours truly bader iført Evas drakt, uten at du klarer å se akkurat det. Jeg befinner meg i Vestfjorden, og bak meg ser du en del av Lofotveggen, Hinnøya og Aust-Vågøya. Jeg lå her ute og vaket i vannet temmelig lenge, og det var en sann fryd. Jeg har vasset i havet tidligere i vår, men ikke badet før i dag. Båten vi kom med ligger fortøyd mot svabergene utenfor høyre bildekant.

Krabber og klør

Dagens krabbefangst. Disse krabbeskallene kunne vi plukke blant skjell og tang i fjæra, i tillegg at vi fant mange bortetter svabergene. De har blitt fraktet dit av fugler, som spiser innholdet og lar skallet ligge igjen. Alle disse er relativt små og dermed forsvarsløse om de beveger seg over sanden og blir tatt av en fugl på matjakt. Vi så noen større krabber i vannet. En av dem ble så skremt av oss at den gravde seg ned i sanden rett foran øynene våre helt til den var fullstendig dekket av sand. Fascinerende. Det er nesten som å se en episode på NRK av ‘Ut i naturen’, bare at det var live og like foran nesen på oss!

En til meg, og en til deg...

Sesongens ferskeste blåbaer og multer, kan det smake? Disse hadde opprinnelig noen artsfrender og var samlet i en kopp, sanket inn av dagens kaptein, men etter at det ble fordelt blant alle deltakerne var det ikke mye igjen. Disse var andelen til min sommergjest, som befant seg på en liten fjelltopp på øya mens vi andre spiste bær. Bærene her er lagt på en benk som var lagt ut mellom svaberg og gress – den var egentlig et stykke drivved. Mye god ved i den, men vi valgte å la benken være benk og heller brenne kull og andre biter drivved på bålet vi stelte i stand. Ikke fordi vi trengte lys eller varme; bare for kosen sin del. Man er da livsnyter 😀

Hjemveien ser slett ikke verst ut!

Det er langt på dag og kaptein Olav kommer inn og henter oss igjen. Nå er Stetinden mer synlig, en spiss med tverr topp som du kan se rett over båtens høyre side, omtrent. På motsatt side av fjorden her er det et firma som har base for hvalsafariturer, og det er ofte hval ute på fjorden her. Olav hadde en og annen historie å fortelle om møter med hval når han har vært ute og fisket i denne snekka – ubetalelige historier, fortalt på ramsalt vis slik det høver seg. Han var ikke bare kaptein, mannen, han var en glitrende underholder også. Og hadde et ansikt som var furet værbitt over vannet, så mye at jeg helst ville tatt bilde av det i sort-hvitt en gang, for å få frem konturene. Fine kaptein Olav.

Flott fangst: Fire friske fisker!

På vei mot land mente kapteinen at det bare var rett og rimelig at den langveisfarende feriegjesten skulle få en innføring i lokale tradisjoner, og dermed ble fiskelina hentet frem før vi gikk i land. Gjesten kastet ut tre ganger og fikk tilsammen fire fisker; to torsker, en sei og ei hyse (kolje). Det var vanskelig å si hvem som hadde det mest gøy, gjesten som fikk fisk for første gang i sitt liv, eller skipperen som frydet seg over å ha gode me og gi intense naturopplevelser videre… Det ble etterhvert og en livlig samtale om haill, og selv gjesten ble gjort kjent med dette ikke-oversettbare ordet, og vedkommende vet nå hva god fiskelykke betyr og hva haill er for noe.

Det som begynte med en uskyldig og planlagt rask kirketur ble noe helt annet og en langt mer innholdsrik dag enn vi hadde forventa, noen av oss. Heldigvis. Sommeren i nord er kanskje uforutsigbar. Men når den treffer innertier, som i dag, får du meg ikke bort herfra om det så gjelder liv og død. Det bare er sånn.