Skulpturlandskap Nordland: Lødingen

Jeg har tidligere såvidt hinta noen ganger her om Skulpturlandskap Nordland. Det er et prosjekt – til tider omstridt! – som fant sted i kommuner i Nordland i perioden 1992-98, og grunnstammen i prosjektet er oppbygginga av ei internasjonal kunstsamling. 33 kommuner i Nordland har, i samarbeid med fylket og staten, fått hvert sin skulptur som er plassert et sted i kommunens landskap – utendørs, med andre ord. Kunstnerne har utformet verket etter å ha besøkt kommunen de fikk tildelt, og utgangspunktet for prosjektet er ‘tanken om at et kunstverk med sitt nærvær skaper sitt eget sted. Skulpturen synliggjør også sine omgivelser, slik at stedet får en ny dimensjon’, som det heter på prosjektets nettsider. I regionen jeg kommer fra og strøket rundt, Vesterålen og Lofoten, har alle kommunene deltatt og har hver sin skulptur. Denne gangen vil jeg presentere en skulptur fra grenselandet mellom Vesterålen og Ofoten, nemlig i Lødingen.

Fra veien, over enga, ned mot havet – og skulpturen

Fra veien, over enga, ned mot havet – og skulpturen

I Lødingen finnes skulpturen ‘Øye i stein‘, som er skapt av Anish Kapoor, en London-basert kunstner med indisk bakgrunn. Skulpturen er laget av Lødingengranitt, en lokalt utvunnet steinsort. Den er tre meter bred og høy, og to meter dyp – og veier 37 tonn! Lødingen er på et vis, som tidligere nevnt, en utkant i forhold til begge regionene den ligger mellom. Der har de valgt å legge skulpturen et sted som er i utkanten av kommunen igjen; å besøke den føles som å være nesten så langt ut som det er mulig å komme. Skulpturen ligger i fjæra, i overgangen mellom flo og fjære, og man kommer dit etter å ha gått i underkant av 200 meter fra veien, over jorder.

Mellomledd som gir perspektiver

Mellomledd som gir perspektiver

Ved fjære sjø kan man gå dit tørrskodd, ved flo vasker vannet inn over bunnen av den. Skulpturen er formet nesten som en ramme, som tilsynelatende har strengt rette linjer i den indre firkanten og langs tre av fire ytterkanter – den fjerde ytterkanten har avrunda ujevn fasong. Men synet bedrar; selv om kanten langs den indre ramma er strengt rektangulær, er de indre veggene i virkeligheten litt buet og ujevne og alt annet enn firkanta. Faktisk er det veldig god akustikk inni firkanten – man blir overvelda av lyd inni der uten at det blir ekkoeffekt eller bråkete. Vi prøvde oss på arien fra Tryllefløyten, i tillegg til andre sanglinjer – feriegjesten synger jazz og har eget band. Overflata er polert og glatt, og dermed er det behagelig å berøre den og oppholde seg i skulpturen.

Allsidig kunst i ett og samme verk

Allsidig kunst i ett og samme verk

Og det er noe av hva jeg liker med denne skulpturen; den lar seg kommunisere med på flere nivåer og engasjerer rett og slett! Det er ikke bare noe som står der og skal beundres og/eller analyseres, den er noe man kan forholde seg til. Ikke abstrakt, men rent praktisk. Man kan ta på den, klatre i den, stå eller sitte i den, se den fra ulike kanter og … mulighetene er mange. Skulpturen er ikke noe du blir raskt lei av eller ferdig med, samtidig som den ikke krever oppmerksomhet hele tida. Tittelen med bruken av ordet ‘øye’ fungerer også bra. Du ser fra land mot hav, eller tilbake, du ser fremover eller kan se bakover – alt etter hvilket perspektiv du starter fra. Et tilleggspoeng er at det like ved skulpturen er påvist rundt 20 gravplasser fra vikingetida, i tillegg til ei nausttuft. De ligger på haugene i skogen til venstre i bildet over. Dermed kan man også forstå skulpturen som et ‘mellomledd’ i å se fra fortida til nåtida, eller se tilbake på historien fra dagens perspektiv. Skulpturen – øyet – blir til et objekt som forbinder mange ulike linjer, og det gir et vell av perspektiver til oss som ser på og utforsker den (og omgivelsene).

Vi dro hit fordi vi ville se skulpturen igjen, og vise den frem til en sommergjest. Når vi hadde sett og lekt oss mette på skulpturen, tilbrakte vi tid på stranda like ved. Vannet her ligger som i en liten lagune i fasongen og dermed var det ganske varmt. Det er ikke mye bebyggelse i området, og de som bor der valgte tydeligvis å tilbringe dagen andre steder – på andre strender? Vi koste oss med stranda for oss selv, plukka skjell, lette krabber og nøt sommeren. Skulpturen var der, tilstede i bevisstheta hele tida selv om oppmerksomheta kunne være andre steder. Hvis du noen ganger er i dette området, anbefaler jeg å dra dit – enten på kortvisitt for å se skulpturen og dra igjen, eller for å bruke dagen her ute. Selv har jeg tenkt meg tilbake flere ganger, neste gang forhåpentligvis mens vinterstormene raser. Noe sier meg at det er synet verdt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s