Liten tur, stor opplevelse

Det ble en av de søndagene der du egentlig ikke gjør noe men likevel har ei lang liste ting som ble gjort når dagen er slutt likevel. Hver for seg er ingenting et stort prosjekt, sammenlagt har de blitt en innholdsrik søndag. Jeg liker slike dager, ikke minst når jeg har frihelg. Som nå.

Trenger ikke gjette her!

Trenger ikke gjette her!

Hit skulle vi; til topps! I hele regionen min er det utrolig mange stier og turløyper som er merket. Noen er merket av den lokale turistforeninga, andre er merket av turglade enkeltpersoner med stor snekreglede – og noen står kanskje lokale velforeninger og bygdelag bak, hva vet jeg? Vi hadde verken tid eller ork til en fjelltur av dimensjoner i dag, så vi fant ut at en tur opp på Veten var akkurat passe. Der måler det 382 m.o.h. på toppen, man har kjempefin utsikt og det er god sti. Trodde vi. Vi har nemlig ikke vært på denne toppen før, noen av oss, bare kjørt rundt den på veien som går langs havet her på sørsida av Langøya. Mellom Varvika og Fleines skulle det finnes et startsted, og som du ser: Det var ikke vanskelig å finne. Dette skiltet stod på en stolpe rett ved siden av veien – på motsatt side av veien var det en liten parkeringsplass. Enkelt.

Breathtaking. På minst to måter.

Breathtaking. På minst to måter.

Ryktene holdt hva de lovet; stien var god hele veien. Det var ikke noe annet enn startpunktet som var merket; resten av stien var umerka. Men det er noe av det fine med å gå tur i landskapet her oppe; man ser hele tida hvor man skal og er sjelden i tvil når en sti krysser en annen et eller annet sted underveis. Det finnes et nettverk av stier og dyretråkk på de mest usannsynlige steder, og landskapet gir god nok oversikt til å si hvor man skal velge å gå for å komme dit man har tenkt seg. Det var ganske bratt helt fra starten av og nesten helt til toppen, omtrent 300 meter rett opp. Men med lyng og sti i stedet for steiner og grus var det enkelt å ta seg frem og opp likevel. Dessuten er jeg fan av små mini-stopper innimellom underveis, bare for å se på utsikten og merke hvordan den forandrer seg etter som man kommer høyere i landskapet. Som her.

Reinlav og lyng

Reinlav og lyng

Det var en god del reinlav der vi gikk. Kanskje ingen overraskelse, både fordi vi befinner oss i nord og fordi det er reinsdyr på øya. Flokkene kan være så langt sør som vi befant oss i dag, men vi så ingen reinsdyr mens vi var ute på tur. Til gjengjeld så vi ørnunger som drev flygetrening, heilo, steinskvett, ravn og hegre. Ute på fjorden var det et par båter som lå og dro seg koksei til middag, og mens vi var på tur både kom og gikk hurtigruta på vei sørover. (Nordgående er her om natta.) Jeg plukket endel krøkebær og vi fant også noen blåbær som var modne. Men mesteparten av blåbæra og multebæra var ikke moden enda. Bjørnebæra var i ferd med å modnes den også.

Landet lenger bak

Landet lenger bak

Vi har nådd toppen og derfra belønnes vi med vakker utsikt 360 grader rundt. Det er rett nok flere topper i nærheten som er langt høyere enn den vi befinner oss på, men vi får likevel gleden av å se kjente fjell, fjorder og bygder fra en annen vinkel enn vi er vant til. Her ser vi mot øst og lengst bak er toppene på Hinnøyfjellene skjult i skyene, som letta en time senere. Foran fjellene er havet, starten på Sortlandssundet, og foran der igjen ser du et av mine to yndlingsfiskevann! Når vi drar dit for å fiske, kommer vi opp på stikk motsatt side av hvor dette bildet er tatt fra. Det er mulig å gå dit herfra via ei høyde over til neste fjell, men det hadde vi ikke tid til i dag.

Fjære og fjell, himmel og hav. Et eldorado.

Fjære og fjell, himmel og hav. Et eldorado.

Utsikt mot vest, mot Bø i Vesterålen. Bygda du ser nede ved fjorden på andre sida er Vinje. Lengst bak fjellene ser du faktisk havet bak fjellene på to steder her! På yttersida her, bak fjellene du ser, finnes endel øyer som er fredet som fuglereservat og/eller landskapsvernområde. Der hekker et utall sjøfugl og det er en opplevelse å se dem på nært hold. Jeg hadde en gang med meg et nederlandsk par ut sammen med en lokal fyr på sightseeing via båt der, og jeg trodde mannen fra Nederland skulle falle ut av båten i ren begeistring. Sju ørner svevde rett over båten, vi havna midt inni en flokk med ca 4.000 lundefugl, oter smøg over svabergene, måkene gnog sitt sedvanlige mål og et utall andre sjøfugler var tilstede, mens skarven stod nærmest urørlig på ‘sine’ skjær og tørket vingene i den lette brisen. Det var nesten magisk. Og samtidig er det ganske dagligdags der ute. Fine, fine landet sitt.

Ut mot havet, opp mot vinden...

Ut mot havet, opp mot vinden...

Utsikt mot vest fra toppen av fjellet. Vi befinner oss på Langøya, til venstre ser du Hadseløya. Bak der kan du – hvis du vet hva du skal se etter – skimte Gimsøyhoven. Og den aller bakerste biten land du ser til venstre er, som så ofte før i bilder mot sør, fra Vest-Vågøy i Lofoten med Eggum aller ytterst. Til høyre ser du såvidt noen av øyene i skjærgården utenfor Vinje i Bø. Det er noe steinur på toppen av fjellet, men den er delvis godt begrodd av mose og lyng og dermed ikke så vanskelig å gå på. Toppunktet av fjellet er markert med en varde. Der finnes også en postboks (!) med ei bok hvor man kan skrive inn navnet sitt, og rundt denne postboksen er det bygd opp en rund levegg som gir en viss grad av skjerming for vinden. Men i dag var det nordavind fra alle kanter da vi befant oss på toppen, så vi valgte å gå litt på tilbakeveien igjen og komme lenger ned i lia før vi satte oss ned med nistemat.

Heimover

Heimover

På retur og litt lenger ned i lia, utsikt mot sør og litt øst, hjemover mot Stokmarknes. Tidligere har jeg blogget om turen fra Stokmarknes opp til Storheia, som er tårnet du ser litt til høyre. I bakgrunnen ser du fjell som for det meste ligger på Aust-Vågøyas nordlige side. Det tok under en time fra dette bildet var tatt til flesteparten av skyene var borte, men det har på et vis sin egen sjarm når toppene er skjult. Kanskje ser du ei sort stripe i sjøen utenfor Stokmarknes? Det er skroget på hurtigruta, som akkurat er i ferd med å forlate havna og dra videre sørover. Nå skal den gjennom Raftsundet og innom Trollfjorden, før den igjen legger til kai i Svolvær på sin ferd. Heia i forkant heter Varvikåsen, om jeg ikke husker feil. Jeg ville helst gått dit også – jeg ville knapt nok ned av fjellet, egentlig. Det er jo så godt å bare !

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s