Nest best ble aller best

Det var ikke jeg som drakk av denne
Det var ikke jeg som drakk av denne

En helt vanlig dag. Jobb, husarbeid, litt halvsliten når kvelden kommer. Tenker at i stedet for å sitte i halvørska på verandaen eller i stua – sol begge steder – er det kanskje lurt å gå seg en tur, få litt luft. Ringer L for å spørre om hun blir med, men de pusser opp og hun kan ikke. En alternativ løsning dukker opp og gjør meg storfornøyd: Jeg låner heller med meg hunden deres på tur! Endelig skal jeg alene på tur med en firbent i bånd i landskapet jeg er så glad i. Erfaringa gjør at jeg raskt pakker med meg en liten sekk med småting jeg kan komme til å trenge underveis, som kamera, mobil og vann. Inkludert vannskål til Prikken, så klart.

Nysgjerrige sauer kan ikke motstå fristelsen
Han er liten og hvit...en av mine?

Vi går opp Hadselåsen, men i stedet for å ta stien langs fjellkanten og gå i høyden, velger vi å gå lenger bak og innover i marka. Underveis kommer vi til ei slette hvor et par sauer gresser helt i kanten, kanskje 25-30 meter fra oss. Jeg holder hunden på kort line og stanser helt opp. Hunden står i spenn i båndet, men gir ikke en lyd fra seg. Jeg ser det kan bli et bra bilde med hunden i forkant og sauene helt borterst på enga, og innser at jeg må sette meg på huk for å få begge innenfor ramma av bildet. Og det er da det skjer: Avvæpnet av at jeg gjør meg mindre og sitter i ro, samtidig som hunden er taus og står i ro, kan ikke sauene dy seg for nysgjerrighet. De kommer nærmere og nærmere, og snart har de krysset hele enga. Hunden sier ikke et knyst selv når sauene er bare et par meter fra oss. Der blir de stående og glo, simpelthen. Jeg snakker rolig til hunden og sauene om hverandre, og ingen gjør tegn til å ville bryte opp. Det er et øyeblikks magi!

Porten til utmarksgjerdet er her godt plassert mht utsikt
Porten til utmarksgjerdet er her godt plassert mht utsikt

Vi har gått forbi speiderhytta, forbi gammen og er på vei ned igjen på baksida. Veien vi har lagt bak oss er den gamle veien til kirka, og når vi har gått gjennom den røde porten og i 10 minutter til vil vil være nede ved kirka. Derfra skal vi følge hovedveien hjem, bare for forandringens skyld. Utmarksgjerdet som går rundt hele øya gjør at bøndene her kan slippe sauene ut på store områder, og så kan de streife dit de vil hele sommeren og alltid ha god tilgang på mat. Noen steder går også kyr i utmarka, men de holder seg som regel ikke så alt for langt fra porten hvor de om kvelden skal ned for å melkes. Dyrene er trygge – det finnes ingen rovdyr på øya, bare en og annen rev på streif. De siste årene har imidlertid en elgstamme etablert seg her, noe som er populært selv når de enkelte ganger trekker ned i bebyggelsen og må jages opp igjen.

Den gamle klokkergården på Hadsel
Den gamle klokkergården på Hadsel

Et stykke nedenfor kirka, nedenfor hovedveien og helt nede ved havet, står dette huset. Det er den gamle Klokkergården, og huset er plassert på et nes hvor det var naturlig ilandstigningssted for folk som i tidligere tider kom til kirka via sjøveien. I dag eies klokkergården av en mann som er sønn av en tidligere prost her, og han holder det i god stand. Området rundt og oppover mot kirka er kulturminnepark, og man finner spor av mennesker og aktiviteter her helt tilbake til jernalderen, inkludert hus- og nausttufter. En fallosstein er reist omtrent der man mener den har stått i tidligere tider – like ved dagens hovedvei (som var E10 frem til Lofast-forbindelsen ble åpnet). Og i bakgrunnen? Møysalen, så klart. Navnet Hadsel, som har gitt navn både til dette spesifikke området og til kommunen som sådan, kommer av norrønt Hofðasegl, sammensatt av hofði, ‘høy odde, bergknaus’, og segl, ‘seil’, her nyttet om fjell med lys flate som ligner et seil.

Det sku bo folk i husan...
Det sku bo folk i husan...

Dette er en av detaljene du lett misser fordi du bare suser forbi i bil. Mannen som bodde i dette huset da jeg var barn, var enslig og hadde verken barn eller annen nær familie. Ingen arvinger. Men han hadde skrevet testamente, og hans siste vilje var at når han døde, skulle man bare slå en planke for døra og stenge av på den måten. Så skulle det bare stå og forfalle, skritt for skritt. Viljen hans ble fulgt den gangen han døde; jeg tror det var sent på 1980-tallet omtrent. Det har hendt at noen har brutt seg inn med å knuse dører eller vinduer, så noen av dem har blitt erstatta av papplater etterhvert. Men huset står, med bjelke for døra, og ingenting skjer med det. Det bare dør veldig, veldig langsomt. Det er litt trist og litt vakkert på samme tid.

38 down, 4 to go...
38 down, 4 to go...

Hvis du beveger deg langs veien rundt Hadseløya kan det hende du tror noen er litt gale eller at taggerne våre er mattegale. Det er ikke helt slik det forholder seg. saken er nemlig at strekninga rundt øya er temmelig nøyaktig 42 kilometer – ideell for maraton, med andre ord. Hvert år arrangeres Hadsel Maraton første helga i august, og 2009 er intet unntak. Neste helg braker det løs, og man kan velge mellom seks ulike løp – fra barneløp for 0-10-åringer til helmaraton. Sistnevnte går rett og slett akkurat en runde rundt øya. Derfor er hver eneste kilometer markert på asfalten underveis, med Stokmarknes sentrum som utgangspunkt. Jeg har aldri deltatt, men har vært publikum opptil flere ganger. Da jeg var barn, pleide de å forsøke å ha minst en kjendis hvert år. Jeg husker enda hvor stort det var å se Oddvar Brå komme løpende forbi meg da jeg hadde vært innom nærbutikken for å hastekjøpe en liter melk som pappa mangla til lørdagsgrøten den dagen. Jeg kom hjem med melk i handleposen og stjerner i blikket! 😀

Widerøefuglens gjester har fantastisk utsikt i innflyginga
Widerøefuglens gjester har fantastisk utsikt i innflyginga

Bittelille Prikken, en JackRussel med større ego enn kropp, har løpt foran og trukket i båndet hele veien! Vi har tusla langs veien fra kirka og hjemover, og tilsammen tilbakela vi omtrent ei mil denne kveldsstunda. I knallvær, som du ser. Stokmarknes sentrum er i likhet med omgivelsene badet i kveldssol, og de heldige passasjerne som denne kvelden tok WF892 fra Bodø kan nyte ei utsikt som ikke lar seg beskrive med ord. Jeg vet, for jeg har selv tatt det under lignende forhold. Og min fordom mot små hunder har fått seg enda et skudd for baugen – jeg storkoste meg med Prikken på tur og han gikk som en konge hele veien uten problemer av noe slag. Jeg har allerede booket ham til ny tur, med en feriegjest eller fem neste uke. Kanskje blir det blogging av det.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s