Uværshula – Hvor ord kommer til kort

Tiden renner fra meg. Jeg kjenner meg som en gammel bestemor som kjenner livskraften sige ut mens dagene langsomt går mot den siste reise. Som en heliumsballong på vei mot himmelen, vel vitende om at når den kommer høyt nok, vil den eksplodere og falle sammen som et tomt skall. Melodramatisk kanskje, men…det er så mye mer jeg vil seg og gjøre og oppleve her, og så er det bare ei drøy uke til jeg drar. Jeg har prioritert tid til opplevelser heller enn blogging (lesing og skriving) i det siste, som om jeg suger til meg flest mulig inntrykk før batteriene mine kommer bort fra den naturlige laderen sin noen måneder. Dagene fylles med opplevelser når jeg ikke jobber, og en dag kan lett bli til tre blogginnlegg etterhvert.

Og det slår meg at jeg ikke har fortalt om Uværshula.

Uværshula til venstre, storhavet i bakgrunnen. Og havskodda.
Uværshula til venstre, storhavet i bakgrunnen. Og havskodda.

På yttersida av øya mi er det et sted som heter Teigan. Der bor en mann som heter Inge og som i sin tid var min og mange andres formingslærer på skolen. Inge er en av de personene som er levende interessert i nærmiljøet og historien i lokalsamfunnet. Han har skrevet bøker, han tegner og illustrerer, og han skriver tekster for dette og hint. Han er også turleder for Vesterålen Turlag. Naturen gjennomtrenger hver pore i kroppen hans, tror jeg, og en av de tingene han liker er å gå i fjæra der han bor, på ‘yttersia’. Han og jeg deler en lidenskap for vilt, stormende uvær. Og i fjæra der han bor, blant bergnabber og rullesteiner, fikk Inge en ide. I en naturlig sprekk mellom to bergnabber så han at det egentlig bare var et tak og litt steiner foran som mangla før det perfekte uværsbeskuelsesstedet var skapt. Resultatet ble Uværshula.

Ikke lett å se den på avstand
Ikke lett å se den på avstand

Du ser den ikke fra veien. Det vil si, med mindre du vet hva du ser etter. Da kanskje legger du merke til at det som ligner en haug (varde?) av flate steiner i virkeligheten er ei pipe. Med litt skarpsyn ser du et vindu. Først da skjønner du at det bokstavelig talt ligger noe under. Helt nede i flomålet var det en sprekk mellom to forrevne bergnabber. Dette brukte Inge som øst- og vestvegg. I bakkanten la han stein på stein – plukka i fjæra her – til det dannet en vegg, og han hadde også et gammelt vindu å sette inn her. På forsida gjorde han det samme, bare at vinduene var litt større og det ble plass til ei gammel dør i midten. Litt bølgeblikk med stein og lyng oppå, en gammel jernovn funnet på ræk i fjæra (tror jeg) fikk plass innvendig og steinpipe utenpå, og vips var Uværshula ferdig.

Interørdetalj. Enkelt og funksjonelt overalti detaljene.
Interørdetalj. Enkelt og funksjonelt overalt i detaljene.

Grunnflata til hula er kanskje 2-3 kvadratmeter, ikke mer. Det kan bare virke sånn noen ganger. På hver ‘langvegg’ ligger et par planker (drivved?) som danner en benk på hver side. Innerst i sprekken på venstresida er det dessuten plass til et gammelt og rustent skaberakkel av en metallovn, og en kjele, hvor man på kalde dager kan koke vann til kaffe og kakao – hvis man har med seg ved, så klart. På kortveggen innerst, mot baksida, er det et par planker som danner en slags bord/benk. Der finner du et hefte med historien til såvel Uværshula som øya og området hvor den befinner seg. Du finner også gjesteboka. Da Inge laget hula for noen år tilbake, ble den ikke annonsert noen steder. Likevel var det mange tusen gjester her den første sommeren; folk som bare hadde fått vite om det fra noen andre som hadde vært der eller hørt – word of mouth. Senere kom reisereportasjer i landsdekkende medier, og etterhvert ble dette en av de mest særegne og populære lokale attraksjonene som også fant veien inn i guidebøkenes tekster.

Idyll på en sommerdag – røft på en stormfylt vinterdag
Idyll på en sommerdag – røft på en stormfylt vinterdag

Uværshula befinner seg som nevnt omtrent i flomålet, og ligger oppå en liten rygg i stedet for nedi ei ravine. Det er ei stor, grov rullesteinsstrand like ved, og der er det fint å grille, ta bryllupsbilder, vandre eller meditere – hva enn du lyster! Her er plass nok. Rett utenfor forsida av ‘hula’ finner du et par planker av drivved som er lagt på steiner som naturlig ligger der, inkludert en høy flat en. Det danner levegg mot nordausten en uværsdag, og solvegg på en sommerdag som denne. Alle steinene er rå, ubehandla og tydelig preget av at erosjon fra vær og vind. Sitter du på benken her, ser du rett ut på storhavet og når været er rett, slår bølgene nesten helt opp hit. På alle kanter er det svaberg, kanter, steiner og ubehandla natur på sitt vakreste. Ørna finner mye mat i strøket her, og nå på sensommeren er det nesten rart om du ikke ser ørnunger på flyvetrening eller voksne ørner på matauk i fjæresteinene nedenfor. De har reir i fjellene lenger opp, på den andre sida av veien. Der finnes det også ei ørnfangerhule fra gamle dager.

Gammelt og slitent, men holder været ute
Gammelt og slitent, men holder været ute

Fasaden på Uværshula er ikke forfengelig, den er praktisk og funksjonell. Ei dør man kommer seg lett inn og ut av, samtidig som den lett lar seg lukke. Et vindu på hver side som sikrer maksimal utsikt. På solskinnsdager kan man ta fine bilder herfra. På uværsdager kan man gjøre det samme. Eller man kan la kamera være kamera og heller nyte utsikta. I stedet for å stå utendørs i fjæresteinene og bli klissvåt og kald, kan man være nedi fjæresteinene men likevel innendørs og se bølgene bryte mot land og sprute metervis til værs mens man selv nyter medbrakt matpakke og nykokt kaffe, kanskje med en liten knert oppi. La ikke bildet mitt lure deg til å tro at dette er et godværssted man viser frem bare når midnattsola skal foreviges. Det er fint da, men Uværshula kommer først til sin fulle rett når det er februar og lyset har vendt tilbake, samtidig som vinterstormene bryter og river og kaster og fryser og dundrer, mens du – jeg – sitter varm og overveldet innenfor disse vinduene. Men det kan ikke fotograferes. Det må oppleves.

Og du er hjertelig velkommen til å prøve, til å besøke denne konstruksjonen som etterhvert har inspirert tilvirkningen av flere slike lokalt. Men ikke kom nå. Kom i november, i februar eller mars. Når stormene raser og du tror du skal blåse på hav før du kommer deg inn i hula. Først da skjønner du vitsen med den.

Advertisements

3 thoughts on “Uværshula – Hvor ord kommer til kort

  1. Ble nesten betatt av den hula tenk om vi hadde noe sånt å leke i da vi var unge, får lyst til å være litt unge igjen 🙂

  2. Jeg skulle gjerne hatt noe tilsvarende da jeg var barn, jeg også! Heldigvis er det lov å leke i voksen alder 😀 Du må ta deg en tur oppover en gang og utforske gamle trakter! Hvis du vil, så klart. Jeg ville gjerne sett bildene jeg vet du ville tatt her oppe…

  3. Kommer sikkert en gang til Hadsel, det er egentlig ikke så lang å dra dit. Tror jeg ville ha startet med å ta bilde av kirka.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s