As good as it gets. And then some.

Lykkevannet. Og multemyra.
Lykkevannet. Og multemyra.

Det spiller ingen rolle hva noen av oss har gjort tidligere på dagen. Alt som har preget oss, alt som har gjort oss glade eller trette eller oppgitte ble glemt i det øyeblikket vi steg ut av bilen på utsida av porten, tok beina fatt og startet vandringa mot det gode vannet innerst i dalen. Det magiske vannet med mytisk navn som forhekser både barn og voksne. Barn med sin henvisning til eventyr, voksne med sin kunnskap om at slike navn bare gis til vann som virkelig leverer, vann hvor du får fisk, som ikke er lett tilgjengelige, som aldri slutter å lokke entusiaster – uansett hvor mange ganger vi har vært der, kommer vi alltid tilbake. Alltid. Så også denne kvelden.

Det var en gang en sau. Men den er ikke mer.
Det var en gang en sau. Men den er ikke mer.

Det er ikke bare vi som holder til ved vannet. Vi befinner oss i utmarka, og det finnes mange spor etter sauer. De vandrer også rundt oss, om enn på trygg avstand. På veien møter vi kyr, som rauter til hverandre fra hver side av veien. Jeg tror de er NRF-fe, alle sammen. Sjenert er de ikke, og det er snarere vi som er litt vaktsomme dersom våre veier krysser hverandre. I lia over oss hører vi gjerne rypene skvatre tidlig om sommeren. Når sesongen starter 1. juni er det som om steggene ikke kan anstrenge seg nok for å få seg dame, og de flyr, sloss, hopper og kjekler til ei stund utpå sommeren. Kanskje akkompagnert av en gjøk eller to, når den kommer tilbake.

Lang avstand, enkelt kamera. Men stor opplevelse.
Lang avstand, enkelt kamera. Men stor opplevelse.

Vi hadde ikke rukket å få ut alle fiskesnørene før ørna kom og inspiserte oss. To fugler, en ung og en litt eldre, sirklet høyt over oss og fulgte med. Det var ikke mye vind i lufta, men med sine innebygde evner trenger de knapt tanken på et vindpust for å seile der oppe, med strake vinger og uten å bevege annet enn hodet. De har reir ikke langt herfra, eller kanskje er de vokst opp her? De forrevne fjelltoppene her har plass til mange ørner, gode skjul for reir og med utspring som verner rugeren og avkommet mot det verste av nedbøren. Jeg minnes den gangen jeg og Latterdama avslørte reirplyndrere; politiet fikk et pluss i boka for faunakriminalitet som følge av vårt tips den dagen.

Jakten på ruggen. En evig kamp.
Jakten på ruggen. En evig kamp.

Vi kjenner vannet godt etterhvert. Vet hvor fisken gjerne står, hvilke fluer den gjerne tar i på, hvor småfisken holder til. Derfor vet vi også at de mest ‘opplagte’ og fine stedene å stå ikke nødvendigvis er der man får finest fisk. Jeg og Faderen vet begge at vi er i stand til å kaste helt over vannet om vi vil, la duppen fly til motsatt bredde. Men vi sier ikke noe til de andre som kaster halvparten så langt, hoverer ikke. Fiskeglede er for alle, og vi unner dem å utfordre egne ferdigheter i sitt eget tempo. Gir gjerne de beste fiskeplassene til dem. Hun vet det. Hun har lengta etter denne lyden hele dagen, gjennom avtaler og mennesker og måltider og arbeidsdokumenter. Hele tida har hun visst at det bare var timer om å gjøre før ørene hennes skulle kiles av lyden av et snøre på vei ut fra snella. Levd i håpet om napp. Og hun er heldig. Flua har såvidt nådd vannoverflata før den første ørreten biter på. Det blir ikke den siste.

Kattfesk og pannefisk
Kattfesk og pannefisk

Dette var fangsten min etter en drøy time – før vi engang hadde vurdert å tenne bålet for vannkjelen. De to minste ville jeg normalt kasta ut igjen, som jeg gjorde med den første jeg tok, men med en kultiveringsengasjert mann i følget fikk alle streng beskjed om å ikke kaste ut fisk igjen, samme hva. Det er bedre for størrelsen til de gjenværende fiskene at småfisken blir tatt opp. Man kan jo heller la den ligge på land et sted, hvis man ikke vil ha den med hjem. Så kan heller noen av naturens øvrige rovdyr få litt gratis hjelp med næringsinntaket. Og slik blir det.

Til slutt drar vi hjem, for det er en dag i morgen også. Det må vi motvillig innrømme. Akkurat i det sola er i ferd med å gå ned er vi igjen nede ved bilen. Vi har 15 fisker med oss som tilsammen skal bli middag for fire, mens de minste ligger igjen ved bredden av vannet. Det er alltids noen der ute som spiser dem. Når klokka slår midnatt er alt duket for et festmåltid. Tyskerens øyne faller nesten ut av hodet; han er så opprømt over å spise fisk han selv har fanget for bare et par timer siden – det er første gang i livet han fisker overhodet. Neseborene hans ser ut som dumbovinger der han forsøker å skjule iveren han har etter å kaste seg over matfatet før alt er klart og vi er klare til å starte måltidet. Måltidet som varer til vi er mette, til vi knapt orker å rører oss fra bordet, til vi leter etter stoppknappen for tiden slik at dette øyeblikket – akkurat dette – skal vare litt lenger.

Jeg vil ikke at dette skal ta slutt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s