Et skattkammer gikk av bussen

Han praia bussen på ei rett strekning oppe på fjellet, uten at det var noen busstopp der. Kledd i grønt var han vanskelig å se i regnværet, men sjåfør Yngves trente øyne så ham og fikk stoppa i tide. Den noe omstendelige måten han gikk på der han bevega seg opp til sjåføren viste at han ikke var helt sterk til beins. Like fullt var det ingen av oss som så han som var i tvil om at dette var en fyr som nyss hadde kommet ned av fjellet, sikkert fra en noenlunde lang tur. Billetten kosta bare 33 kroner, og jeg skjønte at han ikke skulle langt. Så jeg rydda veska bort fra setet ved siden av meg og sa «Vil du sett her, førr du sku jo kje så langt?!» Mannen takka ja og satte seg, lot sekken bli stående i midtgangen. Det var av den gamle sorten, kamuflasjegrønn sekk med metallramme og halvrunda form på selve sekken. Ei sidelomme på hver side.

Mannen ved min side dufta ikke akkurat blomster. Fjell, jord og kanskje en knert eller to var mer det som preget lufta rundt ham. Han kasta et raskt blikk på meg men trakk like fort øynene til seg, ville ikke være uhøflig virka det som. Jeg bestemte meg for å være den vennlige, avslappa dama og spurte enkelt «Har du vært i fjellet?» Svaret kunne han selv bestemme, likeså omfanget av det.

Njååh, han dro på det. Æ har nu vært et stykkje oppi der. Æ har vært å plukka molte! Det e nu ganske mange liter i den sekken min, vekta du ser e mæst bære bøtte med bær i. Æ for heimana i mårrest, æ bor rett nerri her skjønna du. Ja, man kan jo ikkje bære sett heime veit du, man må jo rør sæ! Æ har vært en aktiv mann all mi ti. Og nu har æ litt problemer me knean, men du veit, det går nu. Man kan jo kje lægg sæ ne og gje opp. Det får heller ta den tia det tar.

Om æ har jobba i fjellet? Næi, du veit. Æ for tell sjøss æ, som så mange anner. Det va jo det man måtte om man ville ut og se verdn, det va kje som i dag at man bære kunn sætt sæ på et fly. Nei, æ tok et år på styrmannskoln i Svolvær – den lå på Svinøya på den tida – og så for æ ut. Ja æ veit den skoln e borte førr lenge sia, nu e det jo bære turistanlegg og kunstnergreier der ute, næsn. Men æ for ut. Æ har seilt på alle di store hav veit du, og det va jo førrskjellig man opplevd. Knegg. Ja, det va jammen mykkje førrskjellig.

Om æ va ute lenge? Nei, æ va nu bære nån år. Æ gikk i land når æ va 22, eller kanskje æ va 23. Koffør? Nei, du veit…Det e jo sånn det blir, når man har … når man stifta famelje og sånn. Æ blei jo gift og fikk unga, og då kunn æ ikkje la ho være aleina så lenge av gangen. Man kunn jo kje det. Ka æ gjor? Æ bynte på anlegg veit du, det va jo det som va a tellbud her den gangen. Man jobba med veia og brue og sånn, det va jo det det gikk i. Han Furuholmen va jo grei å jobb førr, men æ hadd nu arbei hos andre æntreprenøra åsså.

Samtalen gikk videre. Vi nærma oss Kråkmotinden og jeg pekte mot dalen ved siden av fjellet. – Veit du om det går an å fesk dær? spurte jeg. – Æ e næmli gla i å fesk, skjønna du, forklarte jeg. Om det går an å fesk der ja?! Jah, der e jo tellåme vei heilt fram tell sjættvanne. Du veit, der e sju vann på rad innover heilt nerfra Innhavet og hit. Det har du sedd, ikkje sant? Joda, der e sju vann. Og det går vei heilt inn tell sjættvatne. Der e det ganske bra fesk, mæst rør men du får ørret også. Sjuendevatne? Nei, då må du gå. Då må du gå, men det e jo kje så langt, man kjæm sæ jo dit. Nei, æ feska nu mæst i sjettvatne og vainnan nerover. Kor man får kjøpt feskekort? Nei, sei det du. Det e vel nere på Innhavet sekkert, på butikken eller bænsinstasjon der tenker æ. Æ feska nu mæst utn kort, veit du. Hehehe. Knegg. Jo, det blir nu tell det. Æ fer nu og kasta utti først, og så ser æ på fangstn om det e værdt et kort eller ei. Om oppsyne kjæm så veit æ nu ka æ skal sei så… Det bli’kke nå problem, trur æ. Nei æ feska nu bære.

Han fortalte mangt og mye om farting, både i arbeid og fritida, og aktiviteter her og der. Det var tydelig at han hadde en mengde eventyr å ta av når han skulle fortelle meg. Impulsivt sa jeg «Du har nu loppe i blodet, du, som farta så mykkje!» I samme øyeblikk jeg hadde sagt det, angret jeg. Jeg hadde merket meg de skarpe øynene, mørkebrune og allseende, og de litt skarpe trekkene og høye kinnbein. Blant annet. Ikke var han veldig høy av vekst heller. Og dialekten fortalte meg at han kom lenger nordfra, og at norsk neppe var førstespråket hans. Jeg skjønte med ett at han sikkert hadde sameblod i årene, og at han kanskje kom fra en generasjon der det ikke har vært et udelt positivt faktum gjennom tidene, selv om det kanskje er annerledes i dag. Replikken min kunne lett tolkes som et halvt nedlatende «Du må være fjellsame?!» Men han lot seg ikke merke – ikke utenpå, i alle fall – med hva kommentaren min kunne ha betydd. Ei heller tok han invitasjonen til å fortelle. Ja, du veit, man blir jo litt rastlaus. Spesielt nu når det e sommar, når det e lyst heile tia. Sov kan man jo gjør om vintern? Han knegga for seg selv. Sov kan man gjør om vintern, ja. Nei æ e nu gla i å vær ute, og æ ha nu bodd her så længe at æ kjenn øya, så då bli det nu tell at man streifa dit man lika sæ og ser sæ kje førrbalt på at det kan vær litt langt imella plassan.

Veit du, æ kom faktisk ne av fjellet førr et par timer sia. Men æ orka kje å stå her å vent på bussn når det hølja ne, så æ gikk tell nån æ kjenn borti veien her. Di bydd jo på en kaffe og æ hatt molte, så vi fikk oss nu ei stund med vafla og skitprat før æ gikk ut igjen. Jo, det va nu nån goe tima. Du stoppa der ja, gjør du kje det? Attme den veien der, sjåfør? Kjæææmpegreier. Du veit, æ bor på ainner sia a fjordn, du ser det kvite huset med lys uttaførr og fjøs? Der bor æ. Men i kveld skal æ overnatt her, æ har et rom ståanes hos nån æ kjenn førr sånne tellfella som nu. Jah, her va det sjåfør. Du e en gjæv mann! Takk skal du ha.

Hadet, unge dame, du va nu hyggelig selskap!

Så hadde han svinget sekken opp på ryggen og gått av bussen, før jeg en gang rakk å tenke på å ta bilde av ham eller spørre om navn eller noe. Han var bare borte. Men han hadde gitt meg underholdning hele veien, og gjort meg nysgjerrig på alle historiene – ikke bare de han fortalte, men alle jeg kunne lese mellom linjene.

Han var simpelthen et skattkammer. Jeg håper han tar samme buss som meg en gang til.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s