Tett inntil dagene

Vesthimmelen sett fra Nesodden søndag kveld
Vesthimmelen sett fra Nesodden søndag kveld

Jeg har lagt tigerstaden og drømmehuset på Nesodden bak meg. Jeg har lagt Norge bak meg. Og jeg har lagt ei bok bak meg. Egentlig, sånn opprinnelig, hadde jeg ei bok i veska som jeg tenkte å lese litt i mens jeg var underveis tilbake til England. Men så var jeg innom en bokhandel på Gardermoen – det hjelper ikke hvilke forsetter jeg har, jeg ramler alltid innom der uansett og går aldri ut uten å ha kjøpt ei ny bok! – og kjøpte meg ei bok på impuls.

Mustafa Can har skrevet ei bok (i Sverige) som er glimrende oversatt til norsk av Johann Grip. ‘Tett inntil dagene‘ er en slags sjangerudefinerbar bok som handler om Cans søken etter å bli bedre kjent med sin mor og hennes historie mens og etter at hun ligger på sitt dødsleie og etterhvert går bort. Sammen med sine foreldre er han førstegenerasjons innvandrer i Sverige, fra de kurdiske delene av Tyrkia – eller rett og slett fra Kurdistan, som Cappelens bokomslagstekst sier, selv om det formelt ikke er et eget land. Jeg skal la mine kjepphester (internasjonal politikk) ligge 🙂 Boken forteller om en far som reiser til Sverige og etterhvert får familien etter, men den er ikke kronologisk som en roman. Snart er vi i rommet hvor den gamle dama, Güllü, ligger for døden, snart er vi tilbake på landsbygda i Tyrkia hvor alle er like fattige og lever likeartede liv. Snart snakker Can med sin mor om det som ligger ham på hjertet når han vet hun kan dø anytime, snart minnes han historier fra barndommen.

Hadde jeg vært svensk, ville jeg kanskje visst hvem Mustafa Can er. I boka fremgår det at han er journalist og har dekket konfliktområder, via gugel har jeg lært at han også har gjort sportsjournalistikk veldig bra (Årets forteller i Sverige i 2002), pluss andre ting. Kan hende det ville påvirket mitt inntrykk av boka? Slik som det er nå, ble boka i kraft av seg selv veldig tydelig for meg.

For det er ei veldig sterk bok. Den forteller hele tida en historie det er lett å følge, men den forteller også så uendelig mye mer. Den sier noe om identitet og tilhørighet, om lengsel og glede, om hjemme og borte, om migrasjon og assimilasjon. Forskjellen på Can og hans søsken i forhold til deres foreldre, spennet og spenninga i livet mellom Sverige og den kurdiske landsbyen, historien som går sin gang og alt som bare ramses opp i bisetninger men forteller om et vell av underliggende historier (rasisme, klassekamp, kjønnsspillet, menneskehandel…), relasjonene mellom dem som drar og dem som blir igjen – alt bidrar til at man enkelt får følelsen av innsikt i noe som er komplisert og lettfattelig på samme tid. Mangefasettert, simpelthen. Det er en hyllest til en mor, en beretning om mer enn ett menneske, en symbiose mellom poesi og levd liv, et studium i selvransakelse, en innsikt i en virkelighet vi lever nært uten å vite mye om eller forstå. Det er ei klok bok, på så mange plan, og veldig godt gjennomført. (Den norske oversettelsen er også briljant, etter min mening!)

Can forteller detaljert uten å henge noen ut, og kanskje best av alt: han skåner ikke seg selv, men forteller om egne feil og tilkortkommethet. Kanskje er ikke alt tilsiktet, det vet jeg ikke, men hans åpenhet om sine egne svakketer og hans vilje til kompromissløs selvransakelse i kombinasjon med filosofering omkring De Store Tingene I Livet gir en merkbar dybde til denne boka, uten at det på noe tidspunkt blir for abstrakt eller lite dynamisk. Tvert om, det skaper fremdrift og engasjement. Samtidig er det personlig uten at det blir for privat.

Det var mye jeg kjente meg igjen i i boka, mye jeg delte med opptil flere av personene i den. Mange temaer jeg har et forhold til, ikke bare det med flytting og tilhørighet, men også det å leve nært innpå noen som dør sakte og nådeløst. Det vet jeg også et og annet om. Jeg begynte å lese i boka i avgangshallen på Gardermoen. Leste litt på flyet, klarte ikke legge boka fra meg og leste meg hele veien fra Gatwick til Canterbury via London Victoria. Jeg klarte simpelthen ikke å legge den ned, jeg ville videre hele tida. Jeg lo av humoren, ble rørt av varmen i boka mange ganger og jeg gråt mine modige tårer tid om annen. Det er ikke en utpreget trist bok, men det hendte jeg fikk så mye tårer i øynene at jeg måtte ta pause og blinke dem bort før jeg fortsatte. Han som satt vendt mot meg på toget inn mot Rochester for eksempel lurte nok på hva jeg egentlig drev med, der tårene silte uten at det kom en lyd fra meg.

Bokkilden kaller dette for ‘en vakker bok’. Ja, den er det. Men den er også mye mer. For meg betyr ordet ‘vakker’ om en bok at det er noe fint men samtidig tannløst over den. Og denne boka er ikke tannløs – så langt derifra. Boka er av den sorten som smyger seg inn på hjertet ditt, hugger seg plass og ganske enkelt blir der. Det er en bok som sitter i, lenge etter at den er ferdiglest. Min plan var å lese boka og deretter sende den videre via bookcrossing-konseptet. Den tanken har jeg lagt fra meg. Dette er ei bok jeg vil beholde, som skal få være med i mitt lille bibliotek når jeg en dag får det huset jeg har lyst på og pusser det opp. Den gnistrer, den gir innsikt, den etterlater deg ikke uberørt.

Det er rett og slett ei knakende bra bok.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s