SundayChallenge: Beograd

Det var hos Vibeke jeg først kom over SundayChallenge, som i korthet går ut på å legge ut et bilde du har lyst til å dele og skrive litt om omstendighetene rundt at det ble tatt. Omtrent. Jeg liker ideen og hiver meg herved på – i alle fall for ei uke, dvs i dag!

Mitt bidrag er et bilde tatt i Beograd for et par år siden, en dag omtrent på denne tida av året. Jeg hadde bodd og jobba i byen ei stund, og jeg stortrivdes i Serbias hovedstad. Jeg hadde kontor midt i byen og utsikt mot sør. Det var hetebølge og hadde knapt vært under 25 grader C siden jeg ankom byen for lenge siden. Men med aircondition på kontoret gikk det helt fint. Denne dagen hadde det igjen vært lummert og varmt, men i motsetning til tidligere i uka var det overskya. Jeg venta bare på tordendrønn og dundrene regnvær som enda ikke hadde kommet.

Med ett la jeg merke til at hele det nesten-hvit-malte kontoret ble gyldenfarget. Jeg lurte et øyeblikk på om noen hadde satt på lys utenfor, men siden jeg befant meg i niende etasje var den tanken ganske usannsynlig. Så jeg løfta blikket og titta ut. Dette var hva som møtte meg.

Beograd i solnedgang en sommerdag

På stedet hvor skyene hadde gått i ett med horisonten mot sørvest var det med ett blitt ei lita luke. Sola var på vei ned, og den sedvanlige smogen (som gjør at sola forsvinner i en smogdis en time før den rent teknisk går ned om ettermiddagen) var borte. Selve sola var skjult bak skyene, men hele mellomrommet mellom dem og jordoverflata var fylt av gull. Det skinte, det strålte, det overveldet meg fullstendig. Verden var en sandwich av grått og gull og jeg befant meg midt oppi det. Som om det brant, men likevel ikke.

Fem minutter etter at jeg tok bildet, hadde sola kommet så lavt at den lå under skyene. Den lyste opp byen, men farga var blassere enn den hadde vært og blekna raskt etterhvert som sola dalte. Til sist var det hele over.

Men jeg husker det fortsatt like levende.