Bare for å se litt bedre

Det hender noe så enkelt som å åpne brillehuset for å ta frem brillene mine gjør at jeg stanser opp, ser tomt ut i lufta og er borte i min egen verden – et øyeblikk, før jeg tar meg i det, før jeg fortsetter hva jeg egentlig holdt på med. Men på innsida av hodet mitt er jeg fortsatt borte. Mange, mange tusen kilometer unna. 3.300 kilometer lenger øst, omtrent. For det som møter meg hver gang jeg åpner brillehuset, er to papirlapper som ligger under brillepusselappen. Selve brillehuset er slitt, men jeg klarer ikke å bli av med det. Jeg vil at det skal vare lengst mulig, som om det å bytte det ut betyr å gi slipp på en æra av livet. Og det vil jeg ikke. Ikke riktig enda. Ikke med det innholdet som bor der. Ikke nå.

Personlig lappeteknikk for 500 rubler

Lappene hører sammen. Begge fikk jeg en desemberdag for et par år siden. Da var jeg i Abkhasia, som i alle fall i prinsippet tilhører Georgia. Den ene lappen betalte jeg 500 russiske rubler for, og den er i realiteten to billetter til mini-tog-bane og omvisning i ei grotte i Novi Afon, som ligger ganske langt nord i Abkhasia. Den andre lappen inneholder mailadressen til hun jeg hadde leid som guide og tolk mens jeg jobba der, hun som ble min venninne og som jeg fortsatt har sporadisk kontakt med. Som jeg fortsatt hører om fra vår felles venninne lenger sør i distriktet. Abkhasia utgjør en stor del av kyststripa til Georgia, og i Sovjetuniones dager var det gjerne hit Moskvas makthavere kom for å nyte sommeren, varmen og havet. Det er flere forlatte, nedsarva og utdødde turistanlegg langs denne kyststripa, og sammen med guiden min – la oss kalle henne Maka, for det het hun ikke – dro jeg rundt i nesten hele området.

Novi Afon ligger noen mil nord for Shukumi, hovedstaden i Abkhasia. I gamle dager var det en egen tsar for Abkhasia, og han hadde sitt sete på en fjelltopp rett over der landsbyen Novi Afon ligger i dag. Du ser fortsatt den gamle muren rundt eiendommen hans langt oppe mot toppen, og da jeg var der hadde noen satt opp et stilas rundt selve hovedbygninga. Jeg vet ikke om noe har skjedd der siden da. Og i fjellet under er det et nettverk av grotter. Der kan man dra på omvisning, og vi havna midt i en lass russiske turister da vi dro på tur der. Russerne slipper gratis og ukomplisert inn i Abkhasia via en grenseovergang nord for Gagra, og de er stort sett de eneste turistene som tør (eller vil?) dra dit. De kommer i busslaster, som tyskere og italienere i Norge.

Abkhasisk grottetroll. Naturlig fremstilt gjennom drypping av mineralrikt vann fra huletak/vegg.

Fra senteret som er hovedinngang tar man et lite gruvetog med bittesmå vogner en drøy kilometer innover i fjellet. Der går man av på en liten perrong, og så følger man guiden innover i systemet. En liten og knapt nok tilrettelagt sti går gjennom sju store haller og et passasjesystem som forbinder disse. Helt enkel belysning sørger for at man ser litt underveis, men mye er mørkelagt og overlatt til fantasien. Guiden styrer det hele, slik at lyset bare er på når vi kommer forbi – foran og bak oss er det stadig mørkt. Noen steder er det satt skjulte lamper mellom stalagtittene for å lyse opp et landskap fullt av staver og skulpturøse durter som titter opp eller henger ned. Det er som å vandre i et fortrollet landskap av en annen verden, og jeg lar meg villig forhekse. Maka er like betatt som meg. Hun har aldri visst at dette var inni fjellet, og ville aldri turt å ta turen uten meg.

Guiden styrer også et lydanlegg som spiller svak musikk i hver grotte vi kommer inn i, musikk som fader og blir borte når hun forteller (på russisk og engelsk) om hva man ser og alt annet. Når vi er på vei inn i den tredje grotta, tar jeg meg i å nynne med på musikken og vite akkurat hvordan den utvikler seg. Jeg blir stuss på meg selv akkurat idet jeg merker Makas blikk på meg, og uten engang å tenke hvisker jeg enkelt «Norwegian music!» Det er nemlig Jan Garbarek som smyger seg inn i min, hennes og et førtitalls russiske øreganger. ‘The Healing Smoke’ fra Visible World fanger stemninga der inne i tussmørket helt perfekt. Stalagmitter (opp fra bakken), stalaktitter (ned fra taket), grottekrystaller, flaggermus, innsjøer, broer, dryppende vann, bekker og veggskriblerier fra steinalderen – alt smyger seg inn under huden min, blir levende og forteller meg uendelige historier om livet inni fjellet i Abkhasia. Utenforverdenen er glemt forlengst.

Men alt godt har en ende. Når vi kommer ut igjen, blir jeg overraska over hvor lite tid som har gått tatt i betraktning hvor mye vi har opplevd. Maka ringer sjåføren og ber ham hente oss; han har vært på en cafe i nærheten. Når øynene mine har vent seg til det sterke dagslyset igjen, ser jeg utover havet. Svartehavet er imponerende grønt denne dagen, men med en tydelig marebakkekant et stykke ut hvor havet blir sort og truende igjen. I lia på andre siden av dalen ser jeg noe som på nytt pirrer nysgjerrigheten min. Det enorme bygningskomplekset viser seg å være ei kirke og et kloster med lange tradisjoner her på stedet. Maka skjønner at det blir neste stopp på vår vei sørover kysten av Abkhasia. Og det blir det.

Alt dette kommer tilbake til meg når jeg åpner brillehuset, bare fordi der er to lapper. En til banen og omvisninga inne i fjellet, den andre med Makas mailadresse på. Maka, som ble brudekidnappet og var ‘nygift’ og nyoppdaget gravid da vi møttes, og som nå er mor til en sønn. Maka, som villig fortalte meg alt jeg spurte om, som passet på sikkerheten min og allierte seg med sjåføren for at ikke jeg skulle bli oppdaga da vi nesten ble stoppa av trafikkpolitiet.

Det er derfor det noen ganger tar litt tid å få på seg brillene.