When you wish upon a star…

(Dette innlegget er mitt bidrag i dagens Sunday Challenge. Heng deg gjerne på, du også!)

Da jeg var 15 år falt Berlinmuren, en kveld mens jeg satt i en sofa i ei kjellerleilighet på Stokka i Stavanger. Jublende mennesker fylte skjermen, grensevaktene skjøt ikke mot menneskene som stod og danset på muren, de siktet ikke mot dem som beveget seg fra øst til vest. Jahn Otto Johansen fikk nesten orgasme på direkten og jeg hadde gåsehud på hele kroppen min – uten sammenheng forøvrig… Jeg visste at dette var historie, at verden aldri ville bli helt den samme igjen, at dette var noe mine barn ville komme til å lese om i historiebøkene. Det var rett og slett et definerende øyeblikk, history in the making. Og jeg husker at jeg tenkte: «Når jeg blir stor vil jeg være der det skjer. Jeg vil ikke bare lese om det, jeg vil være der og oppleve det selv!»

Tida går. Man vokser opp. Man velger seg et liv, man opplever uforutsigbarhet og innser at ens eget liv også avhenger av andres valg, og verden går sin gang. Men så. Før eller senere får man muligheten til å oppfylle drømmer man ikke trodde var mulige – i alle fall har jeg opplevd det opptil flere ganger. Dette var en av dem.

17. februar 2008

17. februar 2008

Ting ville det slik at jeg var i Priština den dagen Kosovo erklærte sin uavhengighet (fra Serbia). Denne lille landbiten langt oppi fjellene som folkeslag har kjempet om i hundrevis, om ikke tusenvis, av år. De 10.000 kvadratmetrene som har blitt kilde til så store konsekvenser i europeisk og verdenspolitikk og fortsatt preger mange av diskusjonene, mange av konfliktene, mange av de tingene ingen har noen fasit på. Der var jeg den dagen alt ble forandra – i alle fall på papiret. Kosovo har aldri vært ‘bare’ Kosovo, det har alltid tilhørt et eller annet land. Noen mener at det fortsatt gjør det i folkerettslig forstand, andre hevder at det er uavhengig. Jeg skal la min mening være usagt akkurat nå. Men den dagen det skjedde, den dagen Kosovo for første gang erklærte uavhengighet og egen grunnlov og eget flagg og whatnot – DEN dagen var jeg der.

Jeg gikk opp og nedover Mor Theresas aveny blant utallige tusener av andre, jeg fikk med meg den 40 meter lange kaka som ble laget midt i byen, jeg fulgte med på scenen når statsministeren og presidenten talte til folket; fikk tolkning av en tilfeldig person ved siden av meg som skjønte at jeg var utlending. CNN hadde live utestudio med sending fra terrassen rett utenfor hotellromvinduet mitt, det var folk absolutt overalt og de tjueseks minusgradene var merkbare uten at de la noen begrensning på jubelen og utfoldelsen.

Bokstavene på bildet ble stilt opp på et torg sentralt i byen, og da statsministeren som første mann skrev sin signatur med sort tusj på gul bunn var jeg på hotellrommet og spiste middag mens jeg så det på CNN. Trengselen var stor, og jeg visste at jeg ville ha mer igjen for å gå ned dit litt senere. So I did. Og jeg fikk bildet – bildene – jeg ville ha. Jeg har også bilde av meg selv foran disse bokstavene, et digitalt bevis på at jeg var akkurat der, akkurat da.

Beviset på at drømmer noen ganger går i oppfyllelse.

9 kommentarer om “When you wish upon a star…

  1. Så flott innlegg – til veldig ettertanke!
    Ja, noen ganger går drømmer i oppfyllelse – og dette må jo definitivt ha vært en enormt sterk opplevelse.
    Megafrysninger, så sterkt blir sånt noe når man får det så direkte!
    Men FOR noen minner å ta vare på – og heldig er vi som får lov å dele disse minnene dine 🙂 Tusen takk 🙂

  2. Veldig veldig bra Sunday Challenge innlegg!!
    Eit innlegg til ettertanke….
    Det må ha vore utruleg sterkt å vere mitt oppe i dette, og ja…Nokon gongar går verkeleg draumar i oppfyllelse ~ Heldigvis:0)

  3. Jøss, så flott at du har fått oppfylt en del av drømmen din. Dette må ha vært utrolig spennende. Som de andre sier så er dette virkelig ett innlegg til ettertanke.

  4. Så flott et innlegg! Og takk for at du deler denne opplevelsen med oss, og å fortelle om dine drømmer. Takk skal du ha!

    Og så vil jeg takke for kommentaren i mitt bidrag til ukens bilde 😉

  5. Du er fabelaktig til å skildre øyeblikk. Og som du fikk frysninger den gangen i Stavanger, får jeg små frysninger når jeg leser om dette.

  6. Tusen takk for gode ord, alle sammen! Jeg er litt paff over at dette blir så godt mottatt, men setter stor pris på hvert et ord. Det var en stor opplevelse, da som nå, absurd og overveldende på samme tid. Vel verdt å blogge om var den også, ser jeg 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s