Når det brister litt

Møtes sent på kvelden, etter at alt annet er unnagjort, alle andre har fått sitt godnatt og takk for nå. Være rastløse sammen, vandre gjennom Londons gater i nattemørket, som er opplyst og velkjent. Kjenne veien og ikke tenke seg om, bare gå. Vandre. Prate seg mange kilometer avgårde og glemme tid og sted. Veien fra Trafalgar Square til Paddington tilbakelagt uten at man merket hvordan det skjedde, husker bare den gode samtalen, de gode stillhetene. Berøringer, hud. Den uuttalte motstanden mot at kvelden skal ta slutt. Enigheten om å ikke nevne ord som søvn, morgendagen, jobb – eller flytting og fremtid.

Finne et nattåpent sted hvor man kan innta drikke. Finne et hjørnebord utenfor hørevidde av andre. Ikke vite hvor man skal gjøre av øynene fordi de nesten bobler over av ord som ikke blir sagt, ord som ikke kan sies her og nå og i natt. Ord som må forbli inni hodet, som bare kanskje kanskje får komme ut en gang senere. Ord som omstendighetene gjør sitt beste for å smadre. Som vi er to om å dytte langt bak i hodet, i hvert vårt hode.

Hvis du hørte en ukjent lyd i natt, var det kanskje et hjerte som brast et sted i London.

Reklamer

6 kommentarer om “Når det brister litt

  1. Kaze: takk!

    Suz: I know… I suck at timing. (Og ja, det skal jeg gjøre!)

    Maria: Jeg også. Mange. Det henger noen tårer i hjertet også, men jeg velger å tro at alt er mulig til det motsatte er bevist 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s