Om å leve i håpet

Jeg blogga om henne en gang for lenge, lenge siden. På min gamle blogg. Etter et dyptgående, hjerteskjærende og samtidig varmende møte på Starbucks var jeg så full av sorg over alt hun har opplevd, og glede over viljen til liv hun viste. Hun har vokst opp med misbruk; der jeg har ‘vanlige’ barndomsminner kan hun ikke huske en tid der hun ikke ble misbrukt, kan ikke huske dager i sitt liv uten den vonde klumpen i magen som kommer av minnene om hva som har skjedd, vissheten om hva som vil skje igjen, som hun ikke kan verge seg mot.

Og likevel har hun en ustoppelig livsappetitt. Hun har vært gjennom mye i kjølvannet av oppveksten sin; stoffmisbruk og prostitusjon inkludert. Men alt hadde hun klart å legge bak seg for å skape den fremtida hun vil ha – ei lys fremtid med et liv i ordnede former, med et hjerte som tør være åpent og et hode som takler spøkelsene fra fortida. Hun tar de løse trådene, en etter en, og sørger for at de blir knyttet fast og avsluttet. Skritt for skritt samler hun bitene i livet sitt, bit for bit setter hun det sammen igjen, stykke for stykke legger hun den gamle veien bak seg til fordel for en ny, som fører henne dit hun vil i stedet for dit tilfeldighetene driver henne. Hun tar grep med sin spede kraft og opplever at det holder.

Et levende merakkels, som bestefar ville sagt

Et levende merakkels, som bestefar ville sagt

Men nå har noe krøllet seg. Jeg vet ikke hva og jeg vet ikke hvordan – mye har skjedd i mitt eget liv den siste måneden og jeg har ikke tenkt over at jeg ikke har hørt fra henne. Ikke før i dag, da jeg gikk gjennom gamle bilder og kom over dette bildet av henne. Jeg tok det en forsommerkveld i mai da vi satt i en av Canterburys parker og prata. Hun fortalte, jeg fortalte, ingen av oss holdt noe tilbake og vi gledet oss stort over hverandres fremgang, gleder og fremtidsplaner. Tilliten, den uforklarlige ubetinga tillliten som har vært mellom oss fra første stund, preget hele samværet vårt de timene, den kvelden. Gjennom middag, kaffe, parkbesøk og kveldste. Hun så sunn, frisk og lykkelig ut – og sola skinte bokstavelig talt på henne. Jeg hadde fortalt om det blogginnlegget jeg skrev, og hun ville gjerne vite hva som sto der. Da jeg hadde oversatt det, så jeg i øynene hennes hva det betydde at jeg så tydelig og riktig hadde sett henne – jeg var selv forundret over hvor ordene og innsikten hadde kommet fra, hadde ikke ant da jeg skrev det at jeg senere ville komme til å spontanoversette det til henne et halvår senere.

Nå ser jeg at parallelt med at mitt liv har tatt en uventa vending har hennes liv gjort det samme. Hun har flytta, hun også, og jeg ser at det ligger mye mellom linjene i det hun skriver. Nå har jeg sendt en lengre og mer inngående mail til henne, fortalt om mine omveltninger og spurt om hennes. Jeg venter på svar. Håper det beste.

Men jeg tar meg i å krysse fingrene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s