Nesten helt bortblåst

Det er noe med hvor nært naturen er. Selvfølgelig kan du surre rundt i sentrum og ikke tenkte på den som annet enn kulisser. Men selv da må du lukke øynene og stenge ørene for at ikke naturen skal ta deg. For den gjør det. Den kommer noen ganger rett på deg med alt den har å by på og du tvinges ut av likegyldigheten. Du kan ikke overse været, simpelthen. Kanskje banner du over kulda, eller over regnet som kommer vannrett. Kanskje fryder du deg over et solstreif som gir en anelse varme i ansiktet selv utenfor ‘sesongen’. Kanskje prøver du å snu ryggen til vinden for å verge deg mot haglkornene som nådeløst forsøker å presse seg gjennom klærne og inn til huden. Eller kanskje trekker du innomhus for å slippe unna?

Utsikt mot byen, og mot uværet som har kurs mot oss. Men høstfargene er fortsatt vakre!
Utsikt mot byen, og mot uværet som har kurs mot oss. Men høstfargene!

Sist helg valgte jeg å trosse alt hva naturen kunne by på. Alle kreftene den har ble sluppet løs som kåte kalver på vårbeite for første gang. Men de kunne ikke få meg fra tanken på tur i fjellet. Sammen med ei lita gruppe mennesker trosset jeg de naturkreftene som i tur og orden forsøkte å true oss ned til byen og innomhus igjen. Og det var vi som vant. Noen ganger regna det så kraftig at ytterklærne mine var søkkvåte på ti sekunder – et skybrudd som ville vært ethvert middelhavsland verdig en sensommerdag. Andre ganger blåste det så mye at jeg måtte plante begge beina solid i bakken, ta sats og lene meg mot vinden for å holde meg oppe. Så snart jeg løftet et bein – for eksempel for å fortsette å gå bortover stien – fikk vinden tilstrekkelig tak til å blåse meg ut av kurs uten at jeg kunne gjøre noe for å slippe unna. Halvveis på turen kom en haglskur sammen med stormvind. Det var som å bli beskutt med gummikuler og støyen gjorde det umulig å holde en samtale gående. Heldigvis var den forbi like raskt som den kom.

Storm i kastene, sats i beina. Men likevel blåst ut av kurs!
Storm i kastene, sats i beina. Men likevel blåst ut av kurs!

Men så var det også de andre øyeblikkene. Følelsen da vi kom opp på den første kollen og titta oss rundt, og oppdaga at få minutters gange hadde gitt mangemange graders panoramautsikt over byen, landet rundt og storhavet der ute. Oversikta oppå fjellryggen, hvor vi under skyene kunne se milevis utover havet og kunne følge elingene* som bevega seg der ute. Se sola spille mellom skyene og på havoverflata, som var pisket opp og skummende hvit over det hele. Minuttene vi satt i ei østvendt helling og spiste matpakke, litt i le for vinden. Vips var det et lite varmt drag gjennom lufta, og før noen rakk å kommentere det, sprakk skyene opp og sola skinte akkurat der vi var.

Jeg kunne fortsette, men skal spare deg for mine panegyriske utlegninger. Det jeg ville si, var bare noe om været. Det spiller nemlig ingen rolle hva slags vær det er. Bare det er mye av det.

* Eling er et nordnorsk (?) ord for byge.

Advertisements

2 thoughts on “Nesten helt bortblåst

  1. 🙂 Det var en super tur, og på mange måter mer minneverdig enn en ‘vanlig’ solskinnstur ville ha vært. Jeg er utrolig glad for at været ikke skremte oss fra å dra ut i det hele tatt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s