Avstand ingen hindring

Jeg opplever ofte når jeg reiser og flytter rundt omkring at folk jeg møter eller er sammen med snakker om vennskap. Man snakker om felles kjente, man snakker om folk i sin egen krets av familie og venner, snakker om kolleger og barndomsvenner og fåglarna vet hvem. Alle er vi opptatt av vennskap, av hvem vi har i livet vårt, hvordan vi har det med hverandre, med de menneskene vi omgir oss med. Vi har sterke oppfatninger om hva man kan forvente av andre og seg selv i et vennskap; hvor mye kan man forventes å stille opp, for eksempel? Hva kan man ‘plage’ andre med og hva holder man for seg selv? Hvor går grensene, hvem skriver reglene?

Det er mange som snakker om vennskap. Ikke alle er like flinke til å gjøre vennskap.

Ei som jeg husker som kanskje den første som imponerte meg på dette området, var Kåkå. Jeg var ni år og spiste et kakestykke på ei julemesse da ei jente med blonde musefletter og store brune øyne kom bort til meg. «Hei, jeg heter Kåkå! Og jeg syns vi burde bli venner for mødrene våre er venner og har kjent hverandre bestandig.» Jeg sa trolig noe intelligent som et overbevist «javel» eller lignende, og dermed var et nytt vennskap startet. Kåkå hadde også funnet ut at siden vi ikke bodde samme sted måtte vi skrive brev til hverandre i stedet, og også besøke hverandre i skoleferiene. Som sagt, så gjort.

Nå er det sju år siden sist vi møttes, og også flere år siden sist vi overhodet snakket sammen. Men om du i den perioden har hørt meg snakke om henne, vil du ha hørt at jeg har sagt ‘min venninne Kåkå’. For hun har vært og er min venninne, selv om vi ikke snakker sammen hele tida. Hun er en av dem man vet er der, og vennskapet måles ikke i hvor ofte man har kontakt, men i hvor lang tid man har bak seg som venner. Måles i hvor bra vi har det når vi er sammen, i det faktum at vi ikke trenger tid til å nærme oss hverandre når vi møtes etter langt fravær.

En dag for ikke lenge siden ringte jeg henne og sa simpelthen: «Hei Kåkå, det er Elisabeth. Jeg har flytta til byen!» Hun trengte ikke engang en brøkdel av et sekund for å plassere stemmen og fordøye ordene, og jeg hørte gleden i stemmen hennes da hun svarte. Nå er vi for første gang på femten år i stand til å være omgangsvenner i det daglige.

Oh the irony. Byen på kartet er Atlanta, Georgia, USA. Ei av 'mine' er der.
Oh the irony. Byen på kartet er Atlanta, USA. Der bor ei av 'mine'.

Og når jeg sitter her med en kopp tysk krydderte og ei bok som tar meg med storm, tenker jeg over det med vennskap. På det å ikke bare prate om det, men å faktisk gjøre det. Jeg tror at mange ‘mister’ venner av noe som ligner på latskap. Man tar seg ikke tid til å ringe folk, man finner unnskyldninger for å ikke legge veien om der vedkommende bor, man sier til seg selv ‘i morgen, neste uke, neste sommer…’ Og så går tida. Jeg er skyldig i det selv, bare for å ha det sagt, jeg anklager ikke andre mer enn meg selv.

Kanskje er det sånn det må være. Kanskje ikke. Jeg er i alle fall glad for at jeg og noen av mine har tatt den impulsive telefonen en gang i ny og ne. Da gjør det ekstra godt å kunne si, til ei forandring, «Hei, jeg er her og jeg blir her. Skal vi møtes?»

Advertisements

3 thoughts on “Avstand ingen hindring

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s