Marit Larsen & Trondheimsolistene – The Chase

Fredag ettermiddag, klokka er snart fire. Har tilbrakt hele dagen sittende på rumpa mens jeg har jobbet på laptopen. Jeg er sliten i hodet, trett i øynene, sløv i kroppen. Tenker at jeg har lyst til å finne på noe; gjøre noe så denne dagen får en liten opptur på tampen. Samtidig surrer jeg på internettet. Oppdager at det fortsatt er billetter igjen til konserten med Marit Larsen i kveld. Tekster Kåkå på impuls. Blir du med på Marit Larsen-konsert i kveld, i Kulturhuset? Sjansen for at ei firebarnsmor skal være ledig en fredagskveld på kort varsel er ikke stor, men jeg vil i alle fall sjekke. Og under over alle under: Kåkå er ledig og har lyst til å bli med! Klikk, klikk, klikk – så har fine internettet skaffet oss billetter nesten midt på andre rad, til tross for at salen er nesten helt utsolgt. Noen ganger er det greit med flaks.

Det eneste fornuftige beviset på en fortryllende kveld. (Kameraet mitt er nemlig hos kameradoktoren, så jeg er henvist til mobilkameraet... :-( )
Det eneste fornuftige beviset på en fortryllende kveld. (Kameraet mitt er nemlig hos kameradoktoren, så jeg er henvist til mobilkameraet... 😦 )

I’ve heard your love songs synger Marit som åpningssang, og vi er allerede sjarmert – til tross for manglende øyekontakt. Panneluggen henger til et par centimeter over neserota og jeg lurer på om hun ser bedre ut enn vi kan se inn. Snart slutter jeg å tenke på det, for stemninga på scenen smitter over på oss i salen. Trondheimsolistene og backingbandet har det tydelig morsomt på scenen; de smiler og ler mens de jobber, har intern kommunikasjon som viser oss at dette er noe av det morsomste de vet å holde på med, de leker seg og utfordrer hverandre. The Chase ruller oss videre mens jeg lurer på når det var at bandgutta ble så unge at jeg ble totalt uinteressert?

«Aftenposten sa en gang at jeg pakker dystre ting inn i muntre låter og kalte det for ‘smileknusing» forteller Marit. Vi ler sammen med henne, og hun forteller om alle de store små tingene som forekommer i låtskrivingsprosessen. Det er som om vi sitter sammen med henne og ser tilbake på ting som har vært, som om vi var i samme rom da hun skrev Ten steps. Humrer forstående og gjenkjennende når hun sier at det er mye lettere å synge om ting man ikke liker å snakke om. Steal my heart synger hun og det har hun allerede gjort.

Når hun synger Fences klarer jeg i hodet mitt å sette ord på hva jeg har tenkt uten å klare å formulere før nå. Lydbildet på konserten er som å være i en slags undervannsverden; det er overraskende, det er mykt, det har kraft og det klarer å kombinere dystre understrømmer med lette bølgetopper uten at det blir feil. Det er som å ligge i havet med ørene akkurat under vann, og bassen utgjør pulsen som bruser i ørene; tydelig nok til å høres men likevel ikke dominerende. Is it love? spør Marit siden Tom ikke er her (kan vi spille denne) og jeg tenker at ja, det er nok litt love. Kanskje fordi hun viser at hun bryr seg, får med ett hele salen med på å synge ‘Hurra for deg’ til tangentmannen David, som har bursdag.

This is me, this is you og sånn er det; du er på scenen og jeg sitter i salen og begge gjør vi noe vi liker akkurat nå. Kåkå sitter ved min venstre side og blir like fascinert som meg over hvordan David utfolder seg på Only a fool, han ruler hele scenen og publikum såvel som musikerne på scenen dras inn i den musikalske magnetismen han utstråler. Don’t save me, jeg vil ikke reddes, jeg vil ikke ut herfra, jeg vil ikke at dette skal ta slutt. Jeg vil at Marit skal være min humørskaper og at øyeblikket skal vare litt til. Bare litt til. Men det går mot slutten.

Nå skal jeg spille en skikkelig rolig sang, en skikkelig trist sang og til slutt en ganske glad en forteller hun. Som en forelder forbereder barna sine forbereder hun oss på hva som skal komme. Samtidig blir hun ikke nedlatende; Jeg er i ferd med å bli min mor så dette kan gå veldig galt sier hun og vi skjønner hva hun mener. Vi er på bølgelengde. Fuel avslutter hun elegant med …I get it from – Bodø! Vi vet å takke for den. Poison passion kunne lett handla om noe som har med fisk å gjøre, sier trommisen og det har han rett i; bare en ‘s’ mangler for at lidenskapsgiften skal handle om fiskekjærlighet. Men det er slutten vi venter på. Og den er søt, vi vet hva som kommer. If a song could get me you synger Marit. Så er det slutt, musikerne går igjen av scenen og lyset kommer på i salen.

Men if a song could get me you, Marit, ville du spilt i Bodø en gang til. Snart. Helst i morgen den dag.

Reklamer

5 kommentarer om “Marit Larsen & Trondheimsolistene – The Chase

  1. Det der må jo ha vært en fantastisk bra kombinasjon, for Trondheimssolistene er rå-bra og Marit Larsen er så yndig og lett på foten at jeg blir glad til sinns.

  2. Suziluz: Det var en magisk opplevelse. Hun klarer å balansere sjarm med snert slik at det verken blir for søtt eller tannløst, bare veldig forlokkende. Du ville kost deg, tror jeg 🙂

    Vibeke: Jeg kjente ikke de solistene fra før, men de var suverene – virka som om de koste seg med miksen av stilarter, og de var dyktige i sitt fag samtidig som de villig lot seg utfordre. De spilte på mange strenger, bokstavelig talt! (Og jeg lurer på om ikke en av dem slet en streng underveis også, men det skjulte de i tilfelle godt…)

  3. Der skulle jeg likt å vøri. Du skriver så godt at jeg lett kan forestille meg både musikk og stemning. Men jeg skulle nå allikavæl ha likt å ha vært der. Syns Marit Larsen har en letthet i lybildet som tiltaler meg. Lett, men ikke enkelt for det. Musikk til å bli glad av – og tekster til å tenke på. Nå skal jeg sette på the Chase, tror jeg 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s