Skal vi strekke beina litt?

Lia mot nord, sett fra utenfor huset mitt

Det er høst, men for naturen i Bodømarka er ikke det noe entydig begrep. Noen steder står det fortsatt grønne trær. Andre steder er løvet gyldent, og atter andre steder har alt løvet blåst av trærne for lenge siden. Bare nakne greiner står igjen der fjellbjørketrærne smyger seg langs marka i samlet flokk for å se om de kollektivt klarer å motstå nordvesten. Det kan holde hardt.

Bodø, mitt Bodø – nå med litt mer asfalt...

Jeg har møtt på en liten sorg etter at jeg kom tilbake til Bodø, jeg må innrømme det. Noe av det jeg alltid har likt best med byen har nemlig vært havna. Nedenfor sentrum smyger moloen seg ut og tilbake igjen, omtrent som en arm som forsøker å omfavne byen litt varsomt. Innenfor moloen ligger småbåthavna og andre kaier, utenfor ligger storhavet. Og området rundt indre havn er et eldorado, spesielt om sommeren. Her kan du kjøpe fisk eller reker, spise is eller gatekjøkkenmat, promenere eller sette deg ned, skutte deg mot vinden eller vende ansiktet mot sola. For ikke å snakke om hvis du er i båt… Og noe av det fineste med havna har vært promenaden – den har vært bygd i tre. Tykke og solide treplanker tett i tett ga en følelse av å nesten gå på et båtdekk og det maritime preget var ikke til å unngå. Men siden i sommer en gang har man byttet ut treverket med asfalt! Jeg kunne grått mine modige tårer – den sorte asfaltstripa du ser til høyre i bildet var opprinnelig dekket av tre… Det er mye mulig det finnes fornuftige grunner til at man har bytta ut tre med asfalt, men likevel. Jeg syns det er litt trist, simpelthen.

Skulpturlandskap i ettermiddagssol

Man sier ofte om en by at [sted x] er ‘byens hjerte’. Jeg vet ikke hva man ville kalt for Bodøs hjerte, men jeg vet at moloen er byens lunge. Og på moloen står de sju steinene som samlet utgjør Bodøs del av Skulpturlandskap Nordland. En av dem ble filter mot sola i dag, som du ser. Alle i Bodø har et forhold til moloen, på godt og vondt. Hvis du tusler utover moloen og tilbringer litt tid der, ser du det veldig tydelig. Der er folk i turklær og turister i lakksko, flyktninger som hutrer i kulda og oljehyrkledte menn som skal mekke motor. Der er barn i vogn og gamle menn med stav, unger med foreldre eller kjærestepar som svermer. Alle bruker moloen. Og ingen ser skjevt på deg om du går alene. I dag ble jeg møtt av et kobbel folk i seilklær da jeg såvidt tenkte på å vende nesen hjemover. Da kom jeg på at jeg har lest om tirsdagsseilaset; en ukentlig seilkonkurranse i regi av Bodø Seilforening. Det var nok den de skulle ut på, både kvinner og menn og barn. En annen tirsdag skal jeg være der og knipse når de legger ut til sjøss. (Men dagens seilas var visst det siste, så du må nok vente til våren!)

Godt skal man sitte...

Det er mye aktivitet i indre havn.  Hvis du kommer hit for eksempel i 12tida eller 15tida kan du se hurtigruta komme fra sør og gå mot nord. Om natta motsatt vei. Fra tidlig morgen til sent på kveld kan du se diverse hurtigbåter og katamaraner gå i lokaltrafikk til værran (fiskeværene på små øyer i skjærgården utenfor byen) eller i regionaltrafikk til steder nord og sør for byen. Redningsskøyta er stadig på tur hit og dit, og lastebåter glir regelmessig ut fra havna med allslags last ombord. Sjarker og fiskeskøyter tøffer forbi med et haleheng av måker, og i ‘rushtida’ for turister ser du gjerne rib’er som går herfra til Saltstraumen. Bli ikke forbauset om du ser ørna seile høyt over deg når du er her ute. Kanskje leter den etter mat, kanskje følger den bare med på hva som skjer. Men den er der. Og senker du blikket fra ørna til omgivelsene i småbåthavna får du gjerne øye på menn som mekker og ordner her og der. Som denne fyren. Jeg vet ikke hva han drev på med, men han lot til å trives og kunne det han holdt på med. Så da så.

Veiviser ytterst mot leia

Jeg vet ikke hvor mange fyr det finnes i Norge. Noen steder finnes ordentlige fyrtårn av god gammel sort, automatisert som regel, og det nærmeste her tror jeg er på Landegode. Andre steder er det ‘bare’ ei lykt som er godt innebygd, som her. Denne står nesten helt ytterst på moloen i Bodø, akkurat der som leia blir smalere når båter skal inn til indre havn. Det du ser av ‘land’ bak fyret er faktisk to ulike øyer, det til høyre er Nyholmen Skanse (se neste bilde), det til venstre er Lille Hjartøya. Mellom de to går ruta blant annet for fergerutene over Vestfjorden (dvs til Lofoten).

Nyholmen Skanse - Gammel prakt i ny drakt

Tidlig på 1800-tallet ble det anlagt et forsvarsverk ytterst på det som da het Hundholmen, blant annet som et resultat av Napoleonskrigene! I 1810 ble arbeidet på ‘Nyholmen’ startet, og mange av arbeiderne var menn som var der på tvangsarbeid fordi de nektet å betale for sine uekte barn. Anlegget stod ferdig med minst 12 kanoner samme år, men det ble aldri tatt i bruk og i 1835 ble det nedlagt. Kanonene ble sendt til Trondheim. Anlegget fikk stå og forfalle i 160 år. Men i 1994 var det imidlertid et gjeng entusiaster – Nyholms Skandse Compagnie – som gikk i gang med å restaurere anlegget etter de originale tegningene. Jeg vet ikke når de var ferdige, men det er en stund siden. I dag er Skansen et populært turmål, i tillegg til at det er en fascinerende scene under Musikkfestuka i august hvert år. I år var Kari Bremnes der, og jeg gråt mine modige tårer over at jeg jobba og ikke kunne reise hjemmefra for å oppleve det. Men neste år skal jeg være der – og håper på en like bra artist!

Absolut Bodø – moloen og Børvasstindan

Børvasstindan er allestedsnærværende i Bodø. Rett nok ligger de på motsatt side av fjorden, men de er overalt likevel. Du ser dem fra moloen og havna, som er på motsatt side av landtunga byen ligger på. Om du går i bygatene og vender hodet til høyre når du er på vei hjem, ser du dem gjerne trone i enden av ei sørvendt gate. Selv når tåka ligger i fjæresteinene og du ikke ser toppen av hustakene engang, så er de der – i bevisstheta. Du vet de er der, enten du ser dem eller ikke. På dette bildet ser du de to tinderekkene klart. Mellom dem ser du noe som ligner en liten ‘klump’ i dalen mellom dem. Klumpen er i virkeligheten toppen av Lurfjellet. Lurfjelltinden er 1284 m.o.h. og med det er det høyeste fjell i Bodø kommune.

Goodnight, goodbye – and good luck!

Ettermiddagssola er i ferd med å gå ned i vest. Når klokka er litt over seks forsvinner den bak horisonten, men denne dagen forsvant den gradvis og glidende i atlanterhavsskyene en drøy halvtime tidligere. I venstre bildekant kan du skimte litt av Sandhornøya, og Fugløya uti havet. Jeg hadde kost meg ute på byvandring ei god stund, og jeg begynte å bli frostrød i kinnene og veldig full av frisk luft i lungene. På impuls teksta jeg ei venninne som bor ganske sentrumsnært. Og lykken sto meg bi – hun bød på nybakt sjokoladekake… Men den får du ikke se. Noe skal man jo ha for seg selv 😉