Lars Saabye Christensen: Maskeblomstfamilien

maskeblomstfamilien Maskeblomstfamilien er ei av de bøkene jeg har hatt på ei liste over «bøker jeg skal lese en dag, men som ikke er prioritert nå». Og med alle endringene som har vært den siste måneden har jeg fått mer rom for å lese skjønnlitteratur i hverdagen. Samtidig fant jeg boka til kr. 69,- hos Ark Glasshuset. Dermed var det gjort, og nå er boka lest.

Og for ei bok. Jeg vet ikke hva det er, men det er noe i boka som bare drar deg inn i historien, som holder deg fast og nekter å la deg gå før alt er over. Som å være midt i en strømvirvel i Saltstraumen i skiftet fra flo til fjære – det snurrer og snurrer, ringen utvides og forandrer retning og du kjenner det mørke suget under, fra der need et sted, og så… Så er det over, virvelen løser seg opp, du har passert straumen og er ute i fjorden og plutselig er det blikkstille og klart. Det mørke dypet i behold, men klart.

Når du leser den første delen av boka, henger går det fremover og bakover og likevel henger det sammen. Du tenker ‘hmh’ og vil videre i historien. Når du leser andre akt, går det videre samtidig som du også skjønner mer av første akt. Pausen er kort, men tre ord på fransk forandrer det meste. Del tre blir på et vis fullbyrdelsen av noe som virker nesten forutbestemt; det er ikke forutsigbart men når det kulminerer skjønner du på et vis hvorfor det måte bli sånn. Informasjonen fra tidligere i boka står på egne ben samtidig som den utfyller de senere delene.

Boka fortelles gjennom jeg-personen, en gutt som forteller sin historie fra han er 12 til han er 17. Helt i starten forteller han om farens død, og vi ser hvordan han blir boende i leiligheten sammen med moren og tanten, som var farens søster. Lenger ned i oppgangen bor Emilie med hareskåret, som hovedpersonen har et ambivalent forhold til. Den første delen av boka (Akt I) består for en stor del av at hovedpersonen forteller flere små historier som alle fører frem til det samme punktet – farens død – og etterhvert ser man at det er ikke flere små historier, det er flere deler av én, overordnet historie. Vi går aldri forbi punktet der faren dør. I Akt II går historien videre, og vi følger hovedpersonen gjennom dagene og tida etter farens død. Han avslører mer av seg selv, hvem han er, og forholdet til andre mennesker som omgir ham: skolekamerater, lærere og rektor, tanta. For eksempel. Deretter er det – som om det var et teaterstykke – en pause på halvannen side, før historien eskalerer og får sin uventa avslutning i Akt III. Pausen kan virke som et hvileskjær, men inneholder en liten bit informasjon som er så essensiell at det påvirker hele forståelsen og tolkningen av resten av historien, og av boka som helhet. Den lille informasjonen snur på sitt vis opp ned på en del av historien, gir mer dybde og flere perspektiver uten samtidig å forklare alt. Den åpner for like mange spørsmål som den svarer på.

I bokens andre akt finner vi også noe av nøkkelen til å forstå boka, i den grad det er mulig, og noe av Saabyes ambisjon med den. Gjennom lærereren Skyggen hamres begrepene tiden, stedet og handlingen inn; de tre grunnelementene i greske dramer – selve formelen, i følge Skyggen. Symbolsk nok er boka delt inn i tre deler; akt I, II og III, og med en pause på halvannen side. Akt I har undertittel ‘Tiden’, akt II er ‘Stedet’ og akt III er ‘Handlingen’. Som om boka var en forestilling, og det er den på mange måter. Gradvis nøstes en historie opp parallelt med at den utspiller seg, en skjult historie fra fortida som ligger gjemt mellom linjene og sidene uten noensinne å bli fortalt rett ut. Det viktigste i historien blir aldri uttalt, og deri ligger noe av spenninga.

Jeg ser mange paralleller mellom Maskeblomstfamilien og boka ‘Naustet’ av Jon Fosse. Det er noe med hvordan en historie vokser frem gjennom gjentakelser og repetisjoner, men med stadig flere detaljer som avsløres. Det er mer utpreget i Naustet enn i Maskeblomstfamilien; Fosse gjentar setninger mens Saabye Christensen gjentar historier. Men teknikken er den samme, jo lenger du leser, jo flere repetisjoner, jo mer forstår du og jo flere detaljer plukker du opp. Den funker som bare juling. Og i sammenligning med Fosses bok er Maskeblomstfamilien mer tilgjengelig og lett å lese, bare for å ha det sagt.

Boka ga en slags gys-over-ryggen-følelse samtidig som jeg kjente en viss medlidenhet med og omsorg for personene i den. Jeg likte boka, men ble likevel ikke helt klok på den. Snart skal jeg lese den igjen. Noe sier meg at det å kjenne slutten vil bety noe for hvordan jeg leser boka, hva jeg legger merke til underveis. Jeg tror det kan bli bra.

Advertisements

5 thoughts on “Lars Saabye Christensen: Maskeblomstfamilien

  1. Har du lest Lillelord av Johan Borgen? Jeg kjenner igjen gys-over-ryggen-følelsen fra da jeg leste Maskeblomstfamilien, og likte den forsåvidt godt. Samtidig satt jeg med en følelse at Lillelord er «originalen» for dette plottet – og at Johan Borgens gjennomføring er uendelig mye mer dyptgående.

  2. Hei, og velkommen hit!

    Jeg har lest Lillelord, men det er lenge siden – kanskje da jeg gikk ungdomsskolen eller deromkring. (Jeg tilhørte den gruppa som faktisk likte litteraturen vi ble mildt tvunget til å lese og har ikke traumer etter det 😉 ) Kanskje en ide å lese den på nytt igjen? Jeg skal notere meg det tipset der; kanskje ender jeg opp med å dele din vurdering. Takk!

  3. Hey, jeg har lest boka, men skjønte ikke helt sammenhengen med den pausen.. hva er det den forteller oss? Hva betyr de ordene og på hvilken måte endrer det historien? Kunne du svart meg på mail?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s