I’ll never say I told you so

De er så lykkelige sammen at det nesten er kvalmt å se på. Men bare nesten. De klenger ikke, som andre par gjerne gjør, men du ser det likevel. Ser det i hvordan blikkene deres søker hverandre forbi andre mennesker, i hvordan de tar på hverandre i forbifarta uten å klå så det sjenerer andre mennesker. Ser det i det spontane smilet som kommer i hans ansikt når hun dukker opp i synsfeltet, eller i den stillferdige stoltheten som preger henne når han gjør noe folk legger merke til og setter pris på. Du kan ikke unngå å merke det når du ser dem gå langs veien, han med armen løst over skuldrene hennes. Småpraten ingen andre får del i. Snart skal de gifte seg og alle hjerter gleder seg.

Jeg vet ikke engang om han vil ha barn, sier hun når vi sitter og drikker en kopp te en formiddagsstund, bare vi to. For de har ikke snakket om barn, om hvorvidt de har lyst til å få barn, eller om når de eventuelt har tenkt å prioritere det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta det opp med ham, for vi snakker egentlig ikke så bra sammen om alvorlige ting. Det er som om vi begge er så redde for å såre den andre eller si noe galt, at vi ikke tør si hva vi egentlig tenker eller føler eller mener. Jeg syns liksom aldri at det er rett tidspunkt for å snakke om sånne alvorlige ting, sier hun. Og jeg tar en slurk te mens jeg biter meg i tunga.


De har kjøpt seg ny leilighet som de snart flytter inn i. Med en kristelig bakgrunn vil de ikke bo sammen før de har gifta seg, så enn så lenge holder de ut på hvert sitt sted, selv om de ser hverandre ganske ofte. Begge har nye jobber i anstendig pendleravstand fra den nye leiligheta. Jeg vet han har lyst til å flytte utenlands og jobbe ei stund, men jeg vil ikke. Jeg vil helst bo her hvor det er kjent og trygt. Sier hun. For ei tid tilbake fikk forloveden hennes et jobbtilbud fra Australia som innebar å flytte dit for en toårsperiode og ha en relativt bra jobb der. Hun har et fleksibelt yrke og får lett jobb i andre land. Han kom gledesstrålende til henne den dagen han hadde fått mailen med tilbudet; hadde allerede tenkt ut hvordan de kunne gjøre det, avklart at jobben kunne vente til etter bryllupet, hadde ordna leilighet og lagring av eiendelene ‘hjemme’ som de ikke ville ha med. Hadde sogar sjekka jobbmuligheter for henne. Men hun sa nei. Hun vil ikke bo noen andre steder enn der hun alltid har bodd, hun beundrer hans eventyrlyst og mot men vil ikke bli med på noen av forslagene som innebærer at hun selv må bryte opp. Hun forteller meg om hvordan hun så gleden forsvinne fra ansiktet hans da han skjønte at et ja til jobbtilbudet ville bety en nei til henne, til de to sammen. Forteller hvor slem hun følte seg men jeg kunne jo ikke handla annerledes. Det går bare ikke.

Det blir bare dårlig stemning når vi forsøker å snakke om det. Jeg får dårlig samvittighet og han blir sur og så er det bare ekkelt. Vi takler ikke konflikter spesielt bra sammen. Det er bedre for oss begge om vi bare legger det bak oss og ikke snakker mer om det, sier hun.

Hun er venninna mi. De er vennene mine. De er lykkelige sammen, skal gifte seg og har et helt liv i domestic bliss tegnet opp.

Og jeg føler meg som verdens falskeste venninne fordi jeg ikke forteller henne rett ut at jeg har følelsen av å se på en kollisjon jeg vet vil komme. Jeg står på sidelinja og ser på uten å kunne gripe inn, men kollisjonen virker uunngåelig.

Alt jeg kan gjøre er å plukke opp restene og sørge for at jeg har litt plaster i nærheten.

Illustrasjon: Everyday People

Advertisements

10 thoughts on “I’ll never say I told you so

  1. Uff.. been there. Man må være ærlig, men kanskje ikke altfor ærlig? Kanskje stille spørsmål, men ikke be om svar med en gang. Fordi det er ikke du som vil ha svaret, det er dem du vil få til å tenke i nye baner. Vanskelige greier, hva kan man si om lykken og forhold hvis man bare får høre enkelte ting og ikke får hele bildet.

  2. …Men jeg tror du gjør det riktige?:) Man må være ærlig, men samtidig er det ofte det ikke nytter uansett hva man sier. Man kan jo ikke leve andres liv. Og noen må være der når de treffer veggen også. Allikvel er det tungt å se det så tydelig når de selv ikke ser det. Håper det går opp for dem etter hvert i stedet for i et stort smell..

  3. «Marriage is when a man and woman become as one; the trouble starts when they try to decide which one.» 😛

    Men nå har jo mannen strengt tatt gjort et valg, han velger å bli i Norge. Er kjærligheten sterk, så klarer han kanskje å slå røtter? Det at hun lufter disse tingene for deg, viser jo også at hun i hvert fall har TENKT på disse tingene :/ Så får vi håpe at de blir enige om disse andre tingene også, ettervhert!

    Bra tekst, by the way.

  4. Uff. Dette vet jeg ikke helt hva jeg skal si til. Høres ut som om virkeligheten kan komme brått på en gang om ikke så lenge…
    Noen små hint om hva du ser er kanskje på sin plass? For å slippe å knuse gode menesker helt? Eller?

  5. Poter: Ja! Eller kanskje ikke overraska, bare…overrumpla? De aner nok begge at de har ‘noe å jobbe med’. Tror jeg.

    Maria: Jeg tenker mye likt deg. Jeg har spurt henne enkelte spørsmål og sagt eksplisitt «ikke svar meg på dette, men tenk over om…» og sånn. Sette i gang en tankeprosess uten å selv bli en del av det, tenker jeg. Hvis det går.

    FrkSkavlan: Du har veldig rett! Jeg lærte i min tid på BI at det finnes flere ulike måter å fatte beslutninger på, og en av dem het ‘muddling through’. Det handler om en antakelse om at ingen egentlig har kontroll eller makt nok til å bestemme på egen hånd, og at en beslutning er noe som vokser frem over tid og i et ‘samspill’ mellom ulike krefter som egentlig trekker i hver sin retning. Satser på at de (vennene mine) også opererer slik; at en dårlig prosess de motvilllig tvinges inn i likevel kan ende med noe bra!

    Jf: De er ikke i Norge, noen av dem – begge bor i og kommer fra England, om enn hver sin del av landet. Men det forandrer forsåvidt ikke problemet; han er eventyrlysten og hun er ekstremt hjemmekjær… Jaja. Takk for rosen!

    Ståle: Jeg har hinta litt, og de vet nok begge to at de vil ha ting å gripe fatt i. Jeg tror at det vil gå seg til, men bli mer smertefullt enn de på forhånd forestiller seg. Og skulle det gå galt, vel… Da går det galt. Det er uansett deres liv og deres valg; og jeg blir i nærheten men på sidelinja hele veien, uansett retning 🙂

  6. Foressten, jeg ville sagt i fra og fortalt om at man er NØDT til å kunne snakke sammen om de vanskelige tingene. Jeg tror nesten jeg hadde blitt hissig *ler* Håper mine venner kan gjøre det samme om de ser jeg trenger det.

  7. Aj aj aj. Oj. Farligt förhållningssätt, det där… att det bästa sättet att hantera en konflikt är att bara «lägga den bakom sig» utan att riktigt ha pratat igenom. Oj. Jag tror som Poter, att det är det viktigaste att kunna prata om svårigheter – för att prata om roliga och lätta saker, det kräver inte så mycket av en.

    Men. Jag har en gammal väninna från förr, som fortfarande lever med killen hon träffade när vi var 14 och han 16. Idag har de tre barn, hon gav upp sin dröm och åkte aldrig iväg med «Läkare utan gränser» för han ville inte det, och han blev aldrig något annat än en verkstadskille. De bor kvar i den lilla saden där vi växte upp. Men de håller ihop och verkar lyckliga. Kanske att de kompromisserna eller offren de gjorde har varit värt det, för dem? Jag vet inte, jag vet bara att det hade varit svårare för mig att göra dem än det verkar varit för henne.

  8. Poter: Jeg tror de vet det veldig godt, begge to, at man bør. Men det er vanskelig for dem å gjøre det fordi ingen av dem tør eller vil ta initiativ… De er redde for å gjøre det, tror jeg, fordi de frykter hva utfallet vil og fordi de ikke har gjort det før; tatt den vanskelige praten. Jeg lever i håpet om at de vil lære etterhvert 😉

    Suziluz: I know. Det er godt å se eksempler på at det kan gå bra selv om oddsen er dårlige… Jeg har snakka ganske mye med henne etter Australiaepisoden, og hun var litt overrasket over seg selv og hvor negativ hun var. I dag sier hun at hun tror hun ville taklet det annerledes. Sannsynligvis ville han også takla det annerledes, lagt det frem på en helt annen måte. Det skal de ha, begge to egentlig: De er VILLIGE til å inngå kompromiss fordi de er glade i hverandre. De bare vet ikke helt hvordan de skal gjøre det.

    Og takk for rosen – jeg liker den, jeg også!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s