Om å komme i havn

Tatoveringa med et anker og ‘Norway’ i store bokstaver hinter om at du har vært sjømann. Aldersmessig stemmer det også. Da krigen var over og landet skulle bygges, var du kanskje en av dem som seilte ute og sendte penger hjem? Kroppen din forteller om en mann vant med hardt arbeid, en mann som ikke slutta å jobbe selv om han sikkert gikk i land på et eller annet tidspunkt. Jeg ser brystkassen heve og senke seg i jakten på luft til lungene. Lufta som jeg uten engang å tenke over det livnærer meg på er nesten utilgjengelig for deg. Kanskje har du seilt over alle verdenshavene, pustet i kuling og tropesommer, ute på havet eller i noens favn et sted i en havneby? I byen hvor det alltid blåser er det nesten ironisk at noen må kjempe for å få nok luft i seg til å klare å leve litt til. Bare litt til.

Øynene vandrer ut vinduet. Halvmørket på rommet gjør at jeg ser godt hva som er der ute, ser at det må begynne å gå mot morgen nå. Det som tidligere bare var et sort mørke, begynner nå å få nyanser. Fjellet er fortsatt svart, men bak konturen i svart ser jeg at det fløyelsmørkeblå er i ferd med å skille seg ut, bli lysere. Østhimmelen rødmer i grønt før blåfarga får skikkelig tak, ikke som nordlyset men i sin helt egne farge. Morgengrønt. Den grønne stripa beveger seg over himmelen, utenfor vinduet stiger den oppover og oppover. Alt over den er mørkt og natt, alt under den er himmelblått og lyst. Lyset er i ferd med å innkassere nok en seier.

Veiene er dekket av frossen sne og is. Det er ikke tykt, men slapseføret fra i går kveld er frosset og skaper utfordringer for ei dame på ræk i joggesko. Går forsiktig og vant på samme tid; forsiktig for å ikke falle, vant fordi jeg har gjort dette mange tusen ganger før. I enden av de sørøstvendte gatene ser jeg Børvasstindan. I nord smiler Landegode med hvitgyldne vegger og viser seg frem. Sola er i ferd med å komme opp. Den farger ikke lenger bare Keiservarden og Rønvikfjellet, men er i ferd med å snike seg ned forbi husene og mot byen. Mot gatene der jeg går, mot ansiktet mitt. Lufta er kald og forfriskende og oppoverbakkene få der jeg tusler meg hjemover.

Byen er i ferd med å våkne og inviterer til date med en vakker høstdag. Jeg er på vei i seng, så jeg avslår. Og idet vi møtes underveis, er det ett hjerte mindre som slår her i byen.

Illustrasjon: ZenDotStudio. (Klikk for link.)
Illustrasjon: ZenDotStudio. (Klikk for link.)
Reklamer

2 kommentarer om “Om å komme i havn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s