Ikke bare unge drømmer

Noe av det som skremmer meg, er når jeg møter folk som ikke gidder å drømme. Som ikke orker, som er tilfredse og ikke ser lenger fremover enn sin egen nesetipp og til neste helg. Noe av det som gjør meg mest sørgmodig i hele verden er møte med mennesker som ikke tør drømme, som ikke våger håpe på noe godt, som ikke våger fantasere om hva som kan skje i fremtida deres – enten fordi omstendighetene ikke tillater dem å tro at noe kan bli bedre, eller fordi noe(n) har ødelagt de drømmene de hadde. Jeg gråter lett i møte med mennesker som har fått drømmene sine knust, og jeg legger bevisst tid og ressurser ned i å hjelpe folk til å drømme – og til å realisere noen av de drømmene de har.

Og drømmer er ikke aldersavhengige. Du trenger ikke å slutte å drømme om du når en viss alder, kommer over en viss terskel i livet. Drømmer er viktige uansett alder.

Noen av dem jeg beundrer, er folk som er voksne, kanskje godt voksne sogar, som tør å drømme og tør å gjøre noe med drømmene sine. Min egen mor, for eksempel, ble høgskolestudent og tok en ny og treåring utdannelse da hun var i slutten av trettiårene. Et vennepar av meg har nylig sagt opp jobben og solgt hus for å flytte med tre små barn til Afrika og bygge opp virksomhet og aktiviteter der. Broren min gikk Vasaloppet nærmest på impuls sist vinter og skal løpe Berlin Marathon neste år. For eksempel. Det er aldri for sent, og det trenger ikke være store ting eller prosjekter. Det viktigste er å ha en drøm, og å ha motet til å følge dem når den oppleves viktig nok.

Tordis og Nils Aga i fangsthytta på Austfjordneset, Svalbard.
Tordis og Nils Aga i fangsthytta på Austfjordneset, Svalbard.

Et par som gjorde dette var Nils og Tordis Aga. Du kjenner kanskje ikke igjen navnene. Men hun er homeopat her i Bodø, han er advokat. Han har blant annet vært forsvarsadvokat i flere landskjente straffesaker, som denne, og han er høyesterettsadvokat. På slutten av 1990-tallet ble de invitert med venner på scooterferie på Svalbard ei uke i slutten av april, noe som gjentok seg fem-seks år. Da var det gjort, herr og fru Aga var bitt av polarbasillen og søkte om å få overvintre som fangstfolk på Austfjordneset. To ganger fikk de avslag, og da de søkte for tredje gang, ble de innstilt som nummer to. Men paret som fikk tilslaget sa det fra seg, og dermed var det duket for overvintring i en bortgjemt fjord på Svalbard for herr og fru Aga fra Bodø.

Revefeller overtatt fra forgjengere blir røktet
Revefeller overtatt fra forgjengere blir røktet

For noen dager siden var jeg på et møte i DNT-regi hvor de fortalte om sin overvintring i 2007/08. Og det som slo meg underveis, var at de enten var temmelig amatører i forhold til hva jeg ville forvente selv av ‘ferske’ fangstfolk, eller at de nedspilte egen kunnskap og erfaring. Sysselmannen sa at «de oppfyller aboslutt kravene til å ligge på fangst, hvis ikke hadde vi ikke sendt dem ut». Det har han sikkert rett i. Men ut fra hva ekteparet fortalte selv, var mye av oppholdet basert på ‘learning by doing’. Nils Aga sa: Vi kunne lite, men vi lærte alt. (…) Når du må, så går det bra. Og så fant vi jo endel informasjon om førrskjellige teng i hytta! Og fru Tordis fortalte om hvordan hun etter en avtale dem imellom skjøt den aller første reinen. Da skuddet falt kunne de ikke noe om å slakte rein, så …vi hadde ei bok som heite ‘Hvordan slakte rein’. Og da leste vi et kapittel, så skar vi, så leste vi et kapittel til og så skar vi videre. Men det gikk bra, og reinen ble prekevert – på linje med rever, ryper og flere reinsdyr de jaktet etterhvert. Bare tyvjoen som ble skutt under antakelse om at den var ei gås, fikk slippe å havne i gryta!

Det 'obligatoriske' isbjørnbildet
Det 'obligatoriske' isbjørnbildet

Miljøforandringer var et underliggende tema i det de fortalte. Tordis Aga fortalte at de kom opp til Svalbard 19. juli 2007, men så ikke isbjørn før 4. februar påfølgende år – det er sju måneder uten isbjørn i et område hvor den tidligere har vært kjent for å komme til hytta nesten hver eneste dag. Gjennom hyttebøkene fikk de også insikt i hvor tidlig og momentant isen la seg på fjorden tidligere i år, mens det forholdt seg temmelig annerledes den vinteren de var der. Det var mindre is, den la seg ikke like langt ut og var mer utrygg enn tidligere år. Likevel: de manglet aldri verken mat eller vann, og i tillegg til fisk fanget med garn kunne de nære seg på 220 ryper og 13 rever gjennom året, samt ærfuglegg og andre godsaker.

Apropos fisk: Nils Aga fortalte en historie som fikk meg til å innse at ‘amatør’-statusen jeg mentalt hadde tildelt dem innledningsvis ikke nødvendigvis var stemte helt. Ekteparet visste å prekevere fisken slik at de kunne spise gjennom året, og slik at ikke andre skapninger fikk fatt i den. Til sammenligning fortalte Nils om et gjeng fra Longyearbyen som var på scooterferd i nabolaget for å fiske røye. De fikk et tredvetalls røyer på drøye kiloen, som de grov ned i snøen for å bevare til de skulle dra. Neste morgen da de titta ut av teltene, sto ei stor gruppe fjellrev på rekke og rad og titta på dem mens de slikka seg rundt munnen – bare ei fattig røye var igjen av den store fangsten fra dagen før… Ikke helt hva jeg ville forventa av ‘innfødte’, akkurat 🙂

Det 'obligatoriske' isbjørnbildet
Tordis Aga snakker uten mikrofon - og har alles fulle oppmerksomhet

Livsformen som fangstfolk er slik at bytter og handler med andre er en større og kanskje mer avgjørende del av livet der oppe. Hunder lånte de fra en fyr på Svalbard, scooter fikk de kjøpt brukt og solgte deretter da de reiste sørover igjen, i hytta lå instruksjoner og forklaringer produsert og oppsamlet av tidligere fangstfolk på Austfjordneset, og vedsanking og –produksjon gikk på omgang gjennom året. De som bor på Austfjordneset har ansvar for å dra rundt om våren og samle drivtømmer som har flytt hit fra Russland. De som kommer på sommeren (for det er alltid da personbyttet skjer) må selv hugge opp veden for bruk gjennom året. Neste år samler de igjen nytt drivtømmer, som så er lett tilgjengelig for de neste fangstfolkene som overtar. Tordis Aga fortalte, nærmest i en bisetning, om paret som var der oppe før dem. Det var et litt yngre par, og forholdet skar seg en gang om høsten.(Noe som betyr at de likevel var stuck der sammen til neste sommer…) Jeg tror kanskje det hadde noe å si for at han bestemte seg for å hjelpe oss litt, for han hadde hugd «endel ved» til oss da vi kom! Han som overtok etter ekteparet Aga hadde ikke samme opplevelse, heldigvis.

Omtrent ved veis ende
Omtrent ved veis ende

Å høre på dem var en uformell, informativ og samtidig veldig underholdende opplevelse. Jeg har hørt ‘foredrag’ av fangstfolk fra Austfjordneset tidligere, både formelt i en sal og helt uformelt over et middagsbord på ei DNT-hytte i vannkanten. Og det som slår meg nå i ettertid at det de alle formidler er drømmer og at de ikke alltid trenger å forbli bare det; en beskjed om at det å ha drømmer og forsøke å realisere dem trenger ikke bety at du ofrer alt annet i livet. Det trenger ikke bety at du setter deg selv og dine mål over alt og alle andre, tvert imot. Det kan faktisk bringe deg nærmere både deg selv og andre, på en god måte. Og det å realisere en drøm kan gi det ideer til en ny en, eller to. I Nils Agas ord om snørekjøring med hunder: Det va herlig! Det sku æ gjerna gjort meir av. Det blir kanskje det neste!

Jeg har to lister over drømmer jeg har. Noen er langsiktige og definitivt i fremtida, andre ligger nærmere i tid og er mer relatert til hvor jeg befinner meg og hva jeg bruker tid på. Og nå er jeg enda mer sikker på at de vil la seg realisere, en etter en. Jeg kan ikke la være å glede meg!

Advertisements

5 thoughts on “Ikke bare unge drømmer

  1. Drømmer, ja.. Hmm. Det virvler opp mange tanker, uten tvil. Knuste drømmer, oppfylte drømmer, drømmer som skiftet retning..

    Enig i at det er kjedelig med folk som ikke eier drømmer eller visjoner. Men synes samtidig det virker slitsomt å aldri kunne falle til ro, og alltid tro at gresset er grønnere på andre siden 😉

  2. Poter: I know. Det er nok mange som drmmer om det, men dessverre har det blitt vanskeligere å få ’tildelt’ oppholdt på fangsthytte der oppe de siste par årene. Synd, men kanskje forståelig. Kanskje.

    Jf: Veldig gjenkjennelig, det du sier om ulike drømmer. For meg er det viktig at drømmene ikke skal få overskygge nåtida, men heller la meg nyte nåtida og drømme om fremtida samtidig, men uten at det fratar meg gleden med dagen i dag. Ikke like lett for alle å balansere det, tror jeg. But I try, og som regel går det ganske bra 😉

  3. Drømmer må man ha! Både nattedrømmer og dagdrømmer, urealistiske drømmer og realistiske drømmer. Jeg drømte om å ta mastergrad, nå gjør jeg det, selv om det tar tid og krefter, men jeg GJØR det, og jeg har passert noen tiår her i livet, for å si det slik 🙂
    Så har jeg drøm om Svalbar,men ikke overvintring tror jeg. Og en hel sommer nordaførr, og i alle fall et halvår i en liten cottage i Lake District eller der omkring, og Kenya. Jo, jeg må til Kenya. Og og og og….
    Dessuten drømmer jeg om røde høye hæler og en liten sort som sitter som et skudd.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s