Naturlig pleonasme: Vatnvatnet

Lyset lå i striper, og skyene. Derfor vises ikke Børvasstindan på andre sida av fjorden

Det hender ofte at hverdagene er gode. For eksempel de dagene der jeg og noen andre setter oss i bil og drar et eller annet sted for å gå tur. Vi drar gjerne til steder vi ikke har vært på i det siste, gjerne til noe som er nytt for minst en av oss (ikke bare for meg!) og definitivt til steder hvor det er fint å gå litt tur, kort eller lang. Været spiller ikke så stor rolle, bare man kler seg skikkelig kan man få en fin tur under de fleste værforhold. Og mange ganger er det uværsturene som man husker i ettertid, vel så mye som klarværsdagene der omgivelsene ligner på skrytepostkort.

Ved Vatnvatnet

Etter en liten kjøretur ut fra Bodø sentrum i retning østover kan man ta til venstre innerst i en sving og kjøre gjennom en port i ei gammel steinbru. Svingen heter Hopen, og fortsetter du oppover veien får du etterhvert et vann på høyre side. Det bærer et navn som kan synes som en feilskriving uten å være det – det heter nemlig Vatnvatnet. (Gugel sier riktignok ‘Vatnevatnet’, men hva vet vel de? Det har alltid hett Vatnvatnet.) Vatnvatnet er fint å fiske i, uansett årstid, i tillegg til at det er omgitt av et fantastisk turterreng. Veier, stier, furuskog, bjørkeskog, høyfjell, elver, vann … det meste finnes på et lite område, og landskapet er gjestmildt og brutalt på samme tid. Jeg har vært her en del i diverse sammenhenger da jeg var lita. Det er et drømmeterreng å ferdes i, og jeg ser for meg å tilbringe mange helger her på streif fra neste sommer av – når jeg får meg hund!

Tungt henger de, og våte er de

Som du så av det første bildet, regna det da vi dro fra byen. Da vi kom til stedet hvor vi parkerte, hadde det imidlertid blitt et snev av oppholdsvær, selv om bevisene på regnets ferske tilstedeværelse var overalt. Skyene lå lavt over fjelltoppene, løsrevne skydotter fant seg ei seng mellom furutrærne og skapte et magisk landskap rundt oss – men vi var tørre og varme. Her ser du forøvrig en av de tingene jeg er veldig begeistra for når det gjelder naturen i Saltenområdet: her er furuskog! Det er jeg ikke vant med hjemmefra. Men jeg er veldig glad i å bevege meg i furuskogterreng – med eller uten to- og firebeint selskap.

Et glimt av hva skyene skjuler

Innimellom hender det at skyene sprekker opp eller trekker seg litt tilbake, slik at man får et lite glimt av det man ellers ville forblitt uvitende om – som her. Bak buskaset til høyre ser du såvidt at det ligger melis på toppen av Heggmotinden. Det er umulig å si hvor fjellet slutter og hvor skyene begynner. Den hvite tinden til venstre, som ligger bak en med samme fasong, tror jeg er Breiviktinden på 1154 m.o.h. Prøv å tenk deg dette landskapet, denne vinkelen, en dag der alt er dekket av snø og himmelen er blå… Akkurat, ja. Derfor skal jeg tilbake. Du skal få se det, du også. Bare gi meg litt tid!

Og da vi hadde gått hele turen vår og satt oss inn i bilen igjen, tørre og varme, rakk vi ikke engang spenne på oss bilbeltene før regnet hamret mot frontruta. God timing!

Advertisements

2 thoughts on “Naturlig pleonasme: Vatnvatnet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s