Timeout på kjøkkenet

Når dagene flyr og lyset blir kortere og livet akselererer, er det viktig at man ikke tar helt av. At man har noe som holder en på bakken, som gir rom for ettertanke og en liten pust oppi alt som skjer. Noe som gir anledning til å ta en liten timeout hvis man vil. Min sånn ‘ting’ er dette:

Gammelt servise
Bildet viser et utsnitt av serviset jeg bruker til daglig når jeg spiser middag. Helt enkle hvite tallerkener med striper i gult, grønt og sort. Dette serviset fikk mine besteforeldre i bryllupsgave da de giftet seg i 1948. Det ble gjort på ordentlig gammelt vis; mange av gjestene ga en eller to ting hver av det de visste paret sparte på, og sammenlagt fikk de et temmelig omfangsrikt servise. I dag er det delt mellom deres to barn, og jeg disponerer altså noe av det. Jeg bruker det med andakt, men jeg bruker det. Jeg er ikke så redd for at noe skal knuse at frykten hindrer meg i å anvende det. Heldigvis.

Nygift i 1948
Serviset minner meg om dette paret, naturlig nok. Om førstejuledagsmiddager som fulgte samme tradisjon hvert eneste år – deriblant tomatsuppe med mye makaroni i til forrett. Min suppebolle med nesten bare suppe fordi jeg ikke likte makaroni; min brors suppebolle med nesten bare makaroni fordi han egentlig ikke likte tomatsuppe. (Vi har begge blitt voksne siden da!) Minner meg om søndager med bestemors kjøttkaker. Minner meg om avslutningen av mange måltider sammen med bestefar, fordi han var ekstremt opptatt av at absolutt alt skulle spises opp. Han husket krigen, og han var fattig sammen med resten av familien sin i hele oppveksten, så han visste hva det var å ikke ha mat. Det resulterte i at han skrapet middagstallerkenene så rene at de nesten ikke trengte vask etterpå. Hvis han syns jeg lot for mye ligge igjen på tallerkenen da jeg sa meg ferdig med måltidet, utfordra han meg til å forsøke å få plass til det i ei teskje. Fikk det plass, måtte jeg pent putte skjea i munnen. Og deretter gjenta operasjonen. Helt til tallerkenen min var nesten like ren som hans. Han var minstepensjonist. Etter måltidet la han seg bakover i godstolen sin, foldet hendene over magen, sukket tilfreds og sa «Vi har det nu godt, vi rike!» …

Når hverdagene flyr forbi og jeg har litt mer enn hvilepuls der jeg henger med, er det godt å spise på slikt servise. Det gir rom for ettertanke, for å reflektere over mangt og mye og lære litt av det som ligger bak, og glede seg til det som ligger foran. Men mest av alt gjør det meg simpelthen glad.

God appetitt, og god helg!

Reklamer

2 kommentarer om “Timeout på kjøkkenet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s