Dama ytterst på bakerste benk


Hun var yngst i en søskenflokk på sju. Lillesøster, men den som sørget for de andres vel og viste omsorg som en mor da foreldrene etterhvert gikk bort. Gift, firebarn, to av hver sort. Og en fantastisk mann som hun var fryktelig glad i. De bodde nært stedet hvor hun vokste opp, og det var venner og familie i de fleste husene rundt dem. Livet var ikke alltid enkelt eller rosenrødt, men hun var god å ha under alle omstendigheter. Da mannen kom inn og ba henne tynt om hjelp fordi han hadde kutta fingertuppen av seg i gressklipperen (Koffør sku du nu inn i klepparn med fingern før du hadd slådd av strømmen?), ringte hun etter naboen med den ene handa mens hun forbandt den skamferte fingeren med den andre. Ingen lo høyere enn henne hvis hun ble lurt; for eksempel av et oppfinnsomt barn med den ene handa foran øyet og den andre handa knugende på ei blodig saks. Jaja, korr galt det nu enn kan bli har vi i det minste humor! Hun var av den gamle sorten, den generasjonen som levde et langt liv før strøm og telefon og asfalt inntok utkantene i Lofoten. Den sorten som ikke finnes mer.

Om sommeren så du henne gjerne med hodet ned og rumpa opp der hun stelte med blomsterbedene sine. Om høsten fant du henne oppi haugene bak det store gule huset, da plukka hun multe, blåbær og tyttebær i tur og orden. Rips fra hagen. Kanskje litt krøkebær for å lage hverdagssaft. Om mannen kom hjem seeent om kvelden med ei bøtte fersk fisk, var det ikke klage å høre i hennes munn over at det ble sent og mye arbeid. Neimen Arnoldus, du e nu jæv. Kor masse fesk! For eksempel. Søndager var det alltid forrett, hovedrett og dessert på bordet.

Hun lærte meg å finne pengeblomster. Jeg vet enda ikke hva de heter ‘på ordentlig’, men det er en gul blomst som langs stilken har grønne blader som vokser sammen to og to med et stort frø imellom. Hvis du klemmer på bladene kommer frøet ut, og vips har du noe du kan bruke til penger når du leker. Og så lærte hun meg å lage blomsterkrans til håret. Hun forsøkte i alle fall, en sommer da jeg var barn, og jeg gikk med kransen hun laget helt til prestekragen visnet og rødkløveren hang dypt og rustbrun med hodet.

Da vi satt i kjøkkenvinduet hennes og så at stormåsen satte seg ved takrenna på mine besteforeldres hus og spiste opp (!!!) de nyklekka ungene til småmåsen, var det hun som kom med et glass rød saft til meg da jeg gråt av indignasjon. Den dagen ble grunnlaget for et felles, intenst hat mot stormåsen grunnlagt. Og beseglet med ferske boller med ost og syltetøy.

Hun deltok veldig aktivt i menighetsarbeid på stedet. Sammen med sin Arnoldus ble folk hentet og kjørt før og etter gudstjenester og andre arrangementer. Hun strikket votter og raggsokker til julemesser, heklet duker og bakte kake til vårbasaren og skjenket kaffe på kirkekaffen. Da kirka brant i 1983 ringte hun til mamma og gråt så mye i telefonen at hun knapt fikk frem to ord: Kjerka brenn! For gammeltanter og nabokailla som havnet på sykehus og pleiehjem ble hun et fast innslag. Hun kom gjerne med noe godt, og fantes det ei sangbok i nærheten kunne du ta deg tak på at det kom en trall eller to før hun forlot. Ikke lot hun diabetesen stoppe sitt eget søtsug heller. Det gikk jo som regel bra.

For fem år siden skulle hun og Arnoldus kjøre til Leknes. I en sving rett før Bøstad, et stykke forbi Torvdalshalsen, kjørte bilen ut. Arnoldus omkom momentant, hun overlevde. Da de ble funnet og folk kom til, var det første hun sa: Æ trur han Arnoldus e død, førr han svara ikkje.

Respekt for Vårherre, det hadde hun til fulle. Men hun kalte seg aldri for ‘en kristen’. Gikk aldri til nattverd. Satt gjerne ytterst på bakerste benk i kirka, og foretrakk kjøkkenet foran sakristiet. Anså andre for ‘mer kristne’ enn henne selv. Men hun ga mat til de som var sultne. Trøstet dem som sørget. Var nær hos dem som var ensomme. Besøkte dem som satt alene. Hun la ned sitt liv for andre, dag ut og dag inn gjennom et langt liv. Så lenge det varte.

Når hun begraves til uka, på sin (avdøde) brors fødselsdag, er jeg sikker på at Vårherre møter henne ved døra og sier ‘Velkommen hjem!’ For det er der hun hører til.

Reklamer

6 kommentarer om “Dama ytterst på bakerste benk

  1. Og det vart heilt stilt. Som i kyrkja etter eit vakkert musikkinnslag. Kan ein klappe, eller vil det vere upassande ?

    Du set i gang mange tankar her. Du beskriv så vakkert eit fantastisk menneske som har levd eit rikt og meiningsfullt liv. Men om du skulle skrive CV´en hennar med dagens målestokk, ville han fortone seg som som eit einaste svart hol. Er det kanskje på tide å kalibrere målestokken ?

  2. For et flott menneske, for en inspirasjon! Minner meg om ordtaket som vi alle burde leve etter: «Be the change in the world you want to see».
    Det er godt med mennesker som bryr seg, og som er der fordi de vil, og ikke nødvendigvis fordi de «må». Som samfunnsviter undres jeg om velferdssamfunnets ansvar for individet av og til erstatter gode og pliktige relasjoner? Hm.

  3. Bandanders: Det er absolutt lov – hun fortjener applaus, for hun var ei fantastisk dame. Jeg har mange ganger tenkt at livet hennes skulle vært nedfelt på papir, for der var mye å ta av. CV’en hennes med dagens målestokk ville ikke vært for lang, men om du oversetter detaljene i hennes liv til realkompetanse, ville hun banket mange jyplinger i dress 😉 [Selv kalibrerer jeg målestokken min daglig, men jeg ser absolutt hva du sier!]

    Jf: Hun var helt fantastisk, ganske enkelt, and I loved her to bits! Samfunnsviter? Hun var en av de man kaller samfunnsstøtte i slike sammenhenger, eller edderkopp om du er slem (kjenner alle, kjent for alle). Navnet hennes stod ikke på så mange lister (Arnoldus var heller på et par av dem, men det betydde i praksis dem sammen), men om du titta etter uformelle nettverk og innflytelse, forutsetninger for endring, potensiell mobilisering av store grupper og evne til gjennomføring av små og store tiltak samt lokale innovatører ville hun figurert høyt på listene dine. Og hadde hennes generasjon vært på fjasboka ville hun glatt hatt et høyt tresifra antall venner – om ikke mer. Twitter tør jeg ikke tenkte på engang 😆

  4. Jah! Heldigvis fikk hun mye takk og ros og hjelp tilbake mens hun enda levde, så hun visste at hun var verdsatt. Det er godt å vite, nå i ettertid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s