En ulv, en engel og ei dame med fordommer

Jeg var i kamp med meg selv allerede før forestillinga startet. Positiv, fordi den er basert på tekster og melodier av Leonard Cohen. Ikke bare hit-rekka som man kjenner utenat, men på brev, poesi og sitater. Blant annet. Negativ, fordi mannen som står bak har spilt i Hotell Cæsar og fant kjærligheten da han laget forestillinga Ulv og Engel. Gammel mann, blond ung dame, you do the math. Hvorfor skal noen gidde betale for å se et midtlivskrisetiltak?

Fordommene levde i beste velgående på forhånd, som du forstår. Likevel hadde jeg kjøpt billetter og spurt Kåkå om hun ville være med. Husmorluftergenet mitt slo til; Kåkå var kjempeglad for en kveld ute ‘på egen hånd’. Og selv med et tog som ble over halvannen time forsinka fordi det hadde vært mye rein i fjellet (og jeg hadde en margin på to timer…), rakk vi det fint. Fordommene mine fikk rikelig med næring i starten. Cohen er en mager skikkelse, Lange-Nielsen er ikke akkurat det. Cohen er velkledd, mannen på scenen hadde ei skjorte som gjerne kunne vært noen centimeter lenger, eller kneppa lenger ned, og sko som gjerne kunne vært pusset. Og jeg tenkte «jaja, i det minste er det kvalitet på de Cohentekstene han skal fremføre, så kan jeg overse at magen noen ganger titter frem under skjortekanten og over beltet…!»

Men jeg tok feil. Det var ikke bare Cohens tekster som bød på kvalitet, det var mannen og hele forestillinga. Enkel og effektiv scenografi, veldig godt utvalg av tekster og stram regi gjorde sitt til at jeg gradvis ble mer og mer sugd inn i Cohens univers. Ikke fordi Lange-Nielsen var så lik Cohen, tvert om. Men det at han var så ulik Cohen selv gjorde at tekstene kom frem på en helt annen måte enn når du hører en hit på radioen av fire fyrer med gitar om halsen. Etterhvert klarte selv fordomsfulle jeg å se forbi mannen på scenen, se forbi ham og videre til mannen hvis tekster smøg seg inn i mitt hode og hjerte og sinn denne kvelden sist i november.

I den første halvdelen av forestillinga er det Cohen som ulv som står i fokus. Vi er på Hydra, vi hører om Marianne og dop og drama. Cohens demoner er like tilstede som de talløse rekkene med ‘bodies we seek’ og hedonismen sloss med angsten om plassen. I andre del av forestillinga er det den gamle, kloke, religiøse Cohen vi møter. Han med ettertanken, med innsikten, med selvransakelsen og en dose ironi. Han som var fem år i kloster og ikke vil være full hele tida, som trekker seg tilbake og ser seg selv og menneskene rundt seg, som virkelig ser, selv om begrepet har blitt en klisje.

I starten var applausen mellom hvert nummer litt avmålt. Høflig og tilstrekkelig, men ikke mer på et vis. Etterhvert tinte vi opp, vi som satt i Lillesalen på Kulturhuset og lot oss gradvis rive mer og mer med av Lange-Nielsens møte med Cohen. Av vårt møte med Cohen gjennom Lange-Nielsens formidling. Hotel Cæsar ble glemt til fordel for mannen som ikke glemte ei linje, men som kunne stoffet sitt og lekte seg gjennom noe som utvilsomt er meget grundig gjennomarbeidet. Meeeget grundig, og med en stram regi som gjør at ikke ett nummer er overflødig, men som samtidig gir helhet og kronologi. Applausen ble sterkere og sterkere, og selv om vi ikke reiste oss var det vondt i hendene da forestillinga var over, etter et ekstranummer så klart. Det er nesten så jeg skulle ønske at jeg kunne se det en gang til.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s