Straumøya revisited: Noen ord om perspektiver

Av en eller annen grunn har Straumøya denne høsten kommet til å gi meg mange tanker og ideer om perspektiver. Erfaringer derfra har gitt meg nye eller endrede perspektiver, og da jeg begynte å sysle med akkurat den ideen som et blogginnlegg, gikk det opp for meg at det var mer dybde der enn jeg har sett før akkurat nå, i kveld. Når man systematiserer det, høres det nesten klokt ut til slutt.

Jeg skrev om Straumøya for ikke lenge siden. Da nevnte jeg blant annet min families tilknytning til øya. Nylig var jeg imidlertid tilbake der, for å besøke en annen blogger som jeg tidligere bare kjente fra nettet, Kubonden. Han tok meg med opp på… Ja, det er ikke egentlig et fjell, bare en rygg. En liten åskam som ligger rett over veien for gården hans, og som samtidig danner ei lita li bak huset som min familie en gang bodde i. Det tok oss kanskje fem minutter å gå til toppen av lia, så den er nesten unnselig i sammenligning med omgivelsene. Men jammen bød den lille turen på perspektiver som var en ‘ekte’ fjelltopp verdig!

Kjente fjell, uvant vinkel

Dette, for eksempel, er Børvasstindan fra en uvanlig vinkel; fra Straumøya og sett mot sør. Det finnes mange bilder av dem, også her på bloggen min. Og som regel er de presentert som ei lang rekke med tinder, eller som to taggete rekker med en dal imellom. Begge inntrykkene er rette, men du forregner deg om du tror det er alt. Når du ser bildene, tenker du at ‘Det var noen vakre fjell… Den som var i form til å gå på en av toppene der! ‘ Men tindene er så høye og virker så uoppnåelige at man lett slår det fra seg, tenker at man må være hardbody gymentusiast med livsvarig æresmedlemsskap i DNT for å komme opp der. Når du ser Børvasstindan fra dette perspektivet, derimot, blir det annerledes. Den avrunda høyden litt til høyre i bildet er litt mer tilnærmelig. Den er ikke så høy og ganske slak, slik at selv en bedagelig anlagt vandrer som meg selv kan klare å motivere seg til å komme seg dit. Og da er man litt nærmere tindene, i det minste. Av erfaring vet jeg at når jeg først er på toppen og ser at der er en rygg som går rett bortover uten nevneverdig høydeforskjell, lar jeg meg gjerne friste til å følge den et stykke ‘for å se hvordan det ser ut der borte’. Så jeg legger i vei. Og plutselig er jeg et helt annet sted, og i dette tilfellet: mye nærmere tindene. Ryggen som går mot venstre tar deg nærmere Per Karlsa-tinden, den spisse til venstre som sola skinner på. Når du er ved enden av ryggen, er tinden så nær at du nesten kan ta på den og over halve høydeforskjellen er tilbakelagt. Da er det plutselig bare en svipptur med høy puls før du er framme. Og vips har du tilbakelagt tusen høydemeter og nådd et sted du aldri trodde du skulle komme til da du betraktet det på forhånd. Men da perspektivet ble et annet, ble det umulige plutselig overkommelig. Parallellen til livet er så åpenbar at jeg ikke engang gidder å si noe mer om det.

Lykkelandet i senhøstsol

Dette er utsikta mot nordøst fra den lille kollen på Straumøya. Du ser Straumøya i forgrunnen, naturlig nok, og på andre sida av fjorden ser du ytterkanten av Bodø by; Hunstad og Mørkvedområdet, hvor høgskolen ligger. Den blir universitet i løpet av året som snart kommer, ser det ut til. Fjellene du ser er fjell i Bodømarka og innover mot Heggmoen (høyre halvdel, omtrent). Det er ikke lenge siden jeg satt i ei dyckvogn som ble trukket av åtte alaskahuskier her. Vi kjørte langs skogsveier omtrent uten trafikk, det eneste som hørtes var susinga av vind i furutoppene og den lykkelige pustinga til hunder som fikk jobbe med det de elsker mest i hele verden. Fjelltoppene var dekket av sne, og når månen var oppe kunne vi se formene i landskapet fordi det ble dypblått av lyset i stedet for å være mørkt og uformelig. Perspektiver det også. For noen ganger er det godt å bare glemme alt annet enn øyeblikket – bare fokusere på opplevelsen, på den stille og samtidig intense gleden som kommer av følelsen av at alt bare stemmer, der og da. (Heia, Bandanders!) Perspektiver, fordi man blir minnet om at når alt er sagt og gjort, skal man ikke overanalaysere alt. Noen ganger er det nok å bare lukke hjernen og åpne hjertet ei stund.

Klokka er snart tre og lyset tar kvelden

Dette er utsikta mot nord/nordvest. Man ser litt av Bodø i høyre billedkant, og utenfor byen ser du litt av skjærgården og Bliksvær. Dit skal jeg en dag når det blir vår eller sommer – om ikke før! Det er blant annet et naturreservat her ute og restriksjoner på hvor man kan ferdes deler av året. Kubonden fortalte meg også at på dager med klarere vær enn dette, ser man Lofotøyene i bakgrunnen herfra. Det tror jeg på. Visste du forresten at den ytterste Lofotøya – Røst – ikke er synlig fra verken Straumøya eller Bodø, eller noe annet sted på fastlandet? Det er helt sant. Røst ligger ca 100km vest for Bodø. Man tenker på Røst som ei øy, men sannheten er at Røst er flere hundre øyer. Den største, og mest bebodde, heter Røstlandet. Høyeste punkt der er bare 11 m.o.h! Den lave høyden sammen med jordhellingen gjør at Røst ikke er synlig fra Bodø med mindre man kommer seg godt opp i høyden. Perspektiver det også. Det at du ikke ser noe, betyr ikke at det ikke er der. Kommer du opp i høyden, får du ikke bare oversikt – du får også øye på ting du kanskje ikke visste fantes, med alle konsekvensene det kan medføre. For eksempel.

Straumøya er lett å overse. Den utgjør den vestre bredden av Saltstraumen, men det er på østre bredd alle turistbussene stopper og de fleste turistanleggene finnes. Den er relativt lav, og har høyreiste Børvasstindan vegg i vegg. På mange måter bare ligger øya der uten helt å gjøre nytte for seg. Tilsynelatende. I virkeligheten byr den på overraskelser for den som vet å se etter. Turmuligheter for den som liker å gå. Trivelige folk for den som vet å ta kontakt. Historie for den som vet å kjenne sine egne. Perspektiver for den som vet å heve blikket litt.

Noen vintre er det dessuten en reinflokk som overvintrer der. Det pirrer fotogenet mitt. Du skal ikke se bort fra at jeg jakter reinsdyrbilder der og blogger dem senere, hvis flokken kommer dit denne sesongen. Det klør i tastaturet allerede.

Advertisements

2 thoughts on “Straumøya revisited: Noen ord om perspektiver

  1. Synes bildene ble bra, tross dårlig novemberlys. Jeg har tatt mange bilder fra Ørntuva som vi kaller toppen, den er ca 50 meter høy.
    Det blir sikkert flere anledninger, når sola kommer tilbake, til å ta flere bilder.

  2. Takk skal du ha! Jeg glemte visst et øyeblikk at den het Ørntuva… Jeg kommer defintivt tilbake for å ta flere bilder, og har veldig lyst til å ta turen om det kommer reinsdyr dit før sola kommer tilbake. Vi ses definitivt igjen 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s