Luciamorgen med lussekatter

Jeg våkna før lyset denne dagen og leder 1-0

Å gå hjemmefra mens det enda er mørkt og bare ei svak lysning i sørøst forteller om at det snart skal bli dag. Tusle i nye sko langs glatte veier med et snev av forventning i magen. Alene ute, bare en og annen bil som lusker seg forbi tid om annen. Forventningene øker i takt med antall skritt jeg legger bak meg, og jeg har en nesten uvirkelig følelse. Klokka er litt over åtte, det er søndag morgen – og jeg skal ikke på jobb. Jeg skal være med på noe jeg har hørt om i årevis, men som jeg aldri har hatt muligheten til å delta i selv. Før nå. For jeg har flytta til Byen og med ett er jeg der det skjer akkurat denne Lucia-søndagen.

Jesus hilser velkommen inn med åpne armer

Det er hit jeg skal, til domkirka. I mange år har nemlig Domkirkens pikekor Ungdomskor arrangert Luciakonsert grytidlig om morgenen 13. desember. Konserten har vært lagt til klokka 07, slik at selv folk som skal på jobb kan ta turen i domkirka først. I år var det to konserter, klokka sju og klokka ni. Jeg og Lulu valgte å gå klokka ni, for da fikk vi finest billetter. Fra familie og venner i byen har jeg hvert å hørt ‘ja, jeg skal/var/gikk på luciakonserten…’ og tenkt at «Det har jammen jeg lyst til en gang også!» Tanken på ei fullsatt domkirke grytidlig om morgenen, lenge før lyset har stått opp, har vekket lengselen i meg. Og i dag var det endelig min tur.

Bare stearinlys før dagslyset kom

For en opplevelse det ble! Klokka var litt over ni, og benkeradene var fulle så det nesten ble trengsel. Vi var heldige og satt på benken langs ytterveggen omtrent ved rad fem eller seks, og Lulus datter på seks satt som et tent lys på fanget til mora si hele konserten gjennom. Da vi kom inn, var det ikke et snev av elektrisk lys inne. I hvert av vinduene langs langskipet i kirka stod 2-3 tykke høye kubbelys. Noen av publikum hadde hvite lys i sånne sølvholdere du vet, og det eneste lyset i hele kirka var det som kom fra alle stearinlysene. Folk småprata lavt og selv de aller minste barna lot til å være berørt av stemninga. Og så begynte sangen.

Solister som bergtar

De kom fra sidene foran, og de kom fra midtgangen og inngangen bak. Noenogtredve jenter i hvitt – og en ung mann! – skred gjennom kirka med hvert sitt hvite lys i handa mens de med sølvglitterbånd om hodet sang en sakral julesang. Jeg skrev aldri ned hva de sang, så programmet kan jeg ikke gi deg. Men jeg noterte bak øret at de imponerte på fire språk. Norsk, svensk, engelsk og latin rullet over tungene til kormedlemmene i tur og orden, og vi lot oss villig forføre. Noen av sangene kjente jeg før, som vuggesangen Carola skrev i samarbeid med Erik Hillestad, Nordnorsk Julesalme av Trygve Hoff, engelske flerstemte halv-kanon sanger jeg ikke husker tittelen på og et par latinske julesanger. Og noen sanger kjenter jeg ikke. Jeg likte det.

Omringet av lyd og lys

Flere av sangene hadde solister, og de rullerte slik at det etterhvert var svært mange som fikk prøvd seg som solister. Mange av dem imponerte stort; uten mikrofon eller annen ‘backup’ klarte de å fylle hele kirkerommet med klokkeklare enkeltrøster. Koret var også flinke til å ta hele rommet i bruk. På en sang var det for eksempel vekselsang mellom koret helt foran ved alteret og en mannlig solist oppe på galleriet bak. En annen gang gikk hele koret ut mot veggen og nedover gulvet helt til bakerst i kirka, utstrakt på ei lang rekke med kanskje to meter mellom hver person. Det var som om de omringet hele kirkerommet med lyd, og stående slik sang de en uendelig vakker julesang, som jeg dessverre ikke kjenner navnet på. Lulus datter synger i aspirantkoret og satt med øyne og øre på stilker, tydelig imponert og overveldet av ‘ka di store jentn fikk tell’.

Da det hadde gått en time omtrent, la pianisten Øystein Jæger an noen velkjente toner. Sammen med fløytisten Elisabeth Kristensen Eide hadde han bidratt med akkompagnement underveis. Og jeg rakk akkurat kjenne at tonene ‘falt på plass’ i hodet mitt før koret stemte i med første vers av Deilig Er Jorden. Mot slutten av første vers kom ei av korjentene litt frem foran de andre og sang solo på andre vers. Hun var akkurat ferdig med jobben da jeg la merke til at dirigenten snudde seg mot folket, mot oss, tilskuerne, og gikk i gang med å dirigere oss. Mange hadde utvilsomt vært med på det tidligere, for de reiste seg som på en usynlig kommando, og stående i hele kirka stemte vi alle i på tredje verset.

Deilig er jorden. Prektig er Guds himmel, og de er ikke verst, de sangfuglene hans her nede heller. Uansett hvilken vei man valgte å gå ut av kirka da det hele var over, ble man nemlig møtt av ei kor-mamma med en kurv lussekatter i handa. Jeg snakker ikke om kjøpte varer; her var det hjemmebakte gurkemeiegule lussekatter i feite snurrefasonger som ble delt ut. Alle fikk vi hver vår selvvalgte lussekatt i handa da vi gikk ut, og det var mange maulende kinn å spore på kirkebakken. Jeg tenkte å spare min litt, men det forsettet varte bare til jeg var ved sykehuset. Jeg tok første biten, og før jeg kom til Snippen var hele lussekatta mi borte, fortært av en lykkelig munn i et fredfylt kropp.

Baksten er kanskje borte. Men stemninga sitter enda i, og jeg mistenker at den varer hele dagen, minst. Åh, du søte juletid!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s