Det står en elefant i rommet

Vi prater som om alt er normalt. Hei, hvordan har du det? Så godt å høre stemmen din. Forteller om hvor vi er og hva vi gjør, hvordan dagene er og sier noen ord om hvordan livet arter seg for tida. Det er ingen bombe at vi begge er travle og har fulle dager.

Hvordan har du det egentlig, spør jeg, hva har du holdt på med siden sist? Legger ut et veritabelt minefelt, men du parerer elegant og forteller om reiser, jobbing, faren din. Alt. Bare ikke om det jeg egentlig spør om.

Det er lenge siden jeg har hørt fra deg, sier du. Det er min tur til å hoppe på tå gjennom et minefelt når jeg skal svare noe tilforlatelig, pålitelig, ufarlig. Sier noe om mye jobbing, diverse engasjementer. Fletter inn noen ord om hvordan jeg har erfart over tid at mennesker noen ganger bare blir borte fra livet til hverandre uten at man helt vet hvordan det skjer, sier at jeg tenkte det ikke ville være unaturlig. Sier ikke ordet ‘oss’, helt bevisst.

Du våger ikke spille for furten eller forulempet av den innebygde anklagen; har anstendighet nok til å vite at elefanten er der og velger derfor å snakke om noe annet enn store dyr. Jeg later som om jeg ikke skjønner at jeg lar deg slippe unna med det. Begge går vi videre som om de store bølgene ikke finnes, later som om den gyngende bevegelsen er en liten krusning i et vannglass, i ei teskje. Holder for nesen så ikke dyrelukta skal bli for påtrengende.

Men vi vet bedre.

Det er de samtalene man har. Og de man ikke har, selv om man har dem på et vis likevel. Det er mye som blir sagt uten at et ord blir nevnt.

Men jeg savner deg slik du var for meg.

Reklamer

2 kommentarer om “Det står en elefant i rommet

  1. sånn innimellom må man lese en tekst opptil flere ganger. sånn innimellom må man tenke lenge når man ser en tekst. sånn innimellom vet man at den teksten sier noe om hvilke tanker man selv – innimellom – bærer på. sånn innimellom savner jeg også en slik han var for meg.

    Elefanter kan av og til bli sabla stor.

  2. Ja. Men selv elefanter kan overvinnes, heldigvis. Noen ganger kreves bare list og tid og klokskap. Jeg satser i alle fall på det.

    (Og går ikke det, er det lov til å gå i en annen retning om man vil. Heldigvis.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s