Den mørkeste dagen

Vakker by på årets mørkeste dag

Vi er ikke langt fra byen. Du ser den herfra. Tyholttårnet, Nidarosdomen, Gløshaugen og Munkholmen nesten helt skjult. De er her alle sammen, perlene i byens diadem. Jeg nyter synet av fjorden, som glitrer i en litt dypere blåtone enn den himmelen har. På andre sida av fjorden ligger Fosen. Jeg tenker på ‘Vinsjan på kaia’ og smiler for meg selv. Turkompisen spør meg om jeg vet hva fjellene på andre sida kalles? Jeg biter i meg en småironisk kommentar om at det knapt er verdig å kalles fjell etter min mening og foreslår ‘Fosen’? Nei, sier han. De kalles ‘Fosenalpene’. Jeg ler åpenlyst denne gangen. Vi deler den latteren.

Bortover, nedover og deretter til høyre

Her nede er det sol midt på dagen, og selv om det allerede kjennes litt uvant setter jeg pris på det. Skogen rundt oss er relativt ung, og der vi går bortover en slak åskam får vi både solstråler og et snev av utsikt. Det er ikke mange som har gått her før oss, men noen er det. Med tanke på alle de tusentalls mennesker som bor i nærmiljøet her er det merkelig. De vet ikke hva de har utenfor stuedøra og ti minutter unna playstation og wii. Kroppsspråket til den firbeinte svensken uttrykker det jeg kjenner innvendig: lutter yrhet og maksimal turglede.

Den er ikke langt unna, om enn litt skjult.

Gjennom trærne skimter jeg det som er et av hovedmålene for turen: Nidelva. Vi er ganske langt oppover i elva nå, eller sør for byen om du vil. Selv gjennom trærne kan jeg se den flyte stille nedover mot byen mens den speiler landskapet rundt. I lia på motsatt side blir en snedekket eng farget oransje av noen solstråler som klamrer seg fast. Jeg ser lia – og jeg ser den oransje flekken reflektert i elva, sammen med landskapet rundt. Ingen av oss trenger mange ord for å vite at de andre trives nå.

Stillest vann har dypest grunn. Kanskje.

Nede ved elvebredden kan jeg på nært hold se at den flyter stille og seigt nå om vinteren. Som om den ikke egentlig vil røre på seg, men blir tvunget av vannmassene som tross alt heller vil ut i havet enn å bli liggende langt oppi vann og daler lenger sør, som foretrekker salt over is. Det er stilt i hytta på den andre sida. Kanskje de er av den sorten folk som bruker hytta fra påske til en gang etter jakta? Vi speider etter spor etter beveren vi vet holder til her, men vi ser ingen. Kanskje er den skjult av sne, kanskje er den et sted lenger opp eller ned langs bredden. Igjen får jeg høre historien om den nysgjerrige beveren som i sommer kom igjen og igjen og stadig nærmere mot de som telta ved elvebredden her, etter å ha utforska oppover elva med kano en hel dag. Jeg later som om det er første gang jeg hører historien, blir mektig forbauset når jeg hører om Børre bevers oppførsel den julikvelden for en evighet siden. Det var i sommer.

Importsvensken følger med

Den firbeinte svensken er med. Han løper løs og oppfører seg upåklagelig når han får kommandoer, som om han vil demonstrere hvor fortjent det er at han får løpe uten bånd her. Et øyeblikk stikker han snuten langt ned i snøen for å sniffe etter mus, i det neste bøyer han kroppen mellom bjørkestammer og legger til flekkings. Nede i vannkanten viser han meg hvor turvant han er, og hvor trygg han er på isen etter å ha trukket folk og sleder på elver og vann gjennom tusenvis av kilometer på trening og i konkurranse. Han går akkurat så langt ut som isen vil bære ham. Deretter slår han simpelthen med poten i isen til den sprekker og det blir et hull, akkurat stort nok til å drikke av. Så bøyer han seg frem og lesker seg. Næringsvettet kan ingen betvile.

Lyset svinner, men humøret stiger stadig 🙂

Når vi har gått et stykke langs elva finner vi et punkt hvor vi har litt fri utsikt mot både nord og sør. Det er mot sør de fineste motivene fins, den fineste belysninga. Det er helt stille her nede. Grustaket på andre sida av elva og litt lenger ned er stille, kanskje har de juleferie. Fuglene sier ikke mye. Svensken er taus. Turkompisen konsentrerer seg om eget kamera og trenger ikke mange ord for å vite hvordan jeg har det eller hva jeg tenker. Bare den mekaniske lyden av klikk-klikk bryter stillheten av og til. Elva verken klukker eller buldrer, den heller. Bare isen gir lyd fra seg, knaser litt under beina våre nå og da. Lyden av en kvist som knekker under velbrukte sko lager drønninger i trommehinna.

Frostrøyken danser seg nordover

Jeg så den på avstand og her er vi nærmere – frostrøyken meldte sitt nærvær. Som et spøkelse svever den over vannet, snart hit og snart dit. Å følge bevegelsen til frostrøyken over vannet er som å se nordlys over himmelen – det danses og svinges i uforutsigbare mønstre, strukturer dannes og løser seg opp og gjenoppstår et annet sted. Jeg finner ikke noe system i det, men det gjør ingenting. Jeg kan jo glede meg over synet. Og over at jeg slipper å stå midt i den røyken! Det er kaldt nok her på bredden. Innsida av nesen fryser til hver gang jeg puster.

Noen holder ut hele året

Inne i røyken får vi etterhvert øye på noen av helåsbeboerne her i elva. En flokk med 11 svaner duver oppå vannet. Halvparten av dem er grå, den andre halvparten hvite. Omtrent. Jeg mistenker at noen av dem gjennomgår en skikkelig brainfreeze, for de ligger med hodet under vann og jakter noe spiselig i det som virker som en evighet. Andre later til å ha jobben med å holde vakt. De har full kontroll over hvem og hva som befinner seg langs bredden, og over andre fjærkre i umiddelbar nærhet. De er på vei mot høyre, men så snart svensken kommer ned til bredden med oss, går kursen diskret i ei anna retning. Videre, oppover elva og mot venstre.

Gjerningsmannen etterlot tydelige spor!

Vi finner ett spor etter beveren. Faktisk er det jeg som finner det, han lokalkjente og svensken går rett forbi til å begynne med. Fasongen på stubben som stikker opp av sneen etterlater ingen tvil. En gang før vinteren kom har beveren henta seg litt byggemateriale her. Kanskje var det sist sommer, kanskje var det sommeren før. Jeg vet ikke. Men for å kunne skryte litt til urbane venner på fjasboka sørger jeg for å forevige nok et bevis på at hverdagen har tatt meg til noe som minner om villmark.

Modig trønderkjøttmeis

Vi har bøyd av fra elva og lagt ruta oppover kjerreveien som snor seg mellom majestetiske trøndergårder. Ett sted ser vi et tre som er stappfullt av kråker, jeg teller over tretti sorte oppblåste kropper på den øverste fjerdedelen av ei staselig bjørk. Litt lenger opp i bakken kommer vi forbi et tre som er like fullt av kjøttmeiser. Treet er forlengst fritt for løv, men det ser nesten fargerikt ut der de gulgrønne fjærballene klamrer seg til tynne kvister, gjerne flere ved siden av hverandre. Jeg stiller meg til for å knipse dem, og akkurat i det jeg skal til å trykke på avtrekkeren rykker den firbeinte til. Vips er motivet redusert til en enslig – og modig! – kjøttmeis. Kanskje han ikke gadd flykte denne gangen? Kanskje så han at vi hadde kontroll på svensken? Jeg vet ikke. Jeg bare knipsa og gledet meg over at bildet i grunnen ble like fint med bare en fugl og ikke tyve.

Så fløy den også. Da gikk vi hjem. De lyseste timene av årets mørkeste dag har blitt tilbrakt ute i det fri. Nå går det mot lys igjen. Snart vil dager som denne bare være et minne der jeg bader i sol døgnet rundt. Jeg vil ikke tenke på det akkurat nå.