Det lyser i fjellet

Kanskje det er lyset jeg liker best? Det er noe med lyset der oppe på fjellet i de mange minusgradene. Det forandrer seg hele tida, det er som om lyset vil vise sin allsidighet, sitt nærvær, sin makt. Det kan være strålende, det kan være mystisk tilslørt eller det kan være borte – delvis (skjult av skyer) eller fullstendig (bak horisonten). Jeg føler meg nesten hjemme. Sånn er lyset.

Lyset er på hell, men dagen varer enda ei stund

Det er ettermiddag. Tidlig ettermiddag, klokka er litt over fire. Jeg har vært ute siden ti, men med mange lang og varme klær er det ikke noe problem. Det er nesten alltid noe å ta seg til, helt fra før de første spannene drar ut om morgenen til de kommer inn utpå ettermiddagen og kvelden. Nå har flere begynt å komme inn. Men selv om det er et hundretalls hunder samlet på et lite område, er det lite bråk. Hundene er slitne etter å ha løpt mange mil, og nå vet de at mat, halm og hvile venter dem. Lyset kommuniserer til dem også. De vet at den mørkeblå himmelen med rosa striper betyr kveld for de fleste av dem også.

Sola leker med omgivelsene våre

Det er morgen og klokka har såvidt passert ti. Frokosten inne i fjellstua går mot slutten, og mange kjørere er ute og i ferd med å forberede dagens treningstur. Vi andre kommer gjerne ut etterhvert, vi også. Det er alltid noe å ta seg til, helt fra før det første spannet har kjørt ut rett etter frokost og frem til de siste kommer inn utpå ettermiddagen og kvelden. Men det er ikke noe stress, vi tar det som det kommer og gjør omtrent som vi vil. Jeg tusler rundt med kameraet og knipser her og der. Denne dagen står jeg omtrent der sporet starter og venter på et par spann og kjørere som jeg har tenkt å få gode bilder av. Plasseringa mi i forhold til sporet og lyset er noenlunde gjennomtenkt. Og som en bonus blir det ene spannet forsinka, slik at jeg uten å stresse kan vende linsa mot øst, dit lyset er og følge forholdet mellom sola, lyset og skyene. Førstnevnte vinner til slutt; skyene blir borte og lyset overtar himmelen for noen timer. Men det visste jeg ikke da jeg knipsa.

Lyset brytes i snøkrystallstøv og naturen ser photoshoppa ut!

Skyene er i ferd med å vike, men helt borte blir de ikke. Vi er på den tida av dagen som jeg for meg selv kom til å kalle vippepunktet – det tidspunktet der de siste spannene kjører ut, samtidig som noen av de første kommer inn, enten for en pause eller for godt denne dagen. Tidspunktet der du vet lyset er nesten på topp, men at det ikke helt har snudd enda. Det er blå himmel over oss, men når blikket rettes mot sola ser vi at helt klart er det ikke. Det er som om en mild sky av bittesmå snekrystaller føyker langt nok opp til å skjerme litt for sola, og det er simpelthen vakkert å se at det glimter i lufta uten at det egentlig er noe der. Jeg får øye på noe som ville vært en regnbue om temperaturen hadde tillatt regn å falle ned: På hver side av sola har det dannet seg en stripe av farger med en svak bue utover. Sneregnbuene er konstante – etterhvert som sola flytter seg, flytter buene etter. Borte blir de ikke før sola forsvinner bak åskammen.

For the love of dogs. And light.

Noen trener med tanke på vinterens konkurranser, som starter om ei drøy uke. Andre trener bare for kosen sin del, fordi de liker å være ute med hundene sine uten at det skal være noe press om pall og plasseringer. Et prakteksemplar av den siste sorten har dessuten lang erfaring med nybegynnere og turistkjøring. Han tar seg godt av de få barna som er tilstede. Og han blir bestevennen med seksåringen som er så gira på hunder at hun helst ville bodd i en kennel. Prakteksemplaret tar henne med på sleden sin – med åtte hunder foran går det unna, selv med en seksåring og en voksen stående bakpå sleden. Hun stråler i øynene når de kommer inn igjen. Dagen etter er prakteksemplaret ute og kjører hele spannet sitt – med fjorten hunder foran sleden. Flere av dem er bare valper, og derfor kjører han ikke langt. Og av den grunn tar han også etter endt trening med seg seksåringen en liten runde i ‘barneløypa’, som måler noen hundre meter. Selv sola byr på gull der spannet siger opp den siste slake bakken før de kommer inn til oppstallingsplassen igjen.

Blått, skjult, hvitt, gyldent – lyset har hele tida noe å by på. Rammer hele tida inn opplevelsene vi har. Gir oss noe å se på, noe å bli glad av, noe å fotografere og noe å beundre. Det er alt annet enn kjedelig, og også for de som er ute med hunder inviterer lyset til både hinder og motivasjon, alt ettersom. Vinterlyset er noe av det vakreste som fins nå om dagen.

Det er nesten synd at sola har snudd.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s